Søndagens evangelietekst står skrevet i Johannesevangeliet 12, 20-33
20 Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. 21 De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» 22 Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. 23 Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. 24 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. 25 Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. 26 Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
27 Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. 28 Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»
29 Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» 30 Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. 31 Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. 32 Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» 33 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide.
Jesus hadde gått sammen med disiplene sine lenge. Nå hadde de kommet frem til Jerusalem. For ikke så mange dager siden hadde han mettet mange tusen, med fem små brød og to fisker. Kanskje var det det de hadde hørt om, disse grekerne, som kom og ville se Jesus? Kanskje trodde de at de skulle få en sterk og mektig mann. En konge?
Jeg vet ikke hva de tenkte da de så han. Men de lurte nok litt. For det var mye som var annerledes med Jesus. Mye som var sånn at de som var sammen med han ikke helt forstod. Derfor brukte Jesus mye tid til å snakke med dem, fortelle dem om det som skulle skje. Han sa ofte "ennå ikke"... som barn nok har hørt mange ganger, når de spør voksne om noe. Ikke ennå!
Men denne gangen svarte Jesus annerledes. Timen er kommet, sa han. Nå skal det skje. Og så sa han dette; Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Og: Nå er min sjel fylt av angst.
Når sjelen er fylt av angst, da er man veldig, veldig redd. Og virker kanskje ikke så sterk?
Jesus visste at det var noen som ville drepe han. Han visste at han skulle dø. Og han visste at han var redd. Men selv om han var redd, selv om han gruet seg, så kjente han at han ville gjøre det. Han ville fortsette å gå den veien han gikk. Fordi han stolte på at Gud skulle være der sammen med han.
Det er fint synes jeg, at Jesus på denne måten forteller oss at det å være redd, det å ha angst for noe, det er helt ok. Det er sånn det er å være menneske. Han viser oss at uansett hvordan vi føler det, så er Gud her, sammen med oss. For det er så fort gjort å tenke sånn at når jeg har det bra, når jeg får til ting, når jeg er glad - så er Gud nær. Og motsatt, når det ikke går så bra, når jeg ikke får til ting, når jeg er redd, så føler jeg meg alene, og at Gud er borte.
Men Jesus viste oss at Gud er her, hele tiden. Oppe i det høye og nede i det lave. Og Gud vet hvordan det er å være her, for Jesus var her selv.
I den bevegelsen som livet er så fult av. I den bevegelsen vi alle synger hver gudstjeneste - fra kyrie, ropet fra alle som er redde, som har det vondt på jorda, til gloria, lovsangen/englesangen. Ned-opp!
Ute er det vinter, kaldt og frosset… Men under jorda spirer frøene. I dypet, i mørket skjer forvandlingen.
Det er en ting som er så rart synes jeg, og det er at det lille frøet som ligger dypt nede i mørket, finner veien oppover. Hvordan klarer det det? Hvordan vet det hvilken vei det skal vokse?
Det må være noe som er sterkere enn tyngdekraften og mørket. Noe som får oss til å strekke oss mot lyset.
For Jesus sa også: Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.
Det er Gudskraften! Oppreisekraft i hele skaperverket. I frøene i jorden som vokser oppover mot lyset - og inni oss mennesker. Det er som om Jesus drar oss opp, reiser oss opp, gang på gang!
Det er noe å glede seg over, selv når livet er som mørkest. Og den gleden, kan vi dele med hverandre!