I Efeserne kapittel 1, vers 18, står det noen ord som alltid har fascinert meg. Paulus, eller den som har skrevet brevet (derom strides de lærde), forsikrer menigheten i Efesos om at de er i hans tanker og bønner. Så kommer ordene; "Må Gud gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til". Hjertes øyne. Det har jeg tenkt mye på. Hva betyr det?
Jeg husker en enkemann jeg møtte. Vi skulle forberede begravelsen av hans kjære.
"Vi har alltid hatt en helt spesiell kontakt", sa han og så på meg med øyne som rant over av kjærlighet.
Han fortalte om hvordan de møttes, som veldig unge. Om følelsen han fikk med en gang, at denne jenta ville han dele resten av livet med. Og det gjorde de. Delte resten av livet. Opp og nedturer, barn og barnebarn kom til.
Jeg spurte om hemmeligheten bak et så langt og godt samliv. Han fortalte at de alltid hadde en "åpen kanal". At de alltid satte seg ned og snakket om det som var, om det var vanskelig eller fint. Ga hverandre oppmerksomhet. Ofte var det også sånn at de kunne sitte i hver sin stol, uten å snakke sammen. Tenkte den ene på noe, si en deilig kopp kaffe, så tok det ikke mange sekunder før den andre spratt opp og hentet kaffekannen på kjøkkenet. Og var det noe galt med den ene, ja da kjente den andre det i hele kroppen. Det var en helt spesiell kontakt mellom de to.
Det er en gave å få oppleve en kjærlighetsrelasjon som det. Og jeg har tenkt, kanskje handlet den "åpne kanalen" om å se hverandre med hjertes øyne?
Da vi gikk inn i fastetiden i år så jeg en kort film med Peter Halldorf, en tidligere pinsepastoren og retreatleder fra Sverige. Ordene hans satte en grunntone for mitt eget fokus denne fastetiden. Jeg har lyst til å dele dem med dere:
«Fastetiden er et fortettet uttrykk for hva hele livet er tenkt å være. En vandring der hjertet utvider seg, og utvider seg, så det til slutt kan romme hele verden. Fastetiden er en øvelse i kjærlighetens oppmerksomhet. Som gjør blikket litt klarere. Som gjør hjertet litt varmere, og som gjør alt rundt litt enklere. Fastetiden er en stor gave til oss. Det er ikke en tid hvor vi skal anstrenge oss. Men en tid hvor vi skal oppdage lettheten og friheten i det livet som begynner når vi åpner oss for Guds kjærlighet.»
Så ble denne fastetiden alt annet enn det jeg så for meg da jeg sa disse ordene i Romsås kirke på Askeonsdag. Men kanskje enda viktigere allikevel? For er det noe vi kan gjøre, her vi sitter med hver vår skjerm og betrakter verden hjemmefra, så er det nettopp å øve oss i å se med hjertets øyne. Kjenne kontakten vi kan ha med de menneskene som er viktige for oss i livene våre, selv på avstand.
"Nå sender vi noen hjertetanker", sier jeg til min lille Anna, når hun savner Momo og Besse, kusiner og fettere og alle vennene i barnehagen. Så legger vi hånda på hjertet og sier navnene sammen. Det fine er, at jeg tror de merker det litt. Hvis de kjenner etter.
Gode Gud,
du som ser og kjenner oss.
Du vet hva som bor i hjertene våre.
Vi legger alle vi er glade i,
alt vi er redde for,
all angst og uro,
i dine hender.
La oss få kjenne ditt nærvær.
Gi oss styrke til å komme gjennom denne krevende perioden.
Hjelp oss å se med hjertes øyne det håp som du har kalt oss til.
Amen.