Plutselig endret hverdagen seg også for oss. Vi ble bedt om å stenge ned all aktivitet og dra hjem til oss selv. Nå betrakter de fleste av oss verden hjemmefra. Hele verden er stillere. Mange kjenner på uro og usikkerhet. Mange er enda mer ensomme enn før. De rommene vi hadde for kontakt med andre er for en periode stengt. Også kirkerommene, templene og moskeene. Stedene der mennesker samles til bønn og fellesskap. Vi er alle med i den store dugnaden for å begrense spredning av smitte. Det er god nestekjærlighet i dette.
Denne søndagen er det Maria budskapsdag. Det er ni måneder til jul. Et helt svangerskap. Fortellingen som møter oss er også et punkt i historien hvor alt plutselig endret seg. Maria fikk besøk av en engel. Et møte som kunsten har forsøkt å gjenskape uttallige ganger.
Hvis vi skreller av dogmer og legendestoff, står vi igjen med ei ung jente fra Nasaret som vokste opp under enkle kår. Hun var forlovet med Josef. Hun var ung, trolig rundt 12-13 år, en ganske vanlig tid for å gifte seg i Palestina den gangen. Lukasevangeliet gir oss lite informasjon om hvem hun er eller hvilke forutsetninger hun har for å bli gitt oppgaven å bære Guds sønn til verden. Det som males ut med bred pensel er at hun har "funnet nåde hos Gud". To ganger sier engelen det, som for å forsikre henne om at hun er verdig. Det er ikke noe Maria gjør for å virke dette. Vi hører ikke at hun er spesielt from, eller har forberedt seg spesielt til dette. Forskrekkelsen over englebesøket kan også handle om det faktum at engelen kom til henne, en ugift kvinne, og ikke til en mann. Som med Sakarja eller Abraham, da de fikk lovord om å få sønner. Uansett hva den bunnet i, så blir den møtt med ordene "Frykt ikke!"
Det er ikke vanskelig å forestille seg at budskapet som så kommer må ha vært overveldende for den unge jenta. Om dette barnet hun skal føde, en gutt hun skal kalle Jesus, som skal få Davids trone og være konge over Jakobs hus til evig tid. Israelsfolkets århundrelange forventning skal oppfylles, den vi bla hører om i Jesajateksten. Marias spørsmål til engelen bærer både forvirring og jordnærhet i seg; "Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke vært sammen med noen mann?".
Engelen svarer at det er Gud som Skaper, som ved sin Ånd virker dette, i Marias livmor. Hvordan forblir et mysterium for oss. Det som derimot er åpenbart, er at dette skapte store utfordringer for den unge jenta. Kunnskapen om hva dette kunne føre til, fremhever styrken i hennes svar. Hun risikerte å bli utstøtt, hun kunne bli drept hvis hun sa ja til dette.
Hvorfor Gud utsatte en ung jente for noe sånt, er et betimelig spørsmål å stille. Jeg trenger å tenke at hvis hun hadde sagt nei, så hadde hun fått slippe. Men da Gud ville bli menneske, trengte Gud en mor. Bare slik kunne Gud - som vi - komme til verden. Bare slik kunne inkarnasjonen finne sted.
«Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt», svarte Maria. Hun tok et modig valg. Under motet lå en grunnleggende tillit. Vi kan lære noe av begge deler. Hadde Maria handlet på frykten hun nok følte, hva da? Hennes mot til å åpne opp for det ukjente, det uventede, det uhørte, har gitt oss Livet.
Maria bar Jesus til verden, til oss. I historien er det bare hun som kan kalles Guds mor. Bare hun kunne bære Guds sønn til verden.
Etter at hun har sagt sitt "ja!", gir engelen henne budskapet om Elisabet, som også på underfullt vis har blitt med barn, til tross for sin høye alder. Det er som om han forstår at hun vil trenge den gamle slektningen oppe i fjellene. At hun får et sted å trekke seg tilbake til, bort fra skammen, fra de dømmende blikkene, fra alle som ikke tror det hun vil fortelle. Vi vet hva møtet der oppe i fjellene med den gamle kvinnen forløser. Det er der Maria synger sitt "Magnificat", lovsangen om en Gud som setter undertrykte fri, som støter herskere ned fra tronen og reiser opp de små. Ord som har inspirert mennesker til alle tider. (Men den hører til en annen tekstrekke.)
Vi møtes ikke i kirken på søndag. Men vi kan møtes i bønn for alle som kjenner på uro, bekymring, ensomhet og avmakt i disse dager. Vi kan be om at Gud må holde oss fast i en nøktern tillit, så frykten ikke tapper oss for krefter vi trenger for å gjøre det gode. Teksten fra Galaterne kan godt få spille med denne søndagen, og minne oss om at Gud har sendt sin Sønns ånd inn i våre hjerter. Så også vi kan lytte til Guds stemme. Også vi kan bære Jesus til verden, på vår måte. Ved å se Guds ansikt i vår neste og handle deretter. Ved å være tro mot det dypeste i oss.
Hvor lenge dette koronaviruset vil prege våre liv på den måten det gjør nå, det vet vi ikke. Men det kommer en tid hvor viruset gir tapt, og det forkynnes en stor glede. En glede til hele folket! Og ingenting blir som før.
Søndagens bibeltekster:
Jesaja 7, 10-14
Galaterne 4, 4-7
Lukasevangeliet 1, 26-38