Så er vi der igjen. Ved det punktet hvor så mye endrer seg. Hvor vi ikke lenger kan møtes, holde gudstjenester i kirkene, moskeene eller templene. Hvor nestekjærlighet og omsorg vises best på avstand. Hvor ensomheten igjen fester sitt grep.
Frykten for å bli alene, for å bli venneløs og forlatt møter oss også i søndagens evangelietekst. Jesus har vandret rundt med disiplene lenge. Overalt hvor han kommer strømmer mennesker til. Han har gjort store under. Han mettet 5000 i ødemarken med bare en nistepakke som utgangspunkt. Mange fulgte han, ville se hva som skjedde. Ville tro.
Men så snakket han om ting de ikke forstod. Om seg selv som Livets brød. Det var greit så lenge han serverte brødet, men å si at «jeg er brødet som er kommet ned fra himmelen.» De flakket ikke bare med blikkene, de ristet på hele hodet. Og så forlot de ham. Det var umulig å ta på alvor at han skulle være både Gud og menneske på en gang.
Jesus så sorgen og skuffelsen i blikkene til dem som gikk. Han så at det bredte seg helt inn i de innerste sirklene i disippelflokken. Usikkerheten. Og han så rundt seg. Så på dem han hadde delt så mye med. Dem han hadde kalt. «Vil også dere gå bort?» Det ligger en sårhet i spørsmålet, som gir gjenklang inn i vår tid. Peter svarer på vegne av disippelflokken: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Peter hadde sett hvem Jesus virkelig var, men som ikke alle kunne tro. Og i møte med Guds hellige, måtte de bare bøye seg. Ikke av tvang. Ikke i blind lydighet. Men i møte med en som var større.
I møte med ham som var fra Gud! Ånden som gjør levende, og som sprenger alle murer vi bygger, i oss og rundt oss. Som er her når alt endrer seg, igjen og igjen.