Prekentekst: 1. Kor 9, 24-27
24 Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! 25 Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. 26 Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. 27 Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal komme til kort.
Jeg er veldig glad i å løpe. Frihetsfølelsen, opplevelsen av at kroppen fungerer og muligheten for å nyte naturen er fantastisk deilig. Men, kroppen har også sine begrensinger. Jeg kan ikke løpe for ofte eller for langt, jeg trenger å hvile og kroppen må få restituert seg. Det å løpe i en konkurranse er for meg en ganske så fremmed tanke. Ikke er jeg så opptatt av å vinne og ikke er jeg interessert i å presse kroppen min på den måten jeg hadde måttet for å løpe et konkurranseløp.
Jeg kan likevel kjenne meg godt igjen i det Paulus skriver i brevet til menigheten i Korint, i det som er dagens prekentekst. Bildet av konkurranseløp er gjenkjennelig, også for oss. Vi lar oss begeistre av det, gleder oss med dem som vinner og feirer seierherrene. Vi er med på premisset om at det er om å gjøre å stå på seierspallen, og aller helst vinne gullmedaljen. Samtidig er det en uttalt holdning i for eksempel mosjonsløp og barneløp at det viktigste er ikke å vinne, men å delta. Bli med, gjør det du kan, og det er godt nok. Seieren er uansett kun for noen få, og du konkurrerer kanskje i like stor grad mot deg selv og forrige løps resultater. Men uansett om vi løper i en konkurranse eller for mosjonens skyld – det er en del premisser som må være på plass når et lengre løp skal gjennomføres:
For det første må den som skal delta være målbevisst og strukturert, man må arbeide langsiktig, ha en bevisst treningsstrategi og også passe på å få nok tid til hvile og restitusjon. For det andre krever det innsats og utholdenhet, både i forberedelsene og i gjennomføringen. Man må holde fast på målet som er satt, også når det kan virke vanskelig og kanskje umulig å nå – og kanskje særlig da. Det er ikke egentlig et alternativ å gi opp. For det tredje er det ikke et sololøp, men et felles prosjekt – det vil alltid være noen rundt som heier, oppmuntrer og legger til rette. En toppidrettsutøver kan ikke prestere uten et apparat rundt seg. Vi som ikke er toppidrettsutøvere trenger også å ha et apparat rundt oss, et fellesskap som kan utfordre, oppmuntre og bære oss.
Når vi hører teksten som ble lest tidligere i gudstjenesten, er det lett for oss å høre den ut fra et individperspektiv: Pass på at DU holder løpet ut, kjemp mot deg selv og nekt deg alt så du vinner den evige seierskransen. «Ingen vinner frem til den evige ro, som ei seg veldig fremtrenger», som det heter i en salme, som fortsetter: «kjemp da frimodig, treng fremad med makt, om du vil himmerik vinne.» Og vi spør som den rike ungen mannen: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men: Hvis dette løpet blir opp til hver enkelt av oss og vår egen utholdenhet og styrke, hvor blir det da av fellesskapet?
Når Paulus skriver disse ordene til menigheten i Korint, skriver han til en menighet med mange fraksjoner og interne stridigheter. Korint var en romersk koloni og en handelsby, preget av stort etnisk mangfold og sosiale forskjeller, som sannsynligvis også preget menigheten. Første korinterbrev bærer preg av dette, og Paulus drøfter først og fremst interne konflikter og mangelen på enhet i dette brevet. For Paulus er det avgjørende at de kristne menighetene klarer å stå samlet, da enhet er et tegn på det nye fellesskapet i Kristus. Det å holde sammen blir dermed en del av identiteten for de Kristus-troende. Og som en liten gruppe blir dette behovet for enhet ekstra sterkt – og ekstra viktig.
Paulus understreker betydningen av fellesskapet. Fellesskapet med hverandre og med Kristus. Vi er, og må være, en del av et fellesskap – både et menneskelig fellesskap men også et fellesskap som peker utover seg selv. «Jeg er vintreet, dere er greinene,» sier Jesus ifølge Johannes. (Joh 15, 5). I det ligger det en hvile, vi er del av noe større enn oss selv, men det ligger også et ansvar: hva slags fellesskap er vi? Og i forlengelse av det: hvem er «vi» egentlig?
Vi lever i en tid preget av sterk polarisering og motsetninger mellom «oss» og «dem». Den offentlige samtalen blir mer og mer polarisert, og det er en stor grad av fremmedfrykt og mistenksomhet:
- Vi hører historier om opplevd rasisme eller diskriminering på grunn av hudfarge, religion eller legning.
- Muslimer blir av mange sett på som en trussel mot «våre» verdier: 52% av befolkningen mener at verdiene i islam ikke er forenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet og 62% tror det vil blir mer konflikt mellom ulike religiøse grupper i Norge i fremtiden. Det er høye tall.
Dette er en del av virkeligheten som møter oss her i Oslo, det er i denne virkeligheten vi er kirke. Noen steder, som her i Groruddalen og på Søndre Nordstrand, der jeg bor, er mangfoldet synlig. Andre steder er det tilsynelatende mer homogent. Men utfordringene knyttet til polarisering, fremmedfrykt og mistenksomhet til andre gjelder oss alle. Denne virkeligheten kan vi ikke flykte fra, vi må møte den og vi må kjempe for en bedre verden og for et større «vi».
Så er det jo sånn, at alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Og er vi mange nok, kan vi få til mye! Vi i Kirkelig dialogsenter i Oslo jobber for at arbeidet med tros- og livssynsdialog skal bli en integrert del av arbeidet til menighetene i dette bispedømmet. Gjennom kurs, samtaler, oppfølging og annet arbeid ønsker vi å sette ansatte og frivillige i stand til å ta tak i dialogarbeidet, ut fra sine lokale forhold. For det er ingen standardløsninger som vil passe alle steder. Det må være et lokalt engasjement, ut fra lokale behov, og det kan ikke være avhengig av en enkelt ildsjel. Det å skape dialogiske menigheter er et fellesskapsprosjekt, og det dreier seg blant annet om å åpne opp våre fellesskap for nye mennesker, nye ideer og nye tanker. Det kan være gjennom temamøter eller større arrangementer, samtalegrupper, gudstjenester eller åpne måltidsfellesskap. Vi i Kirkelig dialogsenter i Oslo bidrar veldig gjerne!
I vår tid, i denne polariserte tiden, er det viktigere enn noen gang å arbeide for å opprettholde og styrke felleskapet, og skape et større og inkluderende vi. «Det heiter ikkje eg no lenger, heretter heiter det vi», for å si det med Halldis Moren Vesaas. Som kirke er vi kalt til å ta del i et grensesprengende felleskap – et felleskap som er større enn oss selv og våre nærmeste. Skal vi klare å få til en endring, motarbeide fremmedfrykt, diskriminering og utenforskap så må vi stå sammen med alle mennesker av god vilje – uavhengig av religion, hudfarge, bakgrunn. Et av de mange prosjektene vi jobber med i Kirkelig dialogsenter i Oslo for tiden er arbeidet med Dialogpilotene, som vi driver sammen med tre muslimske menigheter og Human-Etisk Forbund Oslo. Vi utdanner ungdom mellom 18 og 30 år til å gjennomføre dialogverksteder bl.a. i videregående skoler. Dette arbeidet kunne vi ikke klart alene, det er et felles prosjekt. Sammen ønsker vi å motarbeide utenforskap, rasisme og ekstremisme, og vi ønsker å vise i praksis hva dialog er. Dialogpilotene er et av våre bidrag i arbeidet med å skape grensesprengende fellesskap og utgjøre en forskjell, og vi ser at det virker.
Som kirke er vi kalt til å være en kirke i dialog. Vi er kalt til å møte mennesker med en åpen hånd, som både kan gi og ta imot. Vi er kalt til å gå inn i relasjoner. Relasjoner som kan gjøre noe med oss, som kanskje også endrer oss. Som utfordrer oss. Og i disse relasjonene, i disse møtene med mennesker som tror og tenker annerledes enn oss, kan vi også se et glimt av Gud. En Gud som virker i verden og som er tilstede i møtet og i fellesskapet. Dit vi går, er Gud allerede.
Arbeidet for et grensesprengende felleskap krever anstrengelse. Det kommer ikke av seg selv. Det krever at vi jobber målbevisst og strukturert, at vi arbeider langsiktig og tålmodig. Det krever innsats og utholdenhet, og vi må holde fast på målet som er satt, også når det kan virke vanskelig og kanskje umulig å nå – og kanskje særlig da. For det er ikke egentlig et alternativ å gi opp. Så må vi huske på at vi ikke er alene. Vi kan hvile i at Gud også virker i verden, gjennom oss og gjennom andre. Og alt er mulig for Gud. Da kan vi våge å tro på jordens forvandling – en gang, en tid, et sted.
Ære være Gud, Skaper, Frigjører og Livgiver, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet Amen.