Himmelfarten er for mange en intellektuell snublestein. Ikonet over fra 1400-tallet viser oss at himmelfarten kan gi grunn til undring og forvirring, men også til et fredfullt nærvær.
Den levende Kristus har vært, er og vil være et mysterium for oss. Et mysterium som troende på ulike vis erfarer i livene sine. Jeg møter mange til samtale som på hver sine måter forteller om ulike erfaringer av Gud. Gjennom drømmer, gjennom opplevelser med kunst, med musikk, gjennom samtaler, studier og naturopplevelser.
Det er ikke erfaringen av Gud som er problemet. For den er det mange som har. Problemet oppstår i det vi forsøker å sette ord på erfaringen, å forstå erfaringen, sette erfaringen inn i et rammeverk. Ikke minst Kristi himmelfart slik den er beskrevet hos Lukas og i Apostlenes gjerninger. For bildet av Jesus som stiger opp som en supermann i himmelen, får vi ikke helt til å gå opp i vår virkelighetsoppfatning.
Men slik har det ikke alltid vært:
La oss gå til den tidlige kirken og den nikenske trosbekjennelse. Der heter det: «for opp til himmelen, sitter ved Faderens høyre hånd».
Trosbekjennelsen ble til under en annen kosmologisk horisont. Himmelen eksisterte som øverste punkt i et lukket univers. Guds herlighet strålte som sola i domkirkens takmaleri utover jorden. Den levende Kristus var til stede og ikke til stede. Til stede blant de fattige, og samtidig skjult i himmelen. Mysterium, men også forståelig, fordi en tenkte seg at himmelen eksisterte over jorden. En trodde Kristus eksisterte i denne himmelen. Dermed ble mysteriet plassert i vår tid og vårt rom. Dantes gudommelige komedie og Thomas Aquinas beskriver denne kosmologien hvor det er sammenheng med fysisk høyde og åndelighet eller hellighet. Jo høyere opp, jo mer nobelt eller gudommelig. Øverst satt Gud, med Kristus på sin høyre side. Til og med på kart fra middelalderen finner en himmelen eller paradis som en ring rundt jorden.
Men på 1500-tallet vokste det frem et nytt vitenskapelig narrativ. Ikke lenger er jorden sentrum, men solen. Jorden går i bane rundt sola. Himmelen forsvinner, og en avviser den førmoderne kosmologien. Dermed blir et konsept som himmelfarten vanskeligere å formulere, og selve avvisningen av forestillinger som himmelen er avgjørende for en moderne virkelighetsoppfatning. Himmelfarten blir nærmest pinlig.
Vi får dermed et tomrom i teologien, et forklaringsproblem, som etter hvert blir tettet av nye teologier. Himmelfarten ble etter hvert forstått mer som metafor, enn som faktisk hendelse på Oljeberget. Faren oppstår, tror jeg, om vi fjerner mysteriet fra vår tid. Da blir det ikke reelt gudsnærvær, men gjenfortelling av minner og historie.
I dag er det flere som argumenterer for at en nytt vitenskapelig narrativ er i ferd med og formes. Oppdagelser i nevrovitenskap, genetikk og evolusjonær biologi viser oss på en ny måte hvordan kropp og sinn er tett forbundet med hverandre. Sinn og materie er vevet sammen. Vi deler mye til felles med universet, vi er bygd opp av det samme materialet. Teologien må dermed formuleres på nytt i sammenheng med ny kunnskap om selvet og universet. Og hvor denne nye kunnskapen tar oss, vet vi enda ikke.
Hva forteller dette oss? Teologien kommer alltid til kort i å formulere hvem Gud er, fordi vår horisont er begrenset. Vi gjør stadig nye oppdagelser som gjør at vi må tenke på nytt om oss selv, om universet og om Gud. For eksempel er det få år siden arkeologer gjorde et funn i Marokko som ga bevis for at mennesket er 100 000 år eldre enn det vi trodde at det var året før. Vi må være ydmyke overfor den kunnskapen vi har, for vi finner stadig ut mer som gjør at vi må endre våre perspektiver.
Vi kan ikke lenger prate om en himmel i en førmoderne forståelse, men kanskje kan vi prate om en fullstendig transcendent virkelighet. Om en Gud som er Herre over tid og rom, som er både i og utenfor historien. I og utenfor tiden.
Himmelfarten intensiverer Guds nærvær blant mennesker gjennom Den hellige ånd. Kristi himmelfart er et vendepunkt og en ny begynnelse. Det nye testamente forteller om Jesu tre former for nærvær:
- Det første nærværet er den Jesus som var sammen med folk i Nasaret, Galilea og Jerusalem.
- Det andre nærværet er den oppstandne Kristus, som viste seg for Emmaus-vandrerne. Det er Jesus, men de kjenner han ikke igjen med det første.
- På Kristi himmelfart skjer det at Kristus går ut av tid og rom, til Faderens høyre hånd. Han går ut, men er samtidig mer intenst til stede ved Den hellige ånd. Kanskje det kan sammenlignes med en partikkel fra kvantefysikkens verden som kan gå i to baner samtidig.
Ikonet av Kristi himmelfart viser forvirrede disipler, og en fredfull Maria som ber. Jesus svever over, omgitt av engler og doxa, herlighetens lys. Ikonet forteller om forvirring og fred, ikke ulikt hvordan mange av oss har det i forhold til denne dagen.
Forvirring knyttet til forståelsen av himmelfarten, og fred knyttet til Jesu mystiske nærvær. Maria er omgitt av Guds lys, kalt doxa. Lyset er Kristi nærvær, og det er et lys vi får i blikk og samtaler ansikt til ansikt, i bønn og i kjærlige handlinger med og for hverandre.
For noen år siden hadde vi en fotoutstilling i Oslo domkirke, «hvor skjer Jesus». Den pekte på kjærlighetsfulle handlinger mellom mennesker. På bakeren som ga av brødet som var til overs. På kvinnen som lagde kunstverk av søppel. På medmennesket som ga av sin oppmerksomhet og tid. Det er nettopp i de små handlingene Jesus viser seg for oss.
Jonas Lind Asgedom, Domkirkeprest
Kilder:
Davies, Oliver: Theology of transformation, Faith, Freedom, and the Christian Act, Oxford University Press: 2014
Montemaggi, Vittorio & Treherne, Matthew: Dante's Commedia: Theology as Poetry, William and Katherine Devers Series in Dante and Medieval Italian Literature, University of Notre Dame Press: 2010