Skjærtorsdag
Torsdag 1. april 2021
Bildestrømming av gudstjeneste i Oslo domkirke
Jer. 31,31-34, Hebr. 10,19-25, Preken: Luk.22,14-23
Preken av domprost Anne-May Grasaas
—
Et måltid er magisk. Dette utsagnet fant jeg i en handlingsplan fra 2016. Den er utgitt av en instans vi er blitt godt kjent med i det siste... - Et måltid er magisk, står det. – «Det stopper ikke bare murringen i magen men gjør at vi kan leke og lære, at vi kan løfte tungt og tenke hardt og det får mennesker til å trives sammen.»
Handlingsplanen gjelder fra 2017 til og med 2021 og er utgitt av Helsedirektoratet. FHI har bidratt aktivt til planen, og åtte statsråder har undertegnet. Lite visste de om at handlingsplanen skulle utfordres av en pandemi.
I flere måneder nå er vi – og mange med oss – blitt hindret i å oppleve måltidets magi. Det kjennes tungt for flere enn de mest utsatte. Vi lever i spenningen – mellom gleden over festen - og lengselen etter nettopp denne opplevelsen
Selv har jeg denne vinteren hatt gleden av å delta i biskopens 60-årsdag - på skjerm. Det var hyggelig, men måltidet og det nære fellesskapet manglet...
Gleden over måltidet er skildret av Karen Blixen i fortellingen om Babettes gjestebud. Den franske Babette lager fest med utsøkt mat og drikke til forknytte danske landsbyboere. Måltidet får helbredende virkning. Øyner blir åpnet. Ny nærhet erfares. Forsoning skjer.
Den samme gleden over festmåltider, er en viktig nerve i de bibelske fortellingene. Ett framtidshåp er tegnet hos Profeten Jesaja: Gud skal gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel klaret vin. Døden skal oppslukes og Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt. Ordene ble talt i en tid da folket strevde. Men løftet vekket lengselen og håpet.
Det er også et måltid knyttet til det vi kaller Exodus; – jødefolkets frigjøring og utgang fra Egypt. Kvelden før oppbruddet skulle de gjøre seg klar til avreise og spise det siste måltidet. Jødene markerer fortsatt dette måltidet med riter som gjør oppbruddet fra Egypt nærværende.
Det var dette måltidet Jesus feiret med disiplene like før sin død. - Vi kjenner motivet som Leonardo da Vinci malte på slutten av 1400-tallet direkte på en murvegg. Over 40 kvadrat i et kloster i Milano. Mange kunstnere har etterlignet det siden. Også altertavlen her i domkirken har nattverdsmotivet. Den er laget av en ukjent kunstner i 1699.
-Jeg har inderlig lengtet etter å spise dette måltidet sammen med dere før jeg skal lide, sier Jesus. En setning fylt av kontraster. Glede og sårhet. Jesus hadde forberedt disiplene, men denne kvelden drar det seg til. Jesus er tydeligere på at han skal lide og dø. Han antyder til og med at sviket lurer under overflaten.
Likevel – i den ulidelige spenningen mellom gleden, sorgen og sviket, er det maktpåliggende for Jesus å spise dette måltidet. – Måltid har preget livet hans. Der er Guds gjestfrihet blitt synlig. Der er fellesskapet blitt feiret.
Men gjestfriheten hadde også en brodd. Mange syntes Jesus dro det for langt. Han fulgte ikke kodene. Han inviterte feil folk. Folk man bare ikke tok med. Folk som ikke fortjente det. Det ble hvisket: Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem. - Også de som ble sett på som fremmede og svikere, ble inkludert. Disiplene var vant med dette – at Jesus ikke gjorde forskjell på folk; - at fellesskapet med Jesus ikke bare var forbeholdt noen få... Kanskje kan vi denne kvelden summe oss litt og tenke på: Hvem vil vi invitere når samfunnet åpner igjen? Hvordan kan vi speile den gjestfriheten som Jesus viste?
Og nå sier han: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds Rike. Gleden og sårheten igjen. Gleden over festmåltidet som én gang skal komme. Sårheten over at han må skilles fra disiplene for å lide og dø. Det dype mørket og det lysende håpet. - Denne tvetydigheten dirrer i den virkeligheten
vi kjenner; - og den dirrer i den kristne tro.
Så innstifter Jesus nattverden. Den skal være disiplenes og vår rasteplass. Der brødet og vinen gir oss del i det usynlige fellesskapet med Gud. Mange lengter etter dette måltidet nå. Der vi kan spise, drikke og svelge. Der vi får håp og fellesskap. Det er noe ufattelig som skjer.
Lengselen etter måltidene med familie og venner kan gi en liten pekepinn om hva dette savnet innebærer. Måltidet som Helsedirektoratet kaller magisk og som gjør at vi kan leke og lære, løfte tungt og trives sammen.
Da jeg leste evangeliet i forberedelsene til prekenen - om Jesus som inderlig lengtet etter måltidet med disiplene, kom jeg på min ungdoms biskop i Agder. Han snakket om hvordan Jesus nå dekker det store festbordet. – Der det skal serveres fete, margfulle retter og gammel klaret vin. Der tårene er tørket.
Jesus setter ut bordkort, med hender merket av sår. For hvert kort stopper han lenge og ser på navnet. Han smiler: Mari - det skal bli godt å ha henne her. Men fortsatt er det mye ugjort for henne. Jeg vil gi henne mot til å kjempe for rettferdighet. Og Rune, ja han strever nå, men jeg slipper han aldri og én dag skal han få nyte det betingelsesløse fellesskapet og alt det gode her på festen. Og sånn fortsetter Jesus å stoppe opp ved hver enkelt av oss. Han vet hvem vi er, og han lengter fortsatt.