13. søndag i treenighet
Søndag 22. august
Høymesse ved semesterstart i Oslo domkirke
II 2 Krøn 1,7–12 og Ef 4,11–16
Preken: Luk 12,41–48
Preken av Marianne Bjelland Kartzow
—
Preken
Gjenåpne
Gjenforene
Gjenoppta
Gjenfinne
Gjenreise
Gjenfortelle
Gjenskape
Gjensynsglede
Disse ordene slo imot meg her en dag, på en plakat midt i Oslo by.
Hvem hadde skrevet dette?
Et poet?
En profet?
Eller Nakstad i Helsedirektoratet?
Nei, men derimot noen som hadde utøvd sin profesjon og sin faglighet med visdom og forstand: Tekstforfattere og reklamefolk. Som jobber for et forsikringsselskap.
Vi trenger denne massive listen med assosiativ ordlikhet, for mange av oss har lengtet.
Og nå er vi her. Alt ble bra til slutt.
Gjenforent og gjenåpnet.
Er vi ikke?
Bibeltekstene som har blitt lest i dag gir oss mange rike bilder på folk som fyller rollene sine, som tar oppgavene sine på alvor, som har sine lederfunksjoner for felleskapet. Som utøver sin profesjon og sitt forvalteransvar med kjærlighet og kreativitet – eller ikke.
Salomo ville være konge, men ba ikke sin Gud om å få ære, berømmelse eller formue. Heller ikke ba han om død over sine fiender eller om å få et langt liv. Han ba om visdom og forstand til å utføre oppgaven sine og lede Israelsfolket.
Paulus skrive om de ulike rollene de første kristne hadde: De var apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Hadde han skrevet brevet sitt i dag så hadde han kanskje lagt til de viktige funksjonene studenter, kirkelig ansatte, frivillige, fungerende assisterende direktører og reklametekst-forfattere.
Fellesskapet skal bygges opp. Slik Paulus ser det, har alle en viktig oppgave i å bygge opp, som om vi var en felles kropp: «hele kroppen er sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet.»
I lignelsen fra Lukas-evangeliet hørte vi om en som også fikk en viktig oppgave, men som falt fullstendig igjennom.
En mann satt sin forvalter til å passe på tjenestefolket sitt, at de fikk mat i rett tid.
Det han skulle ha gjort var selvfølgelig å ta denne oppgaven på alvor og gjøre sitt beste. Men hva skjer? «Denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full.»
Han tar et utrolig dårlig valg.
Han står der med alle muligheter til å gjøre noe viktig og bra, for seg selv og fellesskapet, men - som så mange mennesker både før og etter, - så velger han feil.
Det øyeblikket hvor vi står der med alle mulighetene i hendene, men så går det ikke.
Det kan være at vi ikke tør.
Eller vi misforstår.
Eller har ikke oversikten over konsekvensene.
For oss selv.
For noen vi er glade i.
Etterpå kommer angeren. Eller bortforklaringene.
Eller skammen, redselen for at det er uopprettelig. For sent. Det var min mulighet i livet og jeg grep ikke sjansen.
Kanskje er det sånn… nå at en liksom føler at en ikke her noe valg…at når alle andre gleder seg til å gjenåpne og gjenfinne, så lurer jeg mest på om jeg har noe; som om alt var så bra før det stengte ned.
Hvem føler egentlig gjensynsglede når de treffer meg?
Og dessuten er jeg helt ute av trening: hvordan var det man egentlig snakket med folk, eller oppførte seg på en fest?
Jeg lengter tilbake til under dyna, hvor jeg kunne ta inn hva jeg ville av verden, via Zoom og Teams, og Netflix, og slapp å forholde meg til alt mulig annet.
Det sitter så langt inne å synge med Frans av Assisi «Takk gode Gud for alle ting» når jeg mest har lyst til å forsvinne.
For forvalteren i lignelsen gikk det veldig dårlig.
For oss er utfordringen og komme oss videre etter at vi har gjort et dårlig valg. Prøve å akseptere våre egne nederlag. Ta ansvar for det som har gått galt. Romme det som er vondt, uten å dømme oss selv. Elske oss selv, selv om det som har skjedd var feil eller grusomt eller pinlig eller trist. Klare å tro på at Gud elsker oss, på tross av alt.
At Gud vår kaper også kan gjenskape.
At vi kan gjenreises, som hele mennesker.
Det forvalteren gjorde var veldig alvorlig. Her er det lite visdom og forstand. Han kalkulerte med at han hadde god tid og at ingen så han. Han begynte å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. Dette høres veldig ille ut, og egentlig er det enda verre.
Jesus forteller en lignelse som på et rått og utilslørt vis demonstrerer hvor voldelig, hierarkisk og brutal verden var på hans tid.
På gresk her hos Lukas står det ikke tjener, men slave. En slave blir bedt om å passe på de andre slavene og gi dem mat. Det at de var slaver betydde at de var regnet som eiendom, de kunne kjøpes, selges, pensetes eller leies ut. Kroppene deres var tilgjengelige for eierne deres og andre, fysisk, seksuelt, mentalt; men også reproduktivt: En kvinnelig slave ble verdsatt høyt hvis hun kunne føde barn og dermed øke formuen til eieren sin.
Denne forvalteren i lignelsen, som også selv er slave, utsetter de kvinnelige og mannlige slavene for en behandling som trolig var en del av hverdagen for dem: Vold og brutalitet. På bunnen av et system hvor de alle levde i frykt og usikkerhet. De behandlet hverandre like dårlig som de oppover i systemet behandlet dem. Vi hører om slag og utmåling av straff, og forvalteren selv ender med å bli hugget ned og delt i to, en helt grusom avstraffelses-metode.
Dette er ikke bare en gjen-fortelling av forholdene på Jesu tid. I vår verden i dag, med den globale urettferdigheten, opplever mange å leve i slave-lignende situasjoner. Vold, voldtekt, krig og forfølgelse, og nå også pandemi, skaper helvete på jord for millioner av våre søsken. Kostbare militæroppdrag har ikke klart å avskaffe ekstrem forskjellsbehandling og terror.
Vi, som ikke lever i en slave-hverdag, har også strukturer og systemer som holder oss nede, lammer oss, styrer oss, og har kontroll over oss.
Noen jobber hardt med å frigjøre seg fra mennesker som har vært skadelige for dem, fysisk eller psykisk.
Andre er helt satt ut av sykdom, sorg eller angst for å dø.
Noen er fullstendig slaver under andres blikk og dom, og føler seg aldri gode nok.
Andre er underlagt sine egne ideer om hva de skal gjøre, få til, utrette: Få de beste karakterene, de kuleste vennene, ha full kalender med aktiviteter og avtaler, slik at det aldri blir tid til å puste ut eller kjenne etter.
Det er ikke meningen at vi skal være slaver.
Vi er født fri. Jesus vår frigjører, gikk i døden for at vi skulle få leve. Ingen av oss er feil.
Vi er kalt til å leve ut oss selv. Vi er kalt til å leve i felleskap, som en kropp som er sammenføyet og holdt sammen i kjærlighet.
Det forvalteren skulle ha gjort var å gi folkene sine mat i rette tid.
Mat i rette tid: Ikke spise hele tiden og ikke sulte.
Den balansen sliter vår verden med å finne for tiden.
Noen som har mye, får stadig mer og andre som har lite, får stadig mindre. FNs klimarapport, som kom for noen uker siden, er en alarm for menneskeheten. Klimaendringene går raskere, blir mer intense og noen av trendene er nå irreversible.
Vi skal ikke drive overforbruk, leve i sus og dus, og ta for oss mer enn det som er vår del. Som Jesus sier: «Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.»
En god forvalter er ikke grådig eller voldelig, men sørger for at alle får mat i rette tid.
Klimakrise og global urettferdighet midt oppe i en pandemi.
Vi trenger å gjøre opprør. Vi trenger rebeller. Vi trenger Guds nåde og håp.
Vi trenger Den hellige ånd, vår livgiver.
Vi trenger å samles rundt Herrens bord: Der får vi mat i rette tid.
Næring og kraft til å kjempe, til å være gode forvaltere.
Og Jesus selv overstrømmes av gjensynsglede overfor hver og en av oss.
Så la oss som Kong Salomo be om visdom og forstand.
Til dette nye semesteret og til tiden som kommer.
For vår klode. At mangfold av liv skal gjenoppstå.
At vi skal få venner og holde sammen.
At vi som fellesskap og menneskehet kan bli sammenføyet og vokse sammen som en kropp, i kjærlighet.
At vi alle kan få leve i frihet.
At det vi drømmer om skal skje.
At vi kan få mat i rette tid.
La oss takke Gud vår skaper for ordkunstnerne som er kloke forvaltere av sine talenter og som har blitt en del av bybildet i disse merkelige tider. De har gitt oss håp om at alt og alle skal gjenoppstå:
Gjenåpne
Gjenforene
Gjenoppta
Gjenfinne
Gjenreise
Gjenfortelle
Gjenskape
Gjensynsglede
Ære være Skaperen, Frigjøreren og Livgiveren, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen