Prekentekst: Mark 11,15-18
Det var de siste dagene av sommerferien.
Vi hadde bestilt tre overnattinger på fyret ytterst på fugleøya Runde.
Hva skulle vi der, egentlig?
Jeg visste ikke så mye annet om Runde enn at det sikkert var et nydelig sted, og at det kunne være værhardt der, helt ytterst mot havet.
Men hva de tre barna mine skulle holde på med, visste jeg ikke. Kanskje måtte vi droppe en overnatting, tenkte jeg, hvis det ble for kjedelig for dem.
…
Etter å ha kommet frem til fyret, fant vi ut at vi skulle gå opp til Lundeura om kvelden. Vi var heldige med været. Det var sol og varmt og nesten ikke vind.
Jeg måtte overvinne høydeskrekken min på veien, særlig da minstejenta plutselig slo hjul like ved et bratt stup av en fjellvegg, som et rent gledesutbrudd over hvor fint det var der.
Så kom vi til platået ved Lundeura.
Og der så vi livets myldrende mysterium.
De grønne, bratte fjellsidene liksom stupte ned i sjøen,
og det var tusenvis av lundefugler i luften, vi så dem ta av noen få meter foran oss, de fløy rett ned mot havet, hvor de ble til små hvite prikker mot den mørke overflaten, og vi så dem stige opp igjen og lande i fjellsiden med uovertruffen eleganse.
Det var kanskje hundre mennesker på det lille platået, men ingen snakket. Det var helt stille. Av seg selv skjønte barna våre at det var riktig å hviske.
Og hvis vi snudde oss mot vest, mot det åpne havet, så vi solen henge som en ildrød skive over horisonten.
*
I ettertid vet jeg at denne turen lærte barna mine noe. Den ga dem en dyrebar innsikt, kanskje den mest dyrebare innsikten et menneske kan ha, nemlig denne:
Det finnes noe som er verdifullt i seg selv. Det finnes noe som vi bare må bøye oss for i undring og ærefrykt. Det finnes noe som ikke kan brukes til å nå et mål uten å bli ødelagt.
Det greske ordet for skjønnhet – kalos – betyr opprinnelig:
Det anerkjennelsesverdige.
Det som har verdi i seg selv.
Det som er sitt eget formål.
For hva kunne vi gjøre med denne opplevelsen, annet enn å ta den imot? Som en gave? Som en dyrebar innsikt?
Nå vet jeg at barna mine vet dette:
Det finnes noe som har verdi bare ved å være til.
*
Valgkampen er i gang.
Partiene kappes om å forkynne sine løsninger.
Men hvor er rommet for å snakke om det skjønne?
Ifølge Hannah Arendt var det det politikken dreide seg om en gang: det som ikke var nødvendig, og som heller ikke var nyttig – men som likevel var verdifullt. Det skjønne. Eller det vakre.
*
Dessverre er lundefuglkolonien på Runde i kraftig tilbakegang.
Noe har skjedd med næringstilgangen i havet.
Fuglene må fly stadig lenger ut for å finne føde til ungene, og kullene blir mindre og mindre.
*
Men det vakre finnes fremdeles overalt rundt oss, hvis bare lar det tale til oss, hvis vi stopper opp, bøyer oss ned, ser på underet som hvert eneste lille blad, hver blomst, hver fjær på en spurv utgjør,
eller et nyfødt barn
som ikke kan noe,
som ikke vet noe,
som ikke skjønner noe mer enn at det er godt å bli varmet og vernet av en annens kropp.
*
I 1979 befat den samiske kunstneren Synnøve Persen seg noen få hundre meter herfra, på Eidsvolls plass, foran det norske Storting, sammen med seks andre unge samer. De hadde reist en lavvo. Og der sultestreiket de for å stanse utbyggingen av Alta-vassdraget.
Det var en siste desperat handling, har Synnøve Persen sagt i et intervju med kunstneren Lotte Konow Lund.
De unge samene valgte sultestreik som aksjonsform, etter ideen fra Gandhi om at den man skal påføre belastningen, er en selv. Det var ikke noe å diskutere, sier Synnøve Persen. Det var den måten det måtte skje på.
Alta-vassdraget ble utbygd. Men gjennom aksjonene ble den norske stats behandling av samene kjent for brede lag av befolkningen. Selv sier Synnøve Persen at sultestreiken dannet noe av bakgrunnen for at regjeringen gikk med på å utrede samiske rettigheter, og det munnet noen år senere ut i sameloven, en egen grunnlovsparagraf og opprettelsen av Sametinget.
*
I dagens evangelietekst er det Jesus som går til aksjon, på tempelplassen. Han velter pengevekslernes bord og duehandlernes benker, og sier: Bønnens hus er gjort til en røverhule.
En bønn kan heller ikke brukes til noe. Men den er verdifull likevel.
Derfor er det noe vakkert ved bønn.
Kan man si at det er noe vakkert også ved at Jesus gir sitt liv?
Hans død lot seg heller ikke bruke.
Det jødiske rådet ville bruke døden hans for å gjøre romerne mildere stemt.
Og romerne ville la døden hans være et eksempel til avskrekking.
*
Men Jesus sier:
At dere tar livet mitt, forvandler jeg til en gave.
Ingen kan bruke mitt liv eller min død til noe annet enn dette: å vise hvor høyt Gud elsker verden, og hvor langt Guds tilgivelse rekker.
*
Overalt i dag er forestillingen om det vakre truet.
Hvor finnes det som har verdi i seg selv?
Hvor finnes det som er noe mer enn en ressurs?
Hvor finnes de som tror at naturen kan fortelle oss noe viktig?
For naturen er ikke tømt for ånd, er ikke uten betydning.
Noe i naturen taler til oss,
og hvis vi tror at det er mulig å høre,
springer tanken nærmest frem av seg selv:
Det vakre må beskyttes.
Og det det først og fremst må beskyttes mot, er løgnen om at det ikke har verdi før det kan brukes til noe.
Er det derfor folk tar til gatene over hele verden.
er det derfor folk lenker seg fast og forstyrrer forbrukersamfunnets jevnt økende takt,
er det derfor mennesker går til sultestreik også i vår tid,
fordi de er redde for hva som vil skje om vi ikke bare mister det nødvendige, altså maten og drikken - eller det nyttige - altså det som gjør at vi kan ha det hjemlig og fint omkring oss – men om vi mister det vakre, det som vi ikke kan bruke til noe, men likevel må bøye oss for i undring, takknemlighet og ærefrykt,
slik som lundefuglenes flukt en sommerkveld i juli
eller et nyfødt barn
eller det at noen gir sitt liv for andre?
Er det derfor – fordi:
Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn varsomt på armen ..?
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd,
som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet.
Sindre Skeie