Man kan gjerne kalle Lukasevangeliet for «frigjørings evangeliet». I evangeliet annonserer Jesus tydelig og klart sin tilstedeværelse i verden når han sier:
«Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde skal få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år for Herren. I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»
Jesus viderefører det sosiale og politiske budskapet til profetene i Det gamle testamentet, når Jesus tar seg tid til hvert enkelt menneske han møter, selv om han er opptatt med noe eller på vei til et sted. Selv om skriftlærde, fariseere, prester eller andre autoritære menn mente at han enten gikk for langt når han tilgav synder eller at han helbredet på feil tidspunkt.
Alle som oppsøker Jesus for å få hjelp, blir sett, anerkjent og hjulpet. De blir sett, avslørt og elsket, slik som mange konfirmantgrupper landet over synger i KFUK-KFUM sin salme.
De eneste Jesus ikke gir noe oppmerksomhet eller tid, er de onde ondene som har tatt bolig i mange av menneskene han møter. Han ser mennesket uten all bagasjen som tynger og han frigjør mennesket fra dens indre demoner som gjør alt for å holde en nede.
«Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde skal få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år for Herren»
Frigjøringsteologien kritiserer den «tradisjonelle teologien» som deler inn verden i et åndelig og et verdslig område og legger kun vekt på det åndelige, som om det ikke angår Gud at verden er urettferdig og at sultne ikke blir mettet. Frigjøringsteologene tar utgangspunkt i folks konkrete erfaringer når bibelen leses.[1] Så la meg se på dagens tekst i frigjøringsteologiens ånd.
Det er sabbat, jødenes helligdag, som er forbeholdt hvile og gudstjeneste. Jesus sitter og underviser i en synagoge og der er det en kvinne som har vært plaget av sykdom i 18 år. Det står at hun står helt krumbøyd og at hun ikke kunne rette seg opp. Jesus ser henne, kaller henne til seg og sier «Kvinne, du er løftet fra sykdommen din». Han legger hendene på henne og straks retter hun seg opp, etter 18 år med krum rygg, og hun lovpriser Gud.
Synagogeforstanderen blir sur fordi Jesus helbreder på sabbaten og sier til alle som er samlet i synagogen «det er seks dager til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.»
Jesus hører dette og svarer, jeg ser for meg litt irritert og sint «hyklere! Løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eslet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke? Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele 18 år! Skulle ikke hun bli løst fra denne lenken på en sabbat?!»
Når synagogeforstanderen sier «det er seks dager å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.», så minner det meg om debatten som gikk sommeren 2020, i etterkant av politidrapet på Georg Floyd i USA. I norsk kontekst fikk jeg en følelse av at debatten i media styrt over i retningen av at «ja, vi kan kanskje se at det er utfordringer når det kommer til rasisme i Norge OGSÅ, men det er ikke så ille at vi trenger å ta tak i det NÅ...!».
Som en norsk melaninrik person som har levd i dette landet i snart 30 år, så kjente jeg på en desperasjon og en trang til å rope på vegne av alle mine melaninrike venner, familie, bekjente og ukjente, på vegne av meg selv og på vegne av min datter, «Hvis ikke nå, når da?!?!» jeg ville også rope, «Kan noen hjelpe, så vi ikke trenger å ta denne kampen alene?!»
Dette klageropet er også et rop som kvinner har ropt, som de av oss med funksjonsnedsetting har ropt, de av oss som har opplevd og opplever omsorgssvikt har ropt, de av oss som lever med vold i nære relasjoner har ropt, de av oss som identifiserer oss som homofil, lesbisk, bifil, trans, ikke binær, har rop OG de av oss som tilhører urbefolkningen har ropt, en gang for mye!
Ropet etter at noen andre på vegne av oss, skal protestere som Jesus gjorde, og SINT si «HYKLERE!».
Vi er alle, vår nestes vokter, de av oss som ser seg selv i de sist nevnte «gruppe», eller i andre grupper. Men det krever mot å være en vokter eller alliert, for du kan risikere å miste din gode posisjon i vennegjengen, familien eller i jobben.
Men som kvinnen i teksten, så klarer man ikke alltid å reise seg selv opp. Man trenger en som ser og anerkjenner deg, der du er midt i stormen, og som handler instinktivt for å hjelpe deg, så du igjen kan stå oppreist og søtlig i møte med det som måtte komme av nye utfordringer.
«Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde skal få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år for Herren»
Jesus er de undertryktes vokter og allierte. Han hører og møter alle klagerop og taler ikke tomme ord fra en festtale, men han gjør ord til om til handling. La oss strebe etter å gjøre det samme, mens vi har et sitat fra min favoritt gospel artist, Kirk Franklin (shout out!), i bakhodet, «Just don´t preach the gospel. Be the gospel», «Ikke bare forkynn evangeliet, vær evangeliet».
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.
Prekentekst: Lukas 13,10-17
Preken holdt av Maria Maimunatu Krogtoft Liholt.
4. søndag i åpenbaringstiden.
[1] https://isammeverden.cappelendamm.no/tekst.html?tid=1727791&sek=1150593