Denne oppsummeringen kunne lett vært hentet fra en bok på bestselgerlisten hos bokhandleren på Gardermoen, om hvordan oppnå suksess, men den er altså fra Bergprekenen, fra den siste delen av denne lange talen som utgjør tre kapitler i Matteusevangeliet. Denne siste delen kan minne om visdomsordene fra Salomos ordspråk og Håvamål; Jesus gir råd om hvordan vi best forholder oss til hverandre og til verden. Hvordan lever vi best mulig under de forutsetningene vi er undergitt.
Bergprekenen starter med saligprisningene, på samme tid en dypt alvorlig og livsbejaende anerkjennelse av at livet er vanskelig og fullt av lidelse, av at vi rammes av fattigdom, sykdom og forfølgelse – ofte uten å kunne gjøre noe for å hindre det; men også innsikten av at vi kan bære denne lidelsen med tålmodighet, at ingen nederlag er endelige, at verden hele tiden forandres og skapes på ny, og at den som er nedbrutt og jaget en gang skal finne hvile, trygghet og frihet – kanskje til og med midt i lidelsen. På dette løftet hviler Jesu lære om at mennesket har grunn til å ha tillit til Gud.
Denne tilliten forklarer han videre i kapittel seks, der han advarer mot å gjøre seg avhengig av menneskers gunst, for dersom vi gjør oss avhengig av mennesker for å dekke våre behov, ledes vi inn i transaksjonsbaserte relasjoner, og vi utvikler en mentalitet som krever at vi sikrer oss mot morgendagens eventualiteter, fordi mennesker aldri vil kunne gi oss total trygghet, det vil alltid skorte på enten evnen eller viljen. Den tilliten som er malplassert hos mennesket, blir derimot belønnet fullt ut hos Gud, slik Gud gir trygghet og livsglede til både fuglen under himmelen og til liljen på marken. Gudstroen gir derfor frihet til å forholde seg til andre mennesker med kjærlighet og gavmildhet, og legger grunnlaget for et samfunn der det ikke finnes gjeldsbrev eller skyldnere, men der all skyld er tilgitt.
Men dette samfunnet venter vi fortsatt på, og Bergprekenens siste del handler om hvordan vi forholder oss i den verden vi faktisk lever i. Og det er interessant at formaningen om å be også er inkludert i denne delen, for det betyr at Jesus mener at den har betydning, ikke bare for vårt forhold til Gud, men kan påvirke vårt jordiske liv, her og nå, i vår ufullkomne verden.
I Bergprekenens midtre del, om gudsforholdet, forklarer Jesus hvordan vi skal be. Gjør det privat, be med få ord, be gjerne Fadervår. Ordet grunnteksten bruker her, er προσεύχομαι. Det betyr å be til Gud, i tillit, i takk og tilbedelse, i klage og i savn. Det er et ord for bønnen som uttrykk for gudsforholdet. Men i vår tekst, mot slutten av talen, er det ikke dette ordet som brukes. Det er αἰτέω, som vi i denne sammenhengen antagelig best kan oversette med be om å få, eller spør. Spør om å få det du trenger, og du skal få det.
Dette er en form for bønn som har en klar instrumentell hensikt. For å kunne be om å få noe, må man først og fremst vite hva man vil ha, og man må være villig til å gjøre det kjent. Oppfordringen formuleres som tre imperativer der det neste er søk. Å lete etter noe er en aktiv handling, det krever en innsats fra den som ber. For å kunne ha en forventning om å få noe, må vi vite hvor det finnes; vi må vite hvem som har det vi trenger og vil være villig til å gi oss det. Vi må lete. Og letingen leder oss ofte til et punkt der vi ennå ikke har funnet det vi trenger, men ikke kommer videre. Da nytter det ikke å bare vente utenfor den lukkede døren, men vi må faktisk banke på. Alle imperativene handler om å aktivt og pågående gå i retning av det vi vil ha.
Det er en ganske pragmatisk oppfordring, som åpenbart stemmer i mange sammenhenger. Dersom barnet ditt ikke har spist på lenge og ber om å få mat, vil du selvfølgelig gi det noe å spise – i hvert fall om du har noe liggende. Men Jesus hevder at vi også fritt kan rette slike forespørsler til Gud – han oppfordrer oss til og med til det.
Jeg må innrømme at jeg har vanskeligheter med å be Gud om noe håndfast og forvente å få det, og jeg tror mange har det slik. Det virker mer fromt og riktig å be «la din vilje skje.» Men kanskje mister vi da av syne noe av det viktigste kristendommen har å gi oss. Kristendommen er en sakramental religion, den er grunnlagt på inkarnasjonen, på troen på at Gud ble menneske, steg ned i verden, og ble del av den da han tok bolig blant oss.
Det kroppslige livet i verden er viktig for Gud, og derfor tar også vi det inkarnerte livet på alvor. Vi lever ikke bare som sjeler, svevende i Guds vilje; vi lever kroppslig i verden, vi angår hverandre, og verden angår oss. Vi tror på en Gud som ikke bare er opptatt av vår sjel og vår frelse, men som genuint bryr seg om våre livsvilkår her i verden. En Gud som bryr seg så mye at han lot seg føde som en liten gutt for å erfare hvordan vi har det.
Å be om å få noe, er å be om at Gud gir seg selv til oss gjennom det jordiske; det er å legge til grunn at Gud faktisk er her – hos oss. Det den fullkomne troen tillater oss, er å ta for gitt at Gud vil gi oss alt. Denne bekymringsløse selvfølgeligheten i gudsforholdet, tror jeg også er det som kjennetegner det barnet Jesus ber oss å ligne på. Det er en selvfølgelighet som gjør det til den naturligste sak i verden å be om det vi trenger.
Derfor burde det ikke være fremmed for oss å be Gud om å gripe inn i verden – i våre liv; det er heller å ta Guds omsorg på alvor. At Gud ikke alltid – og kanskje ikke særlig ofte heller – gir oss det vi ber om, er en annen sak. Det er et problem jeg ikke er i stand til å gi en løsning på.
Noen ganger lurer jeg på hva som ville skjedd dersom jeg var i stand til å la all min skepsis falle vekk – all min tillærte pragmatisme og realisme. Hva ville skjedd om jeg i fullt alvor ba Gud, i Jesu navn, om noe jeg virkelig trodde var godt, for meg og for min neste, i oppriktig forventning om at det ville bli gitt. Hva ville da skjedd?
Kanskje er det bare i den bunnløse fortvilelsen at slik bønn er mulig, «når annen hjelp blir støv, og duger ei» som det står i salmen. Profeten Daniel ber om nåde; for sitt folk som er ført i eksil, for Jerusalem som er erobret og for tempelet som er lagt i ruiner. Han ber i fortvilelse. Han ber ikke for seg selv, men for sitt folk, og kanskje er det slik Guds gaver når oss – som kollektiv.
Gud gir oss mennesker liv og rikdom i overflod, men har også gitt oss myndighet til å fordele disse gavene mellom oss. Og det gjør vi. Vi har bestemt at av det Gud gir til oss alle, er det noen av oss som fortjener mest, og noen som ikke fortjener i det hele tatt. Saligprisningene roper ut at Gud allerede gir oss alt vi ber om og trenger for å leve, og samtidig målbærer de en rungende fordømmelse av hvordan vi forvalter disse gavene.
Passende nok avslutter vår tekst med en fin symmetri. Der den begynner med å oppfordre oss om å be om det vi trenger – der den sier at det er godt å søke det vi har behov for – avslutter den med en oppfordring om å møte andre menneskers bønn – andres søken – med den samme gavmildheten vi selv trenger å bli møtt med i våre henvendelser til Gud og til hverandre: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.»
Det er en ganske pragmatisk tekst. Vi anerkjenner hverandres gavmildhet og hverandres behov, og vi forstår at dette er en god måte å møte hverandre på, men den må gå begge veier, ellers slutter det etter hvert å virke. Det Jesus ber oss om, er å leve slik at vi kan ha tillit til hverandre – og å forholde oss til hverandre slik vi trenger at Gud forholder seg til oss.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
Av domkirkeprest Christian Kringstad Kielland
Matt 7:7-12