Senere i livet kommer gjerne ny lengsel om å forenes i kjærlighet og vennskap med andre mennesker, hvor det å våge nærvær er en av forutsetningene. Det kan være utfordrende. Noens nærvær kan bli altfor tett- og en helst vil flykte. Og noens fravær kan ramme hardt, vi merker det når noen dør. Det viktigste å lære i livet om dette, er å stole på den andres nærvær, at den andre er der for meg, også når den andre ikke kan ses eller er rett ved.
Bibelens fortellinger dirrer også i denne dynamikken mellom fravær og nærvær. I 40 år vandret et folk i ørkenen og ropte på en Gud de syntes var fjern, kun noen få nærværopplevelser holdt motet oppe.
De første vennene til Jesus levde midt i den. De forlot sine familier for å være nær Jesus. På langfredagen blir de forlatt av ham de hadde satset alt på. På påskedagen kommer et nytt forbausende nærvær, før de på nytt ble forlatt på denne dagen vi markerer, Kristi himmelfart. Hvor er Jesus? Han kom, han forlot dem, kom igjen for så å bli borte igjen. Hvor er Jesus? Spørsmålet henger sammen med århundrer av rop, hvor er troen, håpet kjærligheten? Mennesker lengter og venter.
HIMMELFARTSTEOLOGI
Himmelfartsteologien hviler på dette: Jesus forlot sine nærmeste venner for at Jesus kan være nærværende hos oss alle. Jesus er ikke lenger nå bare på et partikulært sted, ett folk, men i den universelle kirke. Ikke bare i Galilea, men for og hos hele verden. Når Jesus vender tilbake til himmelen, så betyr det at en av oss, altså en av «arten» menneske, nå er helt nærværende Gud i himmelens boliger. Ja, for Jesus opphørte ikke å være menneske etter himmelfarten. Ved dette, har Menneskesønnen også åpnet veien for alle mennesker til Himmelen. Slik kan vi våge å tenke at vi er nær Gud. Det er en tillit og trøst når vi ber, når vi opplever i vår livssituasjon at Gud er langt borte.
ELDSTE FESTDAGER
Noen vil kanskje si at Kristi himmelfartsdag er en av våre merkeligste festdager, eller fridag som vi kaller det her til lands, som gir oss en langhelg mange ikke helt forstår, men heller ikke vil unnvære.
Kristi himmelfarts dag er en av våre eldste festdager, eldre enn feiring av jula. En festdag som er på den 40.dagen etter påskedag. I den tidlige kirke ble himmelfartsdagen feiret i Betlehem, i kirken som var bygd over fødselsgrotten. Slik feiret man Jesus sin første og siste dag på jorden på samme sted, for å symbolisere at ringen var sluttet. At oppdraget var utført. Først på 700-tallet flyttet feiringen til Oljeberget, som i følge Apostlenes gjerninger, er det stedet hvor Jesus forlot dem.
I de tidligste liturgiene var det vanlig å slukke påskelyset under evangelielesningen, den teksten vi nettopp hørte, som for å understreke dette fraværet. Nesten som «en lille langfredag». Men rett etterpå ble det på nytt tent, da ved døpefonten, for å understreke at Jesus nærvær er hos oss gjennom dåpen, i foreningen av hans død og oppstandelse. Slik ble sammenhengen mellom påsketid og pinse understreket: Kristi himmelfartsdagen er den nødvendige broen over. Broen over fraværsgapet.
VELSIGNELSE
Det er en ting jeg spesielt lot meg merke i dagens evangelium: Jesus forlot dem mens han velsignet dem. Som en pågående handling som ikke tar slutt.
Kanskje var det denne posituren Jesus ønsket skulle feste seg på netthinnen deres. Med hendende vendt utover, med et vennlig blikk. Det siste bildet de så av ham, skulle være det første bilde de skulle gjenkalle i sitt indre. Kanskje ikke så ulikt det bildet vi har i østskipet her i vår domkirke, hvor skapelse og velsignelse går i ett. I troens hverdag handler det nettopp om dette: å bære med seg et indre bilde av en nærværende Gud. Et bilde som tåler motstand og fraværstid.
Det interessante er at det greske ordet for velsignelse benyttet her, i konkret betydning, betyr: Snakke vel om. Og det er det samme ordet som brukes om det vennene gjorde i templet i Jerusalem, det står at de velsignet Gud. De talte vel om Gud. Kanskje er det den beste avskjed en kan ønske seg: At en blir talt vel om før en skilles. Og at det tales vel om den som er reist.
NOVENA-TID
Jeg er takknemlig for Kristi himmelfartsdag, og denne perioden fram til pinse. Tiden er kalt novena, ordet kommer av de ni dagene de nærmeste vennene til Jesus satt og ventet på den gaven de skulle få, kraft fra det høye. I de gamle liturgiene var tiden viet til bønn og forventing om det som skal skje når Ånden kommer til oss.
Alle kristne lever jo i tiden etter Åndens ankomst på pinsedag. Men denne perioden mellom fravær og nytt nærvær kan stå som et symbol på selve kristentroen. Denne perioden gir oss mulighet til å ta på alvor og grunne over noe av det mest utfordrende i kristentroen: Nemlig å ha en tro, bygget på et nærvær vi ikke ser. Den gir oss anledning til å utforske hva det er å tro på Gud her i en sekularisert verden, hvor manges opplevelse er at Gud har forlatt oss.
Her hvor mange av oss venter på svar på når alle meningsløs lidelse i verden skal opphøre. Den vi ser pågår i Gaza, i Sudan.
Her hvor mange av oss venter på svar på hva som skal skje med oss når dette livet er over, og vi skal dø
Her hvor mange av oss venter på en større mening i det hverdagslige, og kan kjenne på både ensomhet og tomhet.
Her hvor vi venter på større forståelse. Her hvor vi ser som i et speil og i en gåte, hvor vi forstår stykkevis og delt, men hvor vi bærer med oss et håp om en gang å se ansikt til ansikt.
Novena-tiden gir en anerkjennelse på at disse spørsmålene fins. Og at de er en grunnleggende del av vår eksistens. Å være et åndsmenneske er å vente på det som kan løfte vår sjel, det som kan gi oss nærværsopplevelse. Å være et åndsmenneske er å være opptatt av det en ikke kan se. Men som forbinder oss til det som har gitt mennesker næring og kraft til tro, håp og kjærlighet gjennom tidene. Forbinder oss til Kristus.
FORBLI I BYEN
Før Jesus forlater dem sier han: Dere skal forbli i byen.
De skulle ikke dra noe annet sted. Sagt med andre ord: de skulle ikke flykte unna, men være i det de var. Overført til oss kan det bety: Heller ikke vi skal være noe annet sted enn der vi er mens vi venter på å ta imot gaver fra det høye. Vi skal heller ikke flykte unna livet vårt for å ta imot det åndelige. Det kommer til oss der vi er. Akkurat som disiplene, må vi også noen ganger vente på noe vi ikke vet hva er. Det krever tålmodighet for å takle slik venting. Men å vente -er på mange måter en vesentlig del av det å tro og leve.
NÆRVÆR GJENNOM LITURGIEN
Så skal vi ikke glemme alle tegn på nærvær i våre liv allerede. Nærværet av det hellige, åndens nærvær er tilstede i vår gudstjeneste. Vårt påskelys er tent under hele messen idag. Som et synlig tegn på Åndens nærvær gitt i dåpen. Paulusordene i dag lød: «Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte.» Det skjer når vi sammen sier fram trosbekjennelsen, synger salmene og ber.
Forbli i byen. Akkurat som disiplene er vi også av ulike grunner her i byen og kommet til vårt tempel, slik disiplene gjorde på den første Kristi himmelfart gjorde. Her fortsetter de velsignede hender å velsigne oss. Og vi fortsetter å velsigne, og tale vel om Gud. Til Guds ære og til glede for våre medmennesker i vår verden som lengter etter nærvær og håp.
Ære være faderen og sønnen og den hellige ånd.
Preken av Valborg Orset Stene
Ledende domkirkeprest
—
Prekentekst på Kristi Himmelfart fra Lukasevangeliet:
Jesus sa til dem: «Slik står det skrevet: Den salvede skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, 47 og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. 48 Dere er vitner om dette. 49 Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.»
50 Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. 51 Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. 52 De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. 53 Siden var de stadig i tempelet og velsignet Gud.
Marcus André Berg spiller på hovedorgelet i Oslo domkirke. Bilde fra NRK-sendingen på Kristi himmelfartsdag 2024
