I Apostlenes gjerninger leste vi at «De som var blitt spredt på grunn av forfølgelsen, reiste omkring» til fjerne land. På gresk er det ordet διασπείρω som brukes her. Det er det samme ordet som ligger til grunn for diaspora, et ord med dyp klangbunn i fortellingene om israelsfolkets eksil i Babylon. Når evangelisten Lukas, som vi antar også har skrevet Apostlenes gjerninger, skriver om fordrivelsen av de Kristus-troende vekk fra Jerusalem, vet han at kjennskapen til og troen på Israels Gud ble spredt i verden, nettopp ved at folket ble nødt til å bo i andre land.
Når vi tenker på troens utbredelse er det ofte i sammenheng med mennesker som føler et kall eller forpliktelse til å dra ut på misjonsreiser. Men Gud bruker også mennesker som verken er ressurssterke, eller drar ut på eget initiativ. Når Israelsfolket bringer med seg sin tro til Egypt og til Babylon, er de i nød, de er underlegne. De kommer til Egypt fordi de er drevet av sult, og de kommer til Babylon som krigsfanger. De er ikke herrer, de er slaver. De blir spredt ut over verden – øst ut som vann over det tørste landet – slik kan vi tolke Jesaja. Og som Johannes senere skulle skrive om Peter, blir de ført dit de ikke vil. Der fangene i de hebraiske fortellingene blir bosatt, sprer det seg kunnskap om Israels Gud. Det spirer opp en troende diaspora – som etter hvert også inkluderer noen av vertsfolket.
Ja, diasporaen spirer, for dette er også et eksempel på at såkornet som blir spredt utover jorden, bærer frukt. Og såmannen som sprer evangeliet utover jorden, har nok også vært i Lukas' tanker, for διασπείρω kommer nettopp av σπείρω, å spre, eller å så. Dette er også ordet han bruker i evangeliet sitt, om såmannen som sår korn. Forstavelsen δια- er en preposisjon som indikerer utstrekning eller adskillelse, at det ikke bare er spredning, men en bevegelse langt vekk, langt utover.
Man kunne kalt det en skjebnens ironi, at troen på den oppstandne Kristus ble spredt gjennom forfølgelsen av de som trodde, men de som ble fordrevet fra Jerusalem visste godt at dette hadde skjedd før.
Og dette er altså kirkens begynnelse, en liten gruppe mennesker som måtte flykte hjemmefra, til fremmede land, som tok med seg det eneste de hadde – det største de hadde – og gav det videre til dem de møtte, til dem som ville ta det imot. De igjen gav det videre til sine, og noen av dem igjen dro videre utover. Alle bragte de videre det de hadde oppfattet og forstått, det som hadde verdi for dem, det som badet deres liv i guddommelighet. Alle disse forskjellige perspektivene på evangeliet ble bragt ut i verden, og enda nye kom til. Sammen utgjør de mangfoldet i troen på Jesus Kristus; og hans kirke på jorden er bygget på dette mangfoldet.
Det er riktignok bare min påstand, men spørsmålet om hva kirken er, må være forbundet med hvordan kirken utvikler seg. En vanlig tanke er at kirken er det som skjer når de som tror finner sammen. Dette er kirken som «de helliges samfunn.» Samtidig brer kirken seg utover og vokser, ved at de som har funnet sammen, bryter opp og drar ut til nye steder, der de finner nye gudsvenner som påvirker deres tro. Kirkens utbredelse kan ikke skilles fra trosuttrykkenes mutasjon. Men disse forskjellene blir også opphav til splid og strid i kirken.
I flere av kirkesalmene våre finner vi en erkjennelse av at «en hellig, allmenn kirke» og «de helliges samfunn» ikke er en presis beskrivelse av kirkens tilstand på jorden. «Fred vi i kirken, vil av deg begjære» ber vi – fordi vi ser at det ikke ennå er fred mellom kristne. Og «Selv om hun her må bære forakt for sine sår, når hun i liv og lære for verden splittet står,» synger vi om kirken et annet sted. Vi er uenige med hverandre om lære, om tolkninger og teologi. Stridsspørsmålene får ofte så mye oppmerksomhet at de får et preg av viktighet de ikke egentlig har. Slik kan de lett skygge for det som egentlig ligger til grunn for kirkens enhet, at Gud gav seg selv for oss, for å sette oss fri til evig liv, fordi så høyt har Gud elsket oss; og at vi derfor også skal elske hverandre. For det er ikke ved at vi alle deler de samme meningene vi kommer til enhet, det er ved å innse at Gud elsker også dem jeg er uenig med, like høyt som Gud elsker meg og mine meningsfeller.
«Ingen kan komme til meg uten at Far drar ham,» sier Jesus. For et hvert menneske vi møter, er et menneske som Gud haler og drar i – et menneske som Gud stadig hvisker til om det hjemmet de har forlatt, og som er mulig å komme tilbake til. Gud ønsker oss alle hjem, og drar i oss på den måten som er best egnet til å hente hver av oss hjem.
Noen stritter kanskje ikke særlig imot, men lar seg dra til Gud lykkelige og uten motstand. De er heldige. De fleste av oss holder igjen. Vi har ting her på jorden vi holder fast i og ikke vil slippe, de utgjør vår status, vår selvforståelse, og vår sikkerhet. Det er rikdom, folk vi ser opp til, og identitetsmarkører. Vi vil ikke slippe taket i dem – for hva skjer med oss da? Hvem blir vi, og hvordan skal vi overleve i verden? Kanskje gjelder dette også trosmarkører og religiøs identitet? Kanskje holder vi også fast i vante religiøse forestillinger som gir en følelse av trygghet?
Fordi vi holder fast i forskjellige ting, på forskjellig måte, drar også Gud oss med forskjellige metoder. Slik blir mennesker spent ut mellom verden og Gud på måter som ikke ligner hverandre. Selv om vi dras mot samme kilde, blir gudsforholdene ulike, trosuttrykkene varierende – slik de må bli – og vi får inntrykk av at vi er fremmede for hverandre. Dette er også kirken, en samling av stridende som kjemper imot den kjærligheten som drar dem mot det samme sentrum. For det kan vi stole på: på tross av de tilsynelatende forskjellene mellom oss, drar Gud oss alle til seg. Han er sterkere enn oss og han vil aldri slippe taket i oss.
Kan hende er kranglingen mellom troende noe av grunnen til at mange opplever at tradisjonell kristendom har lite å tilby dem, selv om de opplever en dragning mot det åndelige. Det er i så fall et tankekors for oss som føler oss hjemme i kirka. Vi vet ikke nødvendigvis hvordan det ser ut når Gud drar i et menneske med en annen livserfaring enn oss. Kan vi risikere å stenge ute noen av våre søsken i troen fordi deres Gudsforhold uttrykker seg på en måte som er fremmed for den jordiske kirka?
Gud både drar oss til seg, og øser sin livgivende nåde ut over jorden gjennom oss. Det finnes neppe noe menneske – eller noen skapning – som Gud ikke kan bruke til å kaste lys over vårt liv. Det kan finnes mennesker vi aldri ville funnet på å identifisere oss med, som har et sant gudsforhold som er minst like sterkt som vårt eget. Hver av oss eier vår egen lille innsikt i det store mysteriet. Både kirka og samfunnet – og hver enkelt troende – ville styrkes om vi gjenkjente hverandre som søsken, og tok hverandres troserfaringer på alvor. Gud har et forhold til alt han har skapt, og Helligåndens nåde brer seg utover alt det skapte, gjennom alt det skapte.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.