At det skulle bli Lise Wiig Pedersen og Ralph Natter Berg, var det ingen tvil om. Men at det endte opp med en liten vielse i Sinsen kirke i Oslo, det var ikke planen for et par måneder siden. Bryllupet skulle egentlig stå i sjømannskirken på Gran Canaria. Paret skulle reise ned med lille Frida og ha en vielse med bare de tre, for å være gift før de skulle ta et arbeidsår i New York fra høsten. Men så kom et hypersmittsomt virus og forandret alt. Sydenturen ble avbestilt, prest og vielse likeså.
- Vi ble jo skuffet, for ting ble ikke som vi hadde planlagt og ønsket oss. Vi ville bare ha et lite bryllup for å få trygge rammer rundt Frida og det er enklere å være gift når man skal bo og jobbe et år i utlandet. Den store festen skulle vi ha først om noen år, og da skulle alle inviteres dit. Så dette skulle være en kombinasjon av en koselig tur og en bryllupsreise for bare oss tre. Ikke alle visste om det heller, dette skulle vi gjøre enkelt ved bare å stikke av og gifte oss.
Babysang i Sinsen kirke
Lise og Ralph bor i leilighet sammen i Oslo, i nærheten av Sinsen kirke. Der har Lise gått på babysang med Frida, og hun tenkte – hvorfor ikke bare kaste oss rundt og gifte oss nå i vår likevel, her hjemme i nabolaget? Kirken ga den rammen hun hadde sett for seg.
- Jeg er fra Trondheim, og Ralph fra Nesodden, så vi har ikke noe særlig forhold til kirkene i Oslo. Men Sinsen er lokalkirka vår, og jeg synes den er både folkelig og «nedpå», den sto egentlig i stil med vårt ønske om en enkel vielse. Så var det jo veldig greit å kunne gå til kirken fra hjemmet vårt.
Planene ble lagt i full fart, og et lite fåtall av vennene og noen søsken i byen ble invitert til vielsen på lørdag 2. mai. Den store samlinga med slekta var ikke forsvarlig å gjennomføre denne gangen, Lise og Ralph ønsket ikke å bidra til unødig reising og mulig smittespredning.
- Vi tenkte også at hvis alle hadde blitt invitert til vielsen denne dagen, var på en måte hele bryllupet gjennomført og delt med alle, og da var det kanskje litt rart med en bryllupsfest i framtida – når det er mulig å invitere bredt.
Og dagen opprant...
Den store dagen kom med solskinn og vårvarme, og sammen gikk paret opp midtgangen, med Frida som litt ufokusert brudepike noen skritt foran. 15 gjester satt spredt i de fremste kirkebenkene, på jobb var prest, kantor og kirketjener i Sinsen menighet i Oslo. Kort oppsummert ble maitimene slik: Ringene passet, brud og brudgom fikk kysse hverandre, paret ble overrasket med musikkinnslag fra en lokalkjent artist og bryllupsmiddagen erstattet med musserende i parken ved siden av kirken. De nygifte fikk barnevakt og unnet seg ei natt hotell.
- Vi er kjempefornøyde med dagen, den ble overraskende fin og været var nydelig! Jeg var også helt avslappet, sov godt natta før og hadde så lave skuldre. Det tror jeg ikke jeg hadde hatt om dette var den store festen med hundre pluss gjester som ventet på oss. Men det ble mer høytidelig enn vi hadde sett for oss. Jeg skal nok innrømme at jeg har litt motstridende følelser, for det er sårt at ikke flere i familien kunne være til stede når dette ble så flott.
Stor fest en gang der framme
De lover uansett at dette bare er trinn én i ekteskapssoga. Trinn to er en fest – når det blir tillatt, penger er spart opp og forberedelsene unnagjort.
- Festen må bli noen år fram i tid, når korona har «lagt seg». Ralph har jobbet i utlandet i ti år, og vi vil invitere mange utenlandske gjester som kan komme til festen. Da må vi vente til det er mulig. Så drømmefesten blir når alt er i orden, og vi har økonomien til å lage drømmebryllupet vi vil ha. Men gift og lykkelige – det er vi allerede!