Disiplene kastet garn i sjøen hele natten uten å få noe. Jesus ba dem legge ut på dypet og kaste garnet på nytt. Begge beretningene handler om det samme. I den ene kaller Jesus disiplene til å bli menneskefiskere. I den andre ved Tiberiassjøen er Jesus død på Golgata. Disiplene gjenkjenner ham ikke. Da disiplene kommer i land har Jesus tent et bål og det ligger fisk og brød på glørne. – Har dere ikke noe å spise? Spørsmålet stilles til oss, og henger ennå i luften, Vi skal tenke på en liten gutt som kommer med noe fisk og brød som skal mette fem tusen. Først da disiplene får se bålet, gjenkjenner de Jesus.
Evangelieberetningene griper inn i hverandre. De fortelles i ulike versjoner, ikke bare er de forskjellig gjengitt i de fire evangeliene, selv når evangelistene gjentar seg selv blir de forskjellig. Dette er fantastiske beretninger. Og de skal ikke gjentas nøyaktig. Det de har å berette er det ikke mulig å berette. Det går utover alle våre erfaringer.
Beretningene blir fortsatt fortalt selv om bålet på stranden for lengst har sluknet. Vi hører om menneskefiskere som fortsatt kaster garn og får fangst. Fangsten er noen ganger ganske unyttig. Av og til fester det seg mennesker i garnet som egentlig ikke har noe der å gjøre. På samme måte som noe kalles for ufisk fordi de ikke er spiselig, finnes det mennesker som ikke duger til noe som helst. Ikke kan de så eller plante, de er dårlige arbeidere som verken kan spinne eller veve, men inn i garnet har de viklet seg.
Det er akkurat som i evangeliene. Vi hører om besatte, stormannsgale og bare gale. Vi hører om de fattigste av de fattige og alle dem som ikke vet hva de skal gjøre med alle pengene. En enke legger sin eneste skjerv i tempelkisten. Pilatus tvetter sine hender. Herodes hoverer. Øverstepresten reiser seg og roper: – Har du ikke noe å si til det de anklager deg for? Men Jesus tidde. Til slutt står han på stranden ved et bål ved Tiberiassjøen. Da taler han. Resten av historien kjenner vi.
Morthen Sørlie, prest i St. Hanshaugen sokn