Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 16. kapittel:
Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias. (Matt 16,13-20)
* * * * *
Det er en så mektig og konstituerende, definerende, tekst vi i dag får høre fra evangeliet. Peters bekjennelse lodder så dypt – større kan man jo vanskelig tenke: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Så følger altså Jesu konstituerende, definerende tilsvar: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke – så følger ordene om «himmelrikets nøkler».
Så er det kanskje ikke så underlig at få Bibel-tekster har skapt så mye motsetning og strid i kristenheten som nettopp denne teksten. Her er det de store konfesjonene kolliderer og skiller lag, slik har det vært gjennom kirkens historie – slik er det til en viss grad også i dag. Hva går så uenigheten om? Jo, det er jo øynene som ser, som vil tegne dette på ulikt vis. Fra et utenfraperspektiv er det likevel vanskelig å komme fra at dette handler om makt. Hvem eller hva forvalter himmelrikets nøkler? Er det Simon Peter, som person, som får nøklene – eller er det den overbevisning og tro han gir uttrykk for, Kristus-troen, som er nøklene?
Nettopp i dag, på aposteldagen, må vi stille spørsmålet om sammenhengen mellom Gudsrikets virkelighet/ den virkelighet som Menneskesønnen bringer nær – og kirken. Vel er det den evangelisk-lutherske kirke som er dominerende her i Skandinavia, men i den større verden er det jo den romersk-katolske kirke som dominerer. Og i den romersk-katolske kirke fremholdes det at det er Peter, bokstavelig forstått, og den Peter så valgte å gi denne myndigheten videre til, som har «himmelrikets nøkler», nøkkelmakten. Så forstår man det som en ubrutt rekke/ suksesjon frem til i dag, hvor én pave etterfølger den andre på «Peters stol». Vel har ikke vi paver i vår kirke, men vi kommer samtidig ikke utenom at mange gjennom historien i realiteten har gjort Martin Luther eller andre kirkeledere til ufeilbarlige «paver», og at vi har hatt kirkelige ledere som, litt uærbødig sagt, har hatt tendenser til å ville være «småpaver».
Spørsmålet er sammenhengen mellom Gudsrikets virkelighet og kirken. Det kritiske spørsmål vi må stille oss i dag er om, eller i hvilken grad, kirken like mye som den kan muliggjøre Gudsrikets virkelighet, som er dens kall, også kan stå i veien for Gudsrikets virkelighet. Det er det radikale og selvkritiske spørsmål vi til enhver tid må stille oss. Radikalt og akutt ble spørsmålet stilt i Tyskland for ikke mer enn for noen uker siden. Jeg vil tro dere kjenner til historiene om de fryktelige overgrepene begått av prester/ munker/ nonner mot barn, over lang, lang tid, som sakte, men sikkert avdekkes. Kardinal Reinhard Marx, lederen for den romersk-katolske kirke i Tyskland, skapte de helt store overskriftene i tysk presse nå nettopp ved å be paven om avskjed, og ved å si at kirken har sviktet, og at man er i en situasjon hvor kirken og embetet står i veien for evangeliet. At kirken og embetet står i veien for evangeliet!
Jeg stilte spørsmålet om forholdet mellom evangeliet, Gudsrikets virkelighet og kirken – og her ser vi altså en erkjennelse av at kirken kan stå i veien for Gudsriket. Dere, vi skal ikke tro at ikke vi har utfordringer i vår kirke, om ikke på samme måte og kanskje på dette området, men altså at kirken også hos oss, på ulikt vis, kan stå i veien for Gudsriket, kan stå i veien for evangeliet.
* * * * *
Hvordan da tenke om kirke? Jeg tenker at vi gjør klokt i å minne hverandre om og å fastholde det gamle ideal, om at kirken alltid må være åpen for fornyelse, alltid må reformeres, «ecclesia semper reformanda» som er det gamle slagordet. At jo sikrere vi som prester, kirkelige ansatte, menighetsråd og andre med myndighet, er på at vi er på den rette vei, jo mer må vi spørre oss om vi faktisk er det. For, det går jo om å være en kirke som virker til å skape den type fundamentale erkjennelser som Peter gir uttrykk for i teksten i dag: At mennesker i møte med snekkersønnen fra Nasaret kan oppleve Gud selv, kraften til å være til i alt det som er til, som er bortenfor alle våre ord og begreper, som er tilværelsens grunn, som fyller alt og alle og hele tilværelsen. Gud selv!
Hvem er så vi som skal stå i denne tjeneste! Vår myndighet har vi i vår dåp, den er gitt oss og er ikke noe vi har gjort oss fortjent til, hva vi kaller det allmenne prestedømme. Så er vi alle kalt til ulike tjenester.
Nettopp på dette punkt er det Peter selv vi skal lære av. Han som riktig nok er den som kan føre ordet, og som er den som bekjenner – men: han er også den som ifølge evangeliene misforstår og feiler, han er den som svikter og fornekter Jesus tre ganger når det gjelder som mest, i påsken når hanen galer. Det er på en slik svak tro at Jesus altså sier at kirken skal bygges. Og det er kanskje nettopp den viktigste og dypeste innsikten erkjennelsen i dag: Kirken bygges ikke på vår evne eller vilje til trofasthet, kirken bygges ikke på vår organisasjon, på våre stillinger eller embeter.
Nei, den bygges på Guds nåde, det vi får oppleve og erfare – på det Gud gir, på det som gjør så vi stanser opp, lar oss berøre og sier: Du er den levende Guds sønn! Nettopp den erkjennelsen hjelper oss også til å forstå at kirke må være mer enn hva som kalles «den synlige kirke», organisasjon og embeter, at kirken også er «den usynlige kirke» – at kirken like mye er håpet og troen som lever i oss. – Det er Luther, etter Augustin, som insisterer på at vi også må snakke om nettopp kirkens skjulthet eller kirkens usynlighet, ikke bare dens synlighet.
Så skal vi i dag, på aposteldagen, få takke Gud for alle Hans tjenere som er sendt til oss for å muliggjøre møtet med snekkersønnen fra Nasaret! Og samtidig skal vi alltid også sammen tenke kritisk om hvordan, på hvilken måte, vi skal være kirke i dag. For vår tro, vårt fundament, er ikke hva vi får til, vår vellykkethet som kirkelig fellesskap eller organisasjon – men Jesu Kristi nåde.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig ånd, som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.