Drømmer og håp er viktige. De kan sette oss i bevegelse. Bringe oss fremover, til å skape nytt, gjøre oss villige til å gå de ekstra milene, at vi påtar oss byrder og omkostninger. For det der fremme, som drømmen og håpet forteller om, er så verdifullt eller viktig. Vi, i en overutviklet del av verden, har kanskje ikke så sterke drømmer og håp, ikke så mye vilje til å bære byrder og omkostninger? Det ser annerledes ut i samfunn som ligger i ruiner etter krig og ødeleggelse – her er drøm og håp nærmest en dyd av nødvendighet.
Hvor langt drøm og håp kan bære lar seg vanskelig måle. Men at vi drømmer og håper, må være et tilnærmet kjennetegn på det å være menneske. – Og at drøm og håp har vært med å forme verden lar seg vanskelig benekte. William Shakespeare treffer spikeren godt på hodet når han i verket Stormen fra 1611 sier at «Vi er av samme stoff som drømmer veves av» og legger til: «vårt lille liv er omringet av søvn».
Dagens tekst er hentet fra Det gamle testamentet, nærmere bestemt fra profeten Sakarja. Teksten bærer bud om et grunnfestet håp og er tilnærmet skrevet som en drøm:
Den dagen skal det ikke være lys, bare kulde og frost. Det skal være én lang dag – Herren kjenner den – ikke dag og natt, ved kveldstid skal det være lyst. Den dagen skal det renne levende vann ut fra Jerusalem, halvparten til havet i øst og halvparten til havet i vest. Slik skal det være både sommer og vinter.
Da skal Herren være konge over hele jorden. Den dagen skal Herren være én og hans navn ett. (Sak 14, 6-9)
Slik lyder Herrens ord.
* * * * *
Det tilhører mer sjeldenhetene at det er profettekster som dette, fra Det gamle testamentet, som er søndagens prekentekst. Som hovedregel til søndagens gudstjeneste, er det ordene fra Jesu munn vi samles for å høre. – Slik mennesker har samlet seg rundt Jesu ord i 2000 år, for å høre Ordet og for selv få være med å takke og gjenfortelle gjennom bønner, sang og liturgisk språk og praksis. Noen søndager skiller seg likevel ut, denne søndagen er en av de som gjør nettopp det.
Vi er på 500-tallet før Kristi fødsel og hører profeten Sakarja. Han virket som profet i Juda etter hjemkomsten fra eksilet i Babylon. Juda var det sørligste av de to riker som ble dannet da kong Salomos rike ble delt i to etter hans død på 900-tallet f.Kr. Det babylonske fangenskap var den tiden da en stor del av Judarikets befolkning ble bortført og levde i eksil i Babylon, fra år 586 til 538. Nå etter hjemkomsten var det tid for gjenoppbygning av landet.
Sentralt i Sakarjaboken er gjenreisningen av tempelet i Jerusalem som nå var ødelagt. Hos Sakarja møter vi sterke forhåpninger og visjoner om den frelserkonge, Messias, som én dag skulle komme. Fokus er videre særlig på den betydning tempelet og endetidens Jerusalem skulle ha som verdens fremtidige midte og sentrum. Det er nettopp her vi er i dagens tekst, det skal «renne levende vann ut fra Jerusalem, halvparten til havet i øst og halvparten til havet i vest. Slik skal det være både sommer og vinter.
Da skal Herren være konge over hele jorden. Den dagen skal Herren være én og hans navn ett.»
Hvilken betydning kom så drømmen om tempelet og Jerusalem til å ha for de første kristne?
For Paulus er det klart at Gud ikke har noen grenser og ikke har behov for noe tempel. Gud er å finne på de steder der man søker Ham. Gud er til stede i Helligånden blant de troende i menigheten. For Paulus er ikke lenger Guds løfte om frelse knyttet til det lovede land med dets sentrum Jerusalem, snarere knytter han Guds løfte til alle som i troen er Abrahams arvinger, til alle som lever i troen på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, uavhengig av etnisitet. Det er ikke det jordiske Jerusalem som er i sentrum, Jerusalem som geografisk sted har mistet sin åndelige betydning.
For Paulus ligger fokuset på det himmelske Jerusalem. For Paulus har landet, det lovede land, blitt irrelevant som geografisk sted. Slik også med loven, Torahen, hvor Paulus nå fremholder at Kristus er «lovens ende og mål» (Rom 10:4). Det hellig sted, tempelet i Jerusalem, er ikke lenger noe som geografisk lar seg lokalisere, men er knyttet til Kristus – det er i Ham «Guds herlighet» nå er synlig (2. Kor 4:6). Løftet gitt til Abraham oppfylles i Kristus (Gal 3:15-18), og i troen på Kristus er også hedningene Abrahams ætt (Gal 3:29), og de har del i Abrahams velsignelse (Gal 3:14).
Vi ser altså hos Paulus, allerede noen få årtier etter Jesu korsfestelse, død og oppstandelse, mens tempelet ennå står, før romerne ødelegger det i år 70, at det jordiske Jerusalem og tempelet har mistet sin åndelige betydning. Lengselen, håpet og drømmen, knyttes for de første kristne nå til Guds fremtid. «For her på jorden har vi ingen by som består; vi lengter etter den som skal komme.» (Hebr 13:14). – Fokus er det himmelske Jerusalem.
* * * * *
At håp og drømmer former verden, at vi som mennesker både håper og drømmer, lar seg vanskelig benekte. Spørsmålet tilbake til oss er mer hva vi fyller våre håp og drømmer med. – Om de strekker seg lenger enn vårt eget velbefinnende og omsorgen for våre nærmeste, selv om det kan være viktig nok – om de ikke kommer lenger enn til å kretse rundt meg og mitt?
Tør vi la våre håp og drømmer, for både våre liv og for den verden vi er del av, preges av Jesu ord og drømmen om «det himmelske Jerusalem» – ikke som flukt fra hverdagen, men som vilje til liv her og nå? Tør vi i vår hverdag preges av håpet og drømmen om Guds fremtid? Av de ordene kristne har samlet seg for å høre gjennom 2000 år? Det er utfordringen som står igjen for oss når vi hører dagens tekst. For det vil forme våre sinn og tanker, prege våre liv og handlinger, gi retning i møte med valg og utfordringer. Vil raskt bringe oss ut av komfort-sonen, men samtidig sette oss i bevegelse mot noe så uendelig stort og sant. Da får Guds fremtid starte allerede her og nå i ditt og mitt liv.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.