Treenighetssøndag

Det står skrevet i første Mosebok, det 28. kapittel:
Jakob dro fra Beer-Sjeba og tok veien mot Harran. Han kom fram til et sted der han ble natten over, for solen hadde gått ned. Han tok en av steinene på stedet og la den under hodet. Så la han seg til å sove.
Da hadde han en drøm: Se, en stige var reist på jorden, og toppen av den nådde til himmelen. Og se, Guds engler gikk opp og gikk ned på den. Da sto Herren foran ham. Han sa: «Jeg er Herren, din far Abrahams og Isaks Gud. Den jorden du ligger på, vil jeg gi til deg og din ætt. Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal bre deg ut mot vest og øst, mot nord og sør, og i deg og din ætt skal alle slekter på jorden velsignes. Se, jeg vil være med deg og bevare deg overalt hvor du går, og føre deg tilbake til dette landet. For jeg skal ikke forlate deg, men gjøre det jeg har lovet deg.»
Da våknet Jakob av søvnen og sa: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!» Han ble redd og sa: «Hvor skremmende dette stedet er! Dette må være Guds hus, her er himmelens port.»
Om morgenen sto Jakob tidlig opp. Han tok steinen han hadde hatt under hodet, og reiste den som en støtte. Så helte han olje over den. Han kalte stedet for Betel.
Slik lyder Herrens ord.

Gratulerer! Gratulerer St. Hanshaugen, gratulerer Oslo by! – Endelig har vi vår fantastiske kirke, vår basilika, tilbake! Jeg håper du har fått litt tid til å se deg rundt i rommet – søylene/pilarene, buene, hvelvene – hvelv bak hvelv. 

For i det hele å forstå vår kirke, må vi tilbake i tid, langt tilbake. Ordet «basilika» er en latinisering av det greske stoa basilike og betyr kongelig søylehall. De offisielle byggene i det gamle Romerriket for mer enn 2000 år siden, skulle bygges som slike søylehaller. Søylehallene var bygg for offentlige handlinger som rettssaker, men var også bygg for alminnelig handel. Et avlangt hovedrom – «skip», flankert av to lavere siderom, sideskip, og konstruksjonen holdes oppe med søyler, pilarer. – Den tre-skipede basilika ble grunnformen for det kristne gudshuset, du vil kjenne igjen grunnformen i de fleste kirkebygg du går inn i.

Det er tidlig på 300-tallet, at man velger basilikaen som form for å bygge kirker. Nå var forfølgelsene over, for keiser Konstantin hadde erklært at religiøs toleranse skulle være et grunnprinsipp i Romerriket. Valget av basilika, som man nå gjorde, var i seg selv radikalt. Den type gudshus som preget Romerriket var jo templene. – Du har helt sikkert sett templer når du har besøkt middelhavsområdet. Templene var ikke for «hvermannsen». I templet bodde guddommen, tenkte man, hit fikk bare presteskapet og tempelets tjenere komme inn, ikke folket. Til religiøse fester og feiringer skulle så folket samles utenfor, foran templet, hvor det ble ofret. 

Når kristne gudshus nå skulle bygges så valgte man det motsatte av templene som bygningsmodell, man valgte basilikaen. Forskjellen? Jo, i det kristne gudshuset, i basilikaen, skal alle ha tilgang. Det hellige er ikke forbehold de få! Inne i kirkerommet skulle de hellige handlinger skje, hvor alle i prinsippet skal kunne ta del – gudshuset skulle ikke skille mellom jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. Gamle Aker kirke, som bygges på 1100-tallet, var blant de største basilikaer som ble bygd i Norge.

* * * * *
Men i dag? Er denne arven bare fjern og fremmed historie? «Det hellige», «helligstedet» – gir det mening for oss å snakke om det hellige? Har vi som moderne mennesker i det hele plass for det hellige i vår forståelse av virkeligheten – eller opplever du at verden er det som gjerne kalles «avfortryllet»? Jeg vil tro at de fleste av dere kjenner Bob Dylan’s sang fra 60-tallet The Times They Are A-Changing, at samfunn, kultur og politikk vender, snur? The Times They Are A-Changing skjer i dag også med en ny åpenhet for det hellige. 

For vi søker og lengter etter en rikere, større livsopplevelse. Vi ser mot bruddflater i det vi allerede kjenner og vet. Bruddflater som kan åpne mot noe mer, som kanskje kan virke til å binde virkeligheten sammen, som kan gi oss forløsning og en annerledes og dypere frihet. 

Det er i dag ikke vanskelig å finne spor av det som gjerne kalles en «refortrylling av verden». Vi gjør opplevelser av mening og erfarer et større nærvær i våre liv, erfaringer av overskridelse – som strekker seg utover snusfornuftens rammer. Det skjer ute i naturen, inne i konsertsaler, i hjemmet, i et tilfeldig møte på trikken – og i kirkerommet. 

Nasjonalmuseet åpnet nettopp en spennende utstilling, verker av Marc Rothko, en kunstner som særlig er kjent for sine store farge-felt-malerier. Han er også berømt for sitt litt uutgrunnelige utsagn: At dersom man i møte med hans kunst bare berøres av fargenes forhold til hverandre i maleriene, ja så mister man selve poenget. Han sier at alle de som gripes og «gråter foran bildene mine», for det gjør mange, ja de «har den samme religiøse opplevelsen som jeg hadde da jeg malte dem…» (Se under.) Det går om erfaringer av det hellige.

* * * * *
Himmelstigen eller Jakobsstigen, fortellingen vi hørte lest fra Det gamle testamente, om Jakob som drømmer og ser en stige like opp til himmelen, og engler som beveger seg opp og ned. En opplevelse av hellig nærvær, på det konkrete sted hvor Jakob har sin opplevelse. Stedet skal hete Betel, hører vi, det betyr Guds hus. I kunsten ble tidlig Jakobsstigen et symbol på forbindelsen mellom himmel og jord.

Hvor er ditt Betel, eller dine mange Betel – nærværet av det hellige i ditt liv? Tenk stort om livet ditt, våg å tenke stort om dine opplevelser og erfaringer. For Gud er oss nærmere enn vi er oss selv – Gud er alltid større og er mer enn hva alle våre tanker og abstraksjoner kan romme!

* * * * *
Alle hus, bygg, rom, de vil noe med oss. Skole, butikk, sykehus, hjem. Vi skal lære, handle, bli pleiet, slappe av, sove osv. Også kirkerommet vil noe med oss. Når vi trer inn, vil det åpne en dør til et rom som overskrider, som transcenderer det livsrommet vi lever i til daglig. Det vil være et rom der vi kan hvile, fortvile, håpe og få nytt livsmot. – For noen eller mange er rommets egen tale viktigere enn det ord som blir talt eller den musikken man kan høre i kirken. 

Er det så kirken som er Guds hus? Jo, men ikke eksklusivt. Bare du vet hvor du opplever og erfarer det hellige, Gudsnærværet i ditt liv. Og vi trenger alle å gå på oppdagelsesferd i våre liv, til møter, hendelser, opplevelser av det hellige. Vit å verdsette, ha aktelse, for de stedene, som Jakob. Men Gudsvirkelighet lar seg heller ikke begrense til disse opplevelser og steder, for Gud er større, Gud er alltid mer. Gud er makten til å være til i alt det som er til. Dette rommet, vår fantastiske basilika, er satt av og satt i stand som et spesielt rom for nettopp å få kunne oppleve gudsnærværet i vår virkelighet. – Bruk det!

* * * * *
I møte med fortellingen om Jakob og himmelstigen, forstår vi også hvordan opplevelser av det hellige kan være med å skape identitet for folkegrupper, identitet knyttet til sted og land, med krav om eierskap, myndighet, og snart kontroll over eller utestengelse av «de andre». Vi ser dette både i Ukraina-krigen og i Israel-Palestina. Vi ser det i alle religioner, også i vår egen kirkes historie.

Dagen i dag i kirkeåret, heter Treenighetssøndag. I dag i kirken, fremholder vi håpet om og troen på, at Gud som er makten til å være til i alt det som er til, lar seg kjenne i snekkersønnen fra Nasaret, i Jesus. At det er slik er ikke noe vi kan vite, det er et håp vi klynger oss til. Det kristne håp, er at Han som viser oss kjærlighetens og nådens vei, som lærer oss «Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere» (Matt. 5, 44), at Han viser oss Gudsmaktens innerste vilje. Det skal få være vårt håp.

Ja, vi trenger dette helligstedet! Ikke fordi Gud her inne i kirken er nærmere verden enn utenfor kirkemurene. At helligstedet i seg selv gir oss tilgang til Gud. Vi trenger helligstedet for å være alene og i stillhet for Gud, avkoblet hverdagens travelhet og mas. Vi trenger helligstedet for å kunne samles og høre Jesus ord, for å høre fortellingene om Ham gjenfortalt, og for sammen å takke, be, og synge Guds ære, for selv å være med å gjenfortelle. Her på helligstedet får det gudsnærvær som fyller alt og alle, som muliggjør liv og hverdag, og som i Jesus Kristus bringer oss evangelium, Godt nytt, både form, kropp, språk og uttrykk.

Gamle Aker er vår basilika, ikke kun som bygg og arkitektur fra 1100-tallet og med røtter 2000 år tilbake i tid, men skal også rett forstått være vår basilika, hvor det er plass og rom for oss alle, med all vår forskjellighet! 

Locus iste a Deo factus est –dette stedet er laget av Gud!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.

(Sitatet av Rothko over, skriver seg fra en kjent samtale kunstneren hadde med Selden Rodman i Whitney Museum of American Art: ‘The people who weep before my pictures are having the same religious experience I had when I painted them,’ og sier videre: ‘And if you, as you say, are moved only by their color relationships, then you miss the point!’)