Solidaritetsmarkering – Trefoldighetskirken i Oslo, 04.12.2022
Fung. biskop Anne-May Grasaas
Kjære alle sammen, Guds nåde og fred være med dere!
Jeg er dypt berørt av de sterke og grufulle bildene fra Iran denne høsten. – Min dype medfølelse med dere som har mistet deres kjære og alle dere som lever i frykt for å miste.
I 1979 hadde jeg min første lærerjobb her i Oslo. Det året fulgte jeg med på hvordan Iran den 8.mars ble rystet av masse-demonstrasjoner mot undertrykkelse av kvinners rettigheter. Kvinner over hele landet protesterte da presteregimet tok makten gjennom den islamske revolusjon. Jeg ble så engasjert at jeg holdt 6.- klassinger på Bjølsen skole oppdatert om utviklingen i Iran.
Så store demonstrasjoner har vi ikke sett i Iran siden. Før nå.
Men for snart 20 år siden ble Oslos gater fylt av fakler for den iranske kvinnerettsaktivisten og Nobelpris-vinneren Shirin Ebadi. Nå er det igjen på tide å rope høyt mot et regime som dreper kvinner og undertrykker deres rettigheter. Og som til og med hevder at de har Gud på sin side.
Den brutale mishandlingen av den 22 år gamle kurdiske kvinnen, Mahsa Amini – eller Jina Amini, var enda et grufullt eksempel. Men dette utløste et voldsomt raseri. Et raseri som lenge hadde ligget latent. Nå eksploderte det.
Titusener har tatt til gatene. Vi har sett sterke bilder i media av opptøyer der modige kvinner og menn roper slagord mot regimet. Protestene er blitt møtt med blodig og dødelig politivold. Amnesty rapporterer om høye tall på kvinner, barn og menn som er blitt drept og som har fått alvorlige skader. Demonstranter har også fått dødsstraff, og Amnesty rapporterer at flere står for tur.
Siden den tid er mange iranere kommet til Norge, og jeg er blitt kjent med noen av dem. Det gjør inntrykk å lytte til fortellinger om savnet av moderlandet, lengselen etter at rettferdigheten skal få gjennomslag og viljen til å ofre tid, krefter og psykisk helse på denne kampen. Denne smerten. Andre er brakt til taushet. Det er sterkt å se så mange av dere som også er yngre iranere i Norge protestere mot de brudd på menneskerettighetene vi ser i Iran.
De senere år har jeg vært deltaker i dialogarbeid med muslimer fra flere land her i Norge. Jeg er overbevist om at den mishandling og undertrykkelse av kvinner som vi ser i Iran ikke er forenlig med Koranens lære. Vi må ta avstand fra en tolkning av religionen som tillater grove brudd på menneskerettighetene.
Jeg står her som kvinne og prest i dag fordi noen har kjempet en kamp for likestilling og kvinners rettigheter i Norge før meg. For også i kirken har det vært en endring. Kirken har sin historie der noen med Bibelen i hånd forsvarte både slaveriet og undertrykkelse av kvinner. Men så har kvinner og menn lest Bibelen med et nytt blikk. En har forsått at Jesus anerkjente alle mennesker; uavhengig av rang, etnisitet, geografi og legning. Og kvinner ble tatt med i det gode selskap.
Nå gjelder det for oss som er kvinner å ta utfordringen; som aktive samfunnsaktører. La oss følge Nobelprisvinner Shirin Ebadis oppfordring: «Vi må aldri la noen påtvinge andre sin religiøse overbevisning gjennom makt, undertrykkelse eller tvang.»
Og jeg avslutter sammen med Ebadi:
«Solidaritet dreier seg ikke bare om håp og ideer, det dreier seg om handling».
TAKK.