Vi lever på mange måter i rasjonalitetens tid. Høy tiltro til at ting kan planlegges og styres. Når noe går galt, i helsevesenet eller på Follobanen kommer ropet etter å finne de ansvarlige.
Hvordan kunne dette skje, som om alle ting er mulig å forutse eller kontrollere. Denne tenkningen flytter seg ofte også inn i privatlivet. Jeg har sett en bok som heter. Målrettet liv. Noen blir veldig opptatt av det:
• Familie-planlegging
• Karriereplaner
• Treningsplaner
• Slankeplaner
• Ferieplaner
Ikke et vondt ord om å bruke tid og krefter strukturert og gjennomtenkt. Utfordringen er bare at livets realiteter ganske ofte møter oss, ikke i form av det planlagte, det kontrollerbare, det styrte, men i form av det uventede og det som slett ikke ble slik vi hadde tenkt. Mange av de store tingene i mitt liv har jo nettopp ikke blitt slik jeg hadde tenkt. Hva betyr det?
Det betyr at noen ganger møter vi på illusjoner som brister, drømmer som knuses, skuffelser og nederlag som må fordøyes. Ja, det er absolutt en del av at ting ikke blir som vi har tenkt. Men like ofte kommer det ikke planlagte oss i måte i form av uventede gaver, veier som åpner seg på forunderlig vis, ikke fordi vi hadde tenkt det ut eller planlagt det slik, men fordi livet selv åpner seg på måter vi aldri hadde vært i stand til å se for oss, langt mindre planlegge.
Forrykt er et spennende tema. Galskap er et utfordrende tema. Det er et tema som pirres nysgjerrigheten, og det er et tema som skremmer, for det har et mørke omkring seg som kan virke ukontrollerbart og truende.
Jeg har lyst til å dele med dere tre innfallsvinkler til dette. Så får dere feste dere ved det som treffer og ta med dere det dere vil. Jeg vil dele med dere noen tanker om den skapende galskapen, den mørke galskapen og troens galskap.
Den skapende galskapen
For å begynne i det litt forsiktige hjørnet, kan vi lete etter en mild sammenheng mellom galskap og lek. Når slutter vi å leke, og hvorfor slutter vi å leke? Filosofen Arne Næss tok til orde for at mennesket burde leke mere og ta seg selv mindre høytidelig. Man kunne til og med risikere å gjøre verdifulle nye tanker og ideer i en lekende tilstand, som en ikke hadde kommet på ellers. Homo ludens er et latinsk uttrykk som betyr det lekende mennesket. Uttrykket har blitt brukt i flere sammenhenger, men mest om når voksne «leker» i en eller annen form: i uhøytidelige idretter, gjennom spill og hobbyer. Pedagoger og psykologer som har studert barns utvikling har også fremhevet lekens betydning både med hensyn til den fysiske, mentale og sosiale siden. Det finnes en rekke undersøkelser av menneskers utsagn på dødsleiet. Noen kan nok angre på at de ikke lekte mer, var litt mer løsslupne og gale. Vi blir lett bundet av tradisjoner og plikter. Hvor blir leken av, hvor blir kreativiteten av, hvor blir galskapen i positiv forstand av, den som ikke er styrt av fornuft eller andres forventninger, men av livsglede og fri utfoldelse. Noen utfolder seg litt i overkant mye vil man kunne si, men i snitt tror jeg at den pietistiske gjennomsnittsnordmannen bruker veldig mye krefter på hva som passer seg og hva som er forventet, fremfor å vandre noen vaklende skritt langs den lekne galskapens uforutsigbare vei. Denne gudstjenesten er en del av en flott musikk og kulturfestival, og grensen mellom kunstneres genialitet og deres beslektede galskap er et ikke ukjent tema.
Så langt har ikke forskningen kunne påvise en direkte og krystallklar sammenheng mellom geniet og galskapen. Men skal man tro noen av geniene selv, er det liten tvil om at en viss form for sinnslidelse og kreativitet henger sammen. - Uten livsangst og sykdom ville jeg ha vært som et skip uten ror, sa Edvard Munch. Tar De bort mine lidelser, knekker De også min kunst, skal han ha sagt til en lege som ville kurere ham. Munch, Beethoven, Händel, Isaac Newton, van Gogh, Tsjaikovsky og Picasso var alle "gale genier", plaget av psykiske lidelser. Den mest kjente “gale kunstner” er vel kanskje ekspresjonisten Vincent van Gogh, som i ettertid er blitt nesten like kjent for å kutte av sitt eget øre som for sine malerier. Han led av ulykkelig kjærlighet til en kvinne, samtidig som han bodde, malte og kranglet med kollega Paul Gauguin. Da det raknet for ham, skar han av en del av øret - og malte senere seg selv med bandasjert hode. Etterhvert lyktes han i å ta sitt eget liv ved å skyte seg.
Man kan altså si at det går en tydelig linje mellom kreativ, leken, skapende galskap som en positiv kraft, og den destruktive galskapen som driver mennesker til fortvilelse og til destruktivitet. Da er vi over på den mørke galskapen. Den mørke galskapen kan vi se rundt oss i samfunnet. Vi ser den i en russisk despots uberegnelighet som skaper uro og frykt i en hel verdensdel. Vi ser den i blind vold som rammer, noe dere her i Kongsberg for ikke lenge siden fikk merke på en svært tragisk måte. Vi ser den også i den økende graden av psykisk uhelse som dessverre ser ut til å bre om seg, i alle aldersgrupper og samfunnslag. Mye av dette vil knappest kalles galskap i dag. Galskap kan virke stigmatiserende og blir vanligvis ikke brukt lenger innen psykologien, selv om galskap var den vanlige betegnelsen på bedrifter utført av psykisk syke mennesker helt inntil slutten av det forrige århundre. Samme hva vi kaller det. Galskap i form av mørke som senker seg over sinnet er tungt å bære. Det kan ha ulike årsaker og komme fra forskjellige steder.
Når livets mørke senker seg, av sorg, fortvilelse, angst, motløshet kan det være vanskelig å få øye på lyset. Vi trenger hverandre da. Vi trenger et velfungerende helsevesen, og vi trenger hverandre. For noen år siden ble jeg alvorlig syk og fikk kreft. Da trengte jeg folk rundt meg. Jeg trengte noen som kunne hjelpe til med praktisk ting. Jeg trengte noen jeg kunne snakke med når mørket senket seg over tankene mine. Jeg trengte noen jeg kunne snakke med om helt andre ting, for man blir sliten av å snakke om sykdom for mye også. Og jeg trengte noen som bare kunne være der, uten å si så mye. Jeg visste jo ikke helt hva jeg trengte en gang, og det satt langt inne å be om hjelp, men når jeg først klarte å gjøre det, så kom den. Det er lett å tenke at man skal klare seg selv og ikke bry andre, men jeg skjønte etter hvert at å be andre om hjelp også er å gi dem en gave. Og fra den andre siden, fra hjelperens side er det lett å tenke at noe er for komplisert eller vanskelig å gå inn i, at her har jeg lite å bidra med, men det er ikke sant. Alle vi som er her har noe vi kan bidra med. I min forrige jobb i Blå Kors jobbet vi mye med mennesker som av ulike grunner hadde falt utenfor. Det kunne være rus, økonomiske utfordringer, språk, sosiale utfordringer eller psykisk helse. Det viste seg at noe av det viktigste de trengte var å få hjelp til å utvikle hverdagskompetanse. Komme seg på butikken, betale regningene, delta på fritidsaktiviteter, vaske leiligheten og klørne sine. Når livets mørke senker seg kan profesjonell hjelp være helt nødvendig, men den hjelp som et varmt blikk, en hjelpende hånd, et bidrag til å utvikle hverdagskompetanse i et helt vanlig liv kan aldri undervurderes. Derfor: Hvis livets mørke kommer sigende i sinnet ditt: Be om hjelp, selv om det sitter langt inne. Og når du aner at livets mørke senker seg i livet til en som kommer i din vei: Strekk ut en hånd. Du trenger ikke være ekspert, du kan være den du er, du kan bety den forskjellen som avgjør alt.
Nå er vi i kirken. Den siste formen for galskap jeg vil dele noe tanker om er troens galskap. Hva gjør vi egentlig her? Er det noen vits i å være her. En artist sang/rappet følgende strofe i en slager for noe år siden at «Å navigere etter antikvare ord er ikke bare forrykt, det er …. ikke trygt» Hva gjør vi når vi forsøker å navigere etter disse antikvare ordene, de som kommer fra en annen verdensdel, fra an helt annen tid. Er det forrykt, er det en form for galskap å sette lit til noe av dette? Vi må gjerne stille spørsmålet. Det er farligere om vi ikke stiller spørsmålet enn om vi gjør det! På sett og vi er det forrykt. Og vi vet jo ikke engang om det er sant. Å tro er å kaste seg ut på dypet, i håp om at det holder, at noe holder. For meg har det personlig ikke blitt enklere å tro med årene, heller mer komplisert. Men det som holder meg fast, det som gir mening og slags famlende retning er ordene hos Johannes som med enkle ord beskriver et blir av lyset som kommer til verden, et lys som aldri kan slukke. Det gir et perspektiv om at ikke alt er opp til meg selv. Alt er ikke opp til mine mer og mindre vellykkede planer, som noen ganger blir til og andre ganger faller i grus. Alt er ikke opp til at jeg til enhver tid på passe meg for å ikke trå feil eller for hva andre mennesker skulle mene om meg. Det er heller ikke slik at jeg slev må prøve å finne lyset når livets mørke senker seg over mitt liv eller livet til noen jeg kjenner. Nei, det enkle, kanskje litt gale, eller naive budskapet som disse antikvare ordene møter oss med er at noe kommer til oss utenfra. Noe som møter oss med nåde når vi har gjort noe dumt. Noe som møter oss med håp når vi synes ting ser håpløst ut. Noe som tenner lys og gir nytt håp når vi selv synes at ting ser bekmørkt ut.
Derfor har vi hørt gamle tekster: Om hjelp som kan komme når vi løfter øynene opp mot fjellene. Om en dag der ting skal gjøres nye, der ingen gråt lenger skal finne og der tårene skal tørkes fra kinnene våre. Og vi har hørt om lyset som kom til verden, det som lyser i mørket og som verken regne eller stormvind kan blåse ut. Er det naivt å tro på dette? Ja kanskje. Er det galskap å tro på en høyere makt i en verden som ser ut som vår? Ja kanskje. Er det billig trøst å tenke at vi uansett alder kan krype opp i et fang av godhet og omsorg? Ja kanskje. For meg er det ikke noe mål at troen må være så skråsikker. Men den må være sann, den må kunne leve og forandre seg gjennom livet, slik livet forandrer seg. Den må kunne tåle en støyt.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Det er ikke galskap, det er håp. Og håp, det blir aldri galt. Amen
Foto: Svein Bjørnsen