Jeg vokste opp i Skoghuset på Bekkelaget i Oslo. En villa bygd i 1928 omgitt av en stor hage. Bildet er tatt på min konfirmasjonsdag, en tidlig junidag 1984. I bakgrunnen en bjørkestamme, tuntreet med et lysegrønt slør: 7. mai skulle den ha museører. Bjørken vokste nære et underjordisk bekkefar, og hver vår dannet seg et lite islagt tjern rundt den. En velvoksen bjørk drikker mange hundre liter med vann hvert døgn. Bjørken – "Bjørka", den het aldri noe annet - var nok eldre enn huset. Hver gang det stormet, var jeg redd for at den skulle falle. Men det stod gjennom storm og kulde, vindkast, tørke. Og vokste årring for årring. Den var et av de høyeste trærne i nabolaget. Når jeg så tuntreet, var jeg hjemme. Den var en del av livet. En taus kilde til glede.
I hagen fantes det foruten bjørk også furu, gran, et rognetre, en eplehage, morell- og kirsebærtrær, plommetrær, syriner, fruktbusker. En eik, plantet ved hagens varmeste mur. Hvert tre hadde sin historie. Jeg kan fortsatt vandre i barndommens hage i blinde, jeg visste hvor jeg måtte bøye hodet for greinene, hvor jeg kunne sykle, hvor røttene brøt overflaten. En furu med et arr etter et lynnedslag på 1930-tallet. Minnet av et stygt fall fra et kirsebærtre. En sølvgran som ble for høy og ble julegran.
Og jeg møter mitt blikk fra konfirmasjonsdagen for 37 år siden, en lysegrønn forsommerdag. Alt man har ønsket seg, villet. Og livet slik det ble. Men i dag, askeonsdag 2021: Gleden ved å leve 37 år etter den dagen! Fortsatt oppleve at livet (av og til) er lysegrønt!
For ett år siden rammet pandemien verden. Da sa vi at det var jammen bra dette inntraff når det gikk mot lysere tider! Ett år senere har vi noen mørke, kalde måneder bak oss. Det har vært et dystert år for mange. I år må fastetiden få være forventningens tid, en tid for å søke og finne kilder til glede, kraft og styrke.
I en tung stund for menneskene rundt ham skrev profeten Jeremia følgende for over 2500 år siden:
"Velsignet er den som stoler på Herren og setter sin lit til ham.
Hun er lik et tre som er plantet ved vann, det strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, dets løv er alltid grønne. Det engster seg ikke i tider av tørke, det slutter ikke å bære frukt". (Min oversettelse, basert på 2011-oversettelsen).
Å være velsignet er søke og finne den dype kilden, å drikke av det skjulte bekkefaret. Det som ikke er synlig for andre, det som er skjult. Finne den, ja, men også å søke den kilden er en velsignelse. Kan fastetiden være en slik begynnelse i 2021? En lengsel etter og en tro på en velsignet tid som kommer oss i møte?
Vi søker og finner kanskje ikke samme kilde. Men den finnes der. Og vi kan be om at den hjelper oss og nærer oss, slik at også vi kan holde oss rake i stormen, som "min" bjørk der ved porten.
Jeg vet ikke om hagen rundt Skoghuset er borte. Mye var endret da jeg sist så den i 2018. Men bjørken stod der ved porten, mektig. Jeg vendte blikket mot jorden: Bekkefaret må finnes der, skjult. Jeg ber: Gjør verden lysegrønn igjen.