Noen stunder i naturen er slik. De sitter lenge i minnet og i sjelen. Den 26 februar 2016 var en slik dag. En kald og klar februardag.
Dette bildet tok jeg nesten på dagen for fire år siden. Jeg bodde i Skåne og vandret langs kysten øst for Simrishamn. Der stiene sluttet og tapte seg i buskaset, står dette treet, bare noen få meter fra Østersjøen. Et enslig tre ved østersjøkysten, som har trosset naturkreftene. Havet kan være vilt her. Mange skip har forlist i farvannene utenfor.
På stranden kunne jeg finne hvile. Det var bare treet og jeg der. Det høye treet som lente seg trassig mot havet ble et bilde på utholdenhet. Standhaftighet. Stranden og treet ga meg mot i tunge stunder. Bare å være der, ga meg styrke. Jeg vet at mange har slike steder de oppsøker. Turer de vandrer.
Det første som kalles hellig i Bibelen, er forresten ikke Gud eller mennesket eller skaperverket – men hvilen! "Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den. For den dagen hvilte han fra hele sitt arbeid, det som Gud hadde gjort da han skapte", står det i beretningen om hvordan verden ble til.
Jesus var selv et menneske som kjente på motgang. Og han gir av seg selv:
"Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel" (Matteus 11, 28-29).
Ord om en som tar en byrde fra oss. Ord om noen som bærer sekken for oss når det blir tungt.
Jeg ber: Herre, for deg er alt mulig. Se på meg, gi meg styrke. Se på meg, gi meg hvile.