Lungesotten hadde tatt mor og far, og bøndene var redde for at hun også bar på smitten. Så åtte år gammel kommer Malin hun til fattighuset i bygda. Livet der er trist og vondt for alle de gamle og syke og utfattige og foreldreløse barn, "alle ble samlet på det sukkenes sted som het fattiggården". "Stakkars meg … alt vakkert og morsomt er forbi", tenkte magre lille Malin. Og hun gjør sitt beste for å hjelpe de gamle og skrøpelige der.
Malin blir tvunget til å gå rundt og tigge med Pompadulla, bestyrerinnen. En dag kommer hun forbi prestegården og mens hun sitter i kjøkkenet hører Malin noen lese "ord så vakre at hun tok til å skjelve da hun hørte dem … hun hadde aldri visst at ord kunne være så vakre", men alt hun husket da hun kom hjem til fattiggården, var ordene "Spiller min lind, synger min nattergal". Og Malin begynner å lengte etter en lind og en nattergal som synger i treet: "da ble alt sammen bare vakkert og morsomt i fattiggården". Og Malin finner et lindefrø og planter det på potetåkeren. "Med tro og lengsel går det", gjentar hun, og hun fortalte de fattige rundt seg at linden skulle spille og nattergalen skulle synge for dem. Og hele fattiggården begynte å håpe og lengte med Malin. Og lindetreet vokste, som ved et under. Men linden spilte ikke. Og uten en lind som spiller, kommer ingen nattergal. Og de andre ville hogge ned linden, for de trengte jo potetåkeren til poteter.
Om natten får ikke Malin sove. Hun går ut i vårnatten.
"I blad og blomst og gress og tre var selve våren levende og nær, ja, i minste strå og stilk var det liv og sjel".
Og hun hører naturen lever og ånder, bare linden er stum og taus. "Malin la hånden sin mot stammen, da merket hun med ett hvor vondt det var for linden at bare den var uten liv så den ikke kunne få spille. Og hun fikk det for seg at kunne hun gi sjelen sin til det døde treet, så ville det strømme liv inn i de grønne små bladene og de fine små grenene, og da ville linden begynne å spille i jubel, slik at alle nattergaler hørte det i alle lunder og skoger på jorden. Ja, da spiller min lind, tenkte Malin … da synger min nattergal, og da blir alt bare vakkert og morsomt i fattiggården".
Men uten sjel kan ingen leve.
"Men selv er jeg ikke til lenger, uten sjel kan ingen leve på jorden. Men i linden lever jeg, til tidenes slutt bor jeg i mitt svale, grønne hus, og nattergalen synger for meg i vårkvelder og vårnetter, det blir morsomt".
Og Malin ga sin sjel til linden, og morgenen etter strømmet vakker musikk fra lindetreet. Nattergalen var kommet og sang for de fattige og syke. Men Malin så de aldri mer: "Malin var borte, hun kom aldri igjen. De savnet henne svært og undret seg på hvor hun var blitt av". Men Jocke Kis, en som ikke var riktig klok, mente han kunne høre hennes stemme i hodet sitt når linden spilte: "Det er meg … Malin!".
I Astrid Lindgrens verden er det den minste og svakeste, som gir liv til verden. Barn som er sårbare og svake, som flykter til en annen og bedre verden. Hvor lindetrær spiller og nattergalene synger. Hvor trøst og kjærlighet finnes, hvor det er vakkert og morsomt.
Et lite menneske sår et frø gjennom sin godhet og viljestyrke. Gir sin sjel til verden, slik at den kan leve. Hvordan kan noe så svakt, være så mektig?
Kanskje finnes det ikke lindetrær og nattergaler i Lesja. Jeg vet ikke, jeg har ikke sett eller hørt noen. Men i fantasiens verden finnes de. Og det finnes mange som Malin i vår verden. Kanskje ser vi dem ikke alltid. Kanskje våger vi ikke å tro på dem. Men uten dem kan ingen verden verdt å leve i, bestå. Det er den stille godhetens gave. Da spiller linden, da synger nattergalen.
Eventyret "Spiller min lind, synger min nattergal" av Astrid Lindgren finnes på Lesja bibliotek.