Det var i bruk også i den gamle kyrkja, hvor gudehovet var i hedensk tid. I 700 år stod kirken (eller kirkene?) nede ved Lesjavatnet, nære stranden. Minnesteinen markerer stedet. Båtene la til ved stranden, og dåpsbarna ble båret opp kirkebakken.
Jeg forestiller meg at det var skikken at dåpsfatet ble båret ned til strandkanten ved Lesjavatnet og fylt med friskt vann før et barn ble døpt. Så ble vannet og dåpsfatet båret opp til døpefonten, like innenfor kirkedøren. Slik fortsatte det gjennom århundrene. På vinteren måtte de hugge seg gjennom isen. Kanskje var det skikken i 700 år. Og de som ble døpt her gjennom århundrene, noen tiår senere fulgte de foreldrene sine til graven her.
"This was once a place for pagan worship", står det på informasjonsskiltet ved minnesteinen. En gang var dette en hedensk plass. Det eldste oldfunnet jeg har hørt om i Lesja, er omkring 4000 år gammelt. Liene her har vært dyrket lenge. Jegere har brukt fjellene, levd av det naturen ga.
I 1021 passerte Hellig Olav og hans følge gjennom bygdene her. Jeg liker å tro at de som bodde her, ikke bygde kirken fordi Hellig Olav og mennene hans kom med sverd og makt, men fordi de fikk høre om en gud som ble menneske og ble en av dem, en gud som noen tiår vandret på jorden. Den nye guden kjente menneskets liv. Julens gud og påskens gud. En Gud som viser nåde og barmhjertighet. En gud som ble født i en stall og som var tvunget til å vandre mot det ukjente, ta avskjed og bryte opp fra sine venner, dø. En gud som gir sitt liv for at verden skal leve. Som barna i Rånå, som Kristine på Geitavollen, som lille Malin i Astrid Lindgrens verden. En jordnær Gud, nære elven og skogen. Som deler vårt livs mysterier. Som velsigner våre liv, slik de er.
En gud som bar på en uutgrunnelig tanke om et usynlig rike, ikke av denne verden. En gud som gjennom sitt liv, sin død og sitt liv forteller at hver eneste menneske er et møtested mellom en usynlig og en synlig verden. Jord, men også himmel. Dåpen ble tegnet på at jord og himmel hørte sammen. Påsken forteller oss at vi alle er delaktige i det riket.
Påskedagen er tradisjonelt en dag for kirkens dype glede. Påskelatteren, "risus paschalis" på latin, skulle runge i kirkerommet.
Badeplassen ved prestegardsbrua er et gledens sted om sommeren, men i dag er det islagt og øde. Frossen sand. Om noen uker kommer vårflommen.
Glede, men her og nå tenker jeg på ordet ærbødighet. For jorden vi deler, for en gud som ble menneske, for det som er skapt. Ærbødighet for de som en gang vandret i liene her. Ærbødighet for Lågen og elvene som renner gjennom bygda. Ærbødighet for markens grøde, for fiske, for levende og døde. For det nyfødte barnet og de slekter som går til ro. For kretsløpet vi er en del av. Hva er det jeg har, som jeg ikke har fått?
Og et kort øyeblikk løfter jeg dåpsfatet mot himmelen, slik jeg forestiller meg at prestene ved strandkanten en gang løftet det samme fatet. Takk.