Skjærtorsdag: Kristine på Geitavollen og det tapte paradiset.

Hun setter nøkkelen i døra og låser for siste gang. Og vemodet lyser fra ansiktet hennes, der hun står ved døren.

Skjærtorsdag: Kristine på Geitavollen og det tapte paradiset.

Den unge jenta på trammen heter Kristine Bøe. Kristine ble født en junidag i 1928 og døde i 2019.  Livet som budeie og livet på fjellsetra var viktig for henne. I barndom og ungdom var setra Geitavollen hennes paradis. Å være «på Vollen», å reise til seters, det gledet hun seg alltid til.

Snart skal vannet stige her og legge setra under vann.  Geitavollen var en av en håndfull setre som neddemningen ved kraftutbyggingen av Aursjøen la under vann for alltid.  Geitavollen og landskapet Kristine elsket, forsvant.  

Bildet forteller en historie mange kan kjenne seg igjen i. Om kjærlighet til jorden, og om sorgen over å forlate den. Om paradiset som går tapt. Et øyeblikk i Kristines historie er bevart. Varsomt setter hun nøkkelen i døren.  Om litt vender hun ryggen til Geitavollen. Sorgen over det tapte paradiset der, setra og naturen hun elsket, bar Kristine med seg hele livet. Hun glemte aldri "Vollen" og somrene der.

I gravferden til Kristine leste jeg et dikt av skjåkværen Jan Magnus Bruheim. Om å komme til et "eit framandt hus, når vegen er gått til ende". Om oppbrudd, og om noe som venter på oss, der framme. Det passer godt på skjærtorsdag.

"Ein kveld skal du leite

fram til ein stad

du aldri har vore før.

Fumle deg fram til huset,

opne ei dør –

Stå der og stryke

med blinde fingrar

over ting

som du ikkje kann sjå. Veta dette:

Dei er ikring deg og til å nå.

 

Koma fra alt du veit,

inn i eit ukjent rom. Sitja ei anings stund

og vente. Og vera tom.

Koma ein kveld

til eit framandt hus, når vegen er gått til ende.

Fumle med hendene –

ane det usedde

som ei kviskring.

 

Finne eit ljos - og tende."

Jeg liker å se på dette bildet og er takknemlig for at Kristines familie vil dele det. Det forteller meg så mye om det å erfare tap. Sårene som gjør oss til hele mennesker. Og det forteller om det som er dyrebart for oss. Og historien om Kristine forteller også om det å gå videre. Å bære på sår og minner og vandre videre, skape noe nytt. Gå sin vei til ende, mot det som venter der framme.

Under den vindpiskede vannflaten på Aursjøen står tuftene igjen. Det tapte paradiset ligger der nede.

(Fotografiet er gjengitt i Egil Ulateigs bok "I hjartet av Norge: fjellriket Dalsida", utgitt av Lesja kommune, 2010, side 133. Det ble også avbildet på forsiden av programmet til Kristines gravferd i 2019).

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"