Den unge jenta på trammen heter Kristine Bøe. Kristine ble født en junidag i 1928 og døde i 2019. Livet som budeie og livet på fjellsetra var viktig for henne. I barndom og ungdom var setra Geitavollen hennes paradis. Å være «på Vollen», å reise til seters, det gledet hun seg alltid til.
Snart skal vannet stige her og legge setra under vann. Geitavollen var en av en håndfull setre som neddemningen ved kraftutbyggingen av Aursjøen la under vann for alltid. Geitavollen og landskapet Kristine elsket, forsvant.
Bildet forteller en historie mange kan kjenne seg igjen i. Om kjærlighet til jorden, og om sorgen over å forlate den. Om paradiset som går tapt. Et øyeblikk i Kristines historie er bevart. Varsomt setter hun nøkkelen i døren. Om litt vender hun ryggen til Geitavollen. Sorgen over det tapte paradiset der, setra og naturen hun elsket, bar Kristine med seg hele livet. Hun glemte aldri "Vollen" og somrene der.
I gravferden til Kristine leste jeg et dikt av skjåkværen Jan Magnus Bruheim. Om å komme til et "eit framandt hus, når vegen er gått til ende". Om oppbrudd, og om noe som venter på oss, der framme. Det passer godt på skjærtorsdag.
"Ein kveld skal du leite
fram til ein stad
du aldri har vore før.
Fumle deg fram til huset,
opne ei dør –
Stå der og stryke
med blinde fingrar
over ting
som du ikkje kann sjå. Veta dette:
Dei er ikring deg og til å nå.
Koma fra alt du veit,
inn i eit ukjent rom. Sitja ei anings stund
og vente. Og vera tom.
Koma ein kveld
til eit framandt hus, når vegen er gått til ende.
Fumle med hendene –
ane det usedde
som ei kviskring.
Finne eit ljos - og tende."
Jeg liker å se på dette bildet og er takknemlig for at Kristines familie vil dele det. Det forteller meg så mye om det å erfare tap. Sårene som gjør oss til hele mennesker. Og det forteller om det som er dyrebart for oss. Og historien om Kristine forteller også om det å gå videre. Å bære på sår og minner og vandre videre, skape noe nytt. Gå sin vei til ende, mot det som venter der framme.
Under den vindpiskede vannflaten på Aursjøen står tuftene igjen. Det tapte paradiset ligger der nede.
(Fotografiet er gjengitt i Egil Ulateigs bok "I hjartet av Norge: fjellriket Dalsida", utgitt av Lesja kommune, 2010, side 133. Det ble også avbildet på forsiden av programmet til Kristines gravferd i 2019).