Strømmen kirke sett i et kunsthistorisk perspektiv
Strømmen kirke 90 år
Foredrag holdt av Tore Haakensen 21.03.2019
En stemningsfull høitidelighet i den vakre kirke
Slik innleder Lillestrømposten sin reportasje om innvielsen av Strømmen kirke for 90 år siden. Videre skriver de: De reisende som kom til Strømmen i går merket med en gang at det var fest på stedet. Kirkeklokkene ringte, flaggene smalt i vinden, og en stor strøm av mennesker vandret ad gate og sti til Strømmen nye kirke.
Avisen har en lang reportasje om den store begivenheten, men skriver samtidig at de ikke kan gi en fyldestgjørende beskrivelse av alt det som frydet øyet.
Av reportasjen går det også fram at kirken var tidlig fullsatt, men at det bare var plass til innbudte. Det hadde vært et stort oppbud av geistlige, med biskop Lunde i spissen.
En av de deltagende prestene var sogneprest i Aurskog, Gustav Gottfried Kielland. Han var født og oppvokst på Melby gård, og fetter til direktør Gabriel Hauge på Strømmen trevarefabrik. I et brev av 16. mars 1929 skriver han til sin bror Gabriel, som var prost i Furnes: I neste uke er jeg tilsagt å møte i Strømmen, hvor kirke skal innvies på Tørtberg fredag. Der kommer Larsen, Nittedal, Tande, Enebak, Refsum, Fet Eriksen, Sørum og Gran i Høland. Jeg skal lese 3die stykke. Noget saadant har jeg ikke været med på før.
Det er gått 13 år siden tanken om en egen kirke på Strømmen ble født. I november 1916 ble det tatt initiativ til et opprop som begynner slik:
Da befolkningen i Strømmen og omegn nu andrar til ca. 2500 mennesker, er det visselig på tide at noget gjøres for at også vi kan få kirkelig betjening på vort eget sted. Som bekjent ligger sognets kirke i en avstand av ca. 7 km borte, avstander som for en arbeidsbefolkning, der ikke har egne befordringsmidler, gjør stadig kirkegang om ikke umulig så dog i høi grad vanskelig og besværlig.
Videre heter det at det er Strømmens og omegns beboere - kvinder og menn har et sterkt ønske om å reise en egen kirke på Strømmen. Oppropet munner ut i en innbydelse til et møte i Trevarens lokaler for å tale nærmere om saken.
Det er ingen tvil om at de sterkeste pådriverne i kirkesaken, var de to direktørene på Strømmen trevarefabrik, Gabriel Kielland Hauge og Christen Arentz Segelcke. Gabriel Hauge var sønn av prost og salmebokutgiver Andreas Hauge, som igjen var sønn av Hans Nielsen Hauge. Hans mor var datter av Gustava og Gabriel Kielland, og dermed nevø av Hjalmar Kielland på Melby nordre.
Både Hauge og Segelcke var aktive i Menighetslivet på Strømmen, og hadde en klar egeninteresse i saken.
Møtet munnet ut i at det ble nedsatt en komité som skulle arbeide for å skaffe Strømmen både egen kirke og egen prest.
Den viktigste oppgaven ble imidlertid å finne en tomt for den nye kirken og å samle inn penger.
Det ble trykket en bidragsliste hvor folk kunne gi etter hvor meget de syntes de kunne avse. De største bidragene kom fra Strømmen trevarefabrik og familiene Hauge og Segelcke privat.
Foruten den rause pengegaven, stilte Trevaren en tomt til disposisjon. Styret i Trevaren gikk med på å gi en sju mål stor tomt på Tørtberg til formålet. I vedtaket lå det også at en gammel falleferdig arbeiderbolig måtte rives.
Oppgaven med å tegne kirken ble gitt til arkitekt Olav Olson. Han var ansatt på Trevaren, og den første som tegnet ferdighus her i landet. Opprinnelig var det tenkt at det skulle bygges en enkel trekirke med plass til 250 mennesker, men da Olson foreslo for Hauge og Segelcke at kirken burde reises i sten, gikk det ikke lenge før de var overbevist om at det var den beste løsningen. De var enige i Olsons begrunnelse: Det er vanskelig å få noe monumentalt ut av en trekirke. På de første skissene av kirken har Olson også foreslått en prestebolig på tomten.Olson kom til å bli den virkelige drivende kraft gjennom hele prosjektet.
Selve byggingen av kirken kom i gang i 1923. Prosjektet var ikke fullfinansiert, men man regnet nok med at det ville ordne seg i marsjen. Men allerede året etter var kapitalen brukt opp. De oppsamlede midlene, 65 000 kroner, rakk bare til yttermurene.
Det burde nok ringt en bjelle allerede i 1919. Det var det året Trevaren og Strømmen ble rammet av den store katastrofen, brannen på Trevaren.
Resultatet er vel kjent. Den nordre delen av fabrikken ble flammenes rov, sammen med flere andre hus på Strømmen. Fabrikken ble bygd opp igjen i en mindre skala, men den hadde dessverre vært underassurert. I de økonomisk krevende årene etter første verdenskrig ble det vanskelig å holde det gående, og i 1929 var Strømmen trevarefabrik konkurs.
Etter brannen i 1919 hadde de årlige avsetningene til kirkefondet fra Trevaren stoppet opp, noe som gjorde finansieringen av kirken enda vanskeligere. Nytt initiativ ble imidlertid tatt. Det ble avholdt flere veldedighetskonserter, basar i kirkens sakristi og gavestrømmen økte igjen. Dette til tross, det var ikke nok til å ferdigstille kirken. Skedsmo kommune hadde gitt et lån på kr 5000 i 1917, resten var private midler. I april 1927 innså imidlertid kommunen at det var nødvendig at den overtok kirken og det økonomiske ansvaret for å få den ferdigstilt. Hele eiendommen skjøtes over fra Trevaren til Skedsmo kommune.
Som vi allerede har hørt, var innvielsen den 23. mars 1929. En fredag til og med, men bare for innbudte. Menigheten forøvrig måtte vente til den påkommende søndag for å oppleve den nye vakre kirken.
Hva slags kirke var det egentlig Strømmen hadde fått?
Ser vi litt på hus Olav Olson har tegnet, skjønner vi fort at han sto godt plantet i den kunstretningen vi kaller historismen. Fremdeles holdt man sterkt på tradisjonelle oppfatninger om hvordan en kirke skulle se ut. Historismen tar opp i seg elementer fra tidligere stilretninger, og fremstår som nyromansk og nygotisk stilarter. Den romanske arkitekturen hadde rådd grunnen i tidlig - og høymiddelalder, mens gotikken har sin glansperiode i høy - og senmiddelalderen.
I Norge finner vi en rekke bevarte romanske kirker. Vi kan bare ta en tur til Skedsmo, eller Enebakk for å få et inntrykk av stilen. Kirkene har tykke murer, små rundbuede vinduer og står godt plantet på bakken. For å finne et eksempel på en gotisk kirke, må vi imidlertid til Nidaros. Eller rettere sagt, en kirke med gotiske trekk, for Nidarosdomen er også preget av romansk arkitektur.
Men vi har særnorske, gotiske kirker, nemlig mange av stavkirkene våre.
De gotiske kirkene har slankere og mere oppadstrebende tårn med høye, spissbuede vinduer.
Når det gjelder Strømmen kirke, har den en umiskjennelig nyromansk utforming, bygd av bruddsten som ble hentet fra Bassengåsen og grunnen kirken er bygd på. Den har et bredt firkantet tårn og rundbuede vinduer. Vi behøver ikke reise så langt for å finne lignende eksempler. Olav Olson tegnet et par år etter at Strømmen kirke var bygd, kirke på Ljan og Kolbotn, og disse tre kirkene betegnes gjerne som søsterkirkene.
Man kan jo spørre seg hvordan de fikk råd til en så omfattende utsmykning av kirken, når det nesten ikke var penger til å reise selve bygget? Igjen er svaret dugnad og samarbeid. Skedsmo kommune lånte penger fra opplysningsvesenets fond, stedets kvinner samlet inn penger til to kirkeklokker og sydde kirketekstiler.
Det hadde nok blitt en stor skuffelse for arkitekt Olav Olson hvis ikke hans arkitektoniske totalidé hadde blitt realisert. Han bruker materialer, former og farger for å få fram en helhet, men med sterke kontraster. Stein, tre, smijern og glass spiller med og mot hverandre. Fargevalget er dristig. Sterke og relativt mørke farger og bladgullimitasjoner. Han har også vært opptatt av interiørets symmetri og balanse. Vi har fått et barokkinspirert og symboltungt interiør.
Barokken er fargerik og overdådig, men også symmetrisk og balansert i sin oppbygging.
Klarest kommer fram når vi ser på plasseringen av prekestol og dåpsalter. Et dåpsalter er veldig sjelden å finne i en norsk luthersk kirke. Men for at den dominerende prekestolen på venstre side av koret ikke skulle skape ubalanse, tegner Olson inn et dåpsalter på høyre side, og ikke en liten døpefont.
Når det gjelder fargevalget, ble det bestemt etter forslag fra malermester og dekorasjonsmaler Halfdan Davidsen, som var den ledende på dette feltet.
Det er benyttet mye beis som er smurt relativt tynt på for at trevirket skal komme fram. Likeledes ser vi at på mange av overflatene er det benyttet lasérteknikk.
I heftet Strømmen kirke 50 år, som ble utgitt til jubileet i 1979, har Olav Olsons sønn, arkitekt Haldor Farup-Olson en artikkel som nøye beskriver interiøret og fargene som er valgt. Han konkluderer med at sort er den viktigste fargen, noe som jeg strever med å få til å stemme. Jeg synes vel at rødt, grønt og brunt dominerer, sammen med blått. Men hvis vi ser nøyere etter, er sort brukt til de fleste innramminger. Og så må vi huske på at det opprinnelige skinntrekket på alterringen var sort.
Slik som kirken fremstår i dag, virker den relativt lys og vennlig, men det må ha fortonet seg annerledes for kirkegjengerne i 1929. Gulvet var da malt mørke brunt og belysningen var relativt dunkel. Riktignok var det en rød løper som prydet midtgangen, men jeg tror nok at de grepene som er tatt i ettertid for å gjøre kirken lysere, har vært av det gode.
Ser vi nærmere på kunsten som pryder kirken, viser det seg at det er flere kunstnere som har sluppet til.
For å begynne med det sentrale, nemlig altertavlen som har Jesus i Getsemane som motiv, er den malt av Rolf Klemetsrud. Samme kunstner har hatt hånd om bildet over dåpsalteret med motivet La de små barn komme til meg. Rolf Klemetsrud har markert seg først og fremst med sine glassmalerier og har levert arbeider til et 30-talls kirker i Norge.
Den kunstner som imidlertid har satt størst preg på kirken, er billedhuggeren og treskjæreren Trygve Dammen. På hver side av altertavlen har han skåret ut to apostler. Thomas med vinkelhake, Jakob med vandringsstaven, en apostel med dokumentrull og en apostel med bok.
Går vi videre til prekestolen som også er utført av Trygve Dammen, finner vi tre relieffer. Moses, Johannes ørnen, og sannsynligvis apostelen Peter. Det er også han som har laget engelen med basun og lyren som pryder orgefasaden.
Trygve Dammen har for øvrig laget flere skulpturer både her på Strømmen og i Lillestrøm. Han har satt sitt preg på interiøret i Lillestrøm kirke og, med bronserelieffene på alter, prekestol og døpefont. Det er han som har laget krigsmonumentet ved Lillestrøm kirke, Romeriksmonumentet ved Lillestrøm videregående skole, Olavsmonumetet ved Skedsmo kirke og Kvernkallen ved Strømmen stasjon.
Hever vi blikket mot takstolene, finner vi der utskårne engler, utført av billedhugger Arne Kvidbergkår. En med kalk, en med basun, en med krone, en med dokumentrull, en med sverd og en med kors. Alle påmalt gullbronsje, som var erstatningen for det bladgullet man ikke hadde råd til.
Stolpene under galleriet har utskjæringer med motiver fra Det gamle testamentet, utført av billedskjærer Anthon Røhvik. Den brune fargen kalles dodenkop, en brunfarge som jeg tidligere har pekt på, er gjennomgående i hele interiøret.
Det er tilsammen tre krusifikser i kirken, eller rettere sagt to inne og et på veggen ute over inngangsdøren. Over korbuen finner vi kanskje det mest iøynefallende. Det er skåret, og forgylt på samme måte som mange av de andre figurene jeg har beskrevet. Krusifikset på utsiden er støpt i bronse. Begge forestiller den lidende Kristus. Det tredje krusifikset står på alteret. Det er støpt i metall og forgylt. Alle tre er laget og gitt av direktør Segelcke på Trevaren.
Tradisjonelt sett var det to måter å fremstille et krusifiks på. I romansk stil, i tidlig middelalder, fremstår Kristus med hevet hode, som den som har seiret over døden.
I gotikken fremstår han gjerne som den lidende Kristus på korset. Sorgtynget og med senket hode.
Akkurat den måten å fremstille et krusifiks på, kan være interessant å filosofere over. Kristus som den lidende og hengende på korset, og Kristus som står oppreist og seirende på korset, gjerne med krone på hodet. Men det får være emne for et annet foredrag.
I sin artikkel i jubileumsskriftet for 40 år siden, avslutter Farup-Olson slik:
Når vi studerer alt dette- altså kirkens interiør- nærmere gjennom flere dager, vil en bli slått av hvor nøye alt er beregnet og står i sammenheng. Det er enhetlig og helstøpt, intet av dette kan det røres ved uten at skapningen blir påført alvorlige skader.
Nå har det jo ikke vært mulig å etterleve dette idéelle kravet. Gjennom de 90 årene siden innvielsen har det vært nødvendig å gjøre forandringer. Den siste ganske nylig, med nytt orgel og utvidelse av galleriet. Dette var helt nødvendige fornyelser, for at kirken fortsatt skal kunne være funksjonell og relevant i nye 90 år.