Av prost Dagfinn Thomassen
Regnbuen er også tegnet på pakten mellom himmel og jord; at Gud har inngått en pakt med oss mennesker og tegnet oss i begge sine hender. Det betyr at Gud bekrefter oss som de vi er; skapt i hans bilde. Regnbuen fortøyer himmelen med jorden. Det betyr at vår klode, mennesker og hele skaperverket har en forankring, et ankerfeste hos Gud.
Så kan vi spørre: Hva betyr det å være skapt i Hans bilde? Det betyr at vi er kopier av Gud, avbildninger, avtrykk, av Han. Ikke mer. Ikke mindre. Om vi tar dette på fullt alvor, har vi ikke noe annet valg enn å møte hverandre med respekt. Tor Singsaas sa ofte at når vi ser et annet menneske, ser vi samtidig Gud. Nettopp fordi vi er skapt i Hans bilde. Dette er mennesket. Derfor kan Nordahl Grieg si at mennesket er edelt. «Edelt er mennesket. Jorden er rik.» Rik på mangfold. Rik på kjærlighet. Det er dette vi løfter fram og bekrefter i messen i dag.
Jeg hører mennesker spørre om vi trenger «disse» pridearrangementene? Når vi samtidig opplever at homofile fremdeles blir trakassert og utsatt for vold fordi de viser sin kjærlighet til hverandre, gir dette svaret seg selv. Vi trenger denne mønstringen, og kirken trenger den også. «Happy pride» ropes det fra gater og torg. Jeg tror vår Himmelske Far fryder seg over å høre oss mennesker rope nettopp slik.
Kirken har sin mørke historie knyttet til hvordan vi har snakket om og snakket med homofile. Derfor gir det mening at kirken er på pride og at vi har denne regnbuemessen her i dag. Den skal bekrefte, bevege og berøre de liv vi lever og den kjærligheten vi er skapt med og derav det kjærlighetslivet vi ønsker å leve. «Kjærlighet er kjærlighet. Kjærlighet er av Gud.» På en slik enkel formel kan kirkens budskap i dag settes.
«Guds klare ord» har kirken ofte brukt som argumentasjon i møte med homofile og lesbiske. Denne formuleringen er blitt sten til byrden fordi skeive også ønsker å leve etter Guds gode vilje for livet, etter «Guds klare ord», men kartet stemte likesom ikke med terrenget... Seksualiteten var rettet mot samme kjønn, samtidig som ønsket om å leve etter Guds gode vilje var der. For noen ble veien ut å søke konverteringsterapi mens det ennå var tillatt. Andre valgte isolasjon og ensomhet, undertrykkelse av eget følelsesliv. Heldigvis stod noen fram, kom ut, viste og pekte på en vei videre. Etter hvert kom kirkens lederskap med. Ny faglig innsikt, bedre forståelse og større empati har ført oss dit vi er i dag, ja hit vi er i dag på regnbuemesse i Orkanger kirke.
Jeg var til stede på et gammeldags vekkelsesmøte på Sørlandet i sommer. Taleren prekte over teksten om den barmhjertige samaritan som bøyde seg ned til han som var overfalt av røvere for å hjelpe og spørre: «Hva trenger du fra meg nå?» Taleren poengterte at samaritaneren ikke gav seg til å kritisere mannen for å ha lagt i vei på en øde strekning, for å begi seg ut på en strekning hvor han visste det fantes røvere og som var farlig. Og for å gå til 2024: Han spurte heller ikke: «Hvilken legning har du?» Han bøyde seg ned og gav førstehjelp.
Jeg mistenker samaritaneren for å kjenne til disse ordne fra profeten:
«Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva Herren krever av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.» Amen.