Snillfjord kirke fyller 125 år i 2024. Dette ble markert i gudstjeneste i kirka søndag 29. september.
Leder i Snillfjord menighetsråd, Liv Inger Kvalheim, ønsket velkommen med desse ordene:
Velkommen til feiring av Snillfjord kirke som er 125 år !
Eg vil lese eit avsnitt fra serien “Kirka mi” i det flotte menighetsbladet vårt “Til stede”:
Kirka er ofte den eldste og mest ærverdige bygninga i bygda eller byen, som dei fleste har eit forhold til. Den er som eit følge i livet, for nokon ofte og tett, andre meir sjelden. For dei fleste ein plass der ein markerer viktige milepælar og sermonier i livet.
Vi er opptekene av at den skal vere fin, som eit smykke der den ligg. Men i tillegg til å vere ei flott bygning, er den noko meir. Det er når den fyllast med folk og er i funksjon at den kjem til sin rett.
Slik er det i dag, den fyllast med folk og kjem til sin rett. Snillfjord er eit lite sokn, og vi er glade for at at folk fra bygda og fra andre sokn i Orkland kjem til kirka vår denne dagen. Kirka er pynta til fest med blomster og teikningar, og vi gleder oss til at Orkland mannskor skal fylle kirka med flott sang. Etter gudstenesta inviterer vi til kirkekaffe i kirkerommet.
Vi følger gangen i gudstenesten, med tekstlesing, sang, preken og nattverd. Preken er det prost Dagfinn Thomassen som står for, og flotte Orkland mannskor har 2 avdelinger med herlig korsang.
Under kirkekaffen gir Anne Kristine Bolme Selnes et interessant historisk tilbakeblikk, mest på de siste 25 år. Mangeårig organist i Snillfjordkirka, Jostein Selnes, satte seg til pianoet, og vi stemte i med Snillfjordsangen. Tidligere prost Birger Foseide, kom med en hilsen og mimret over den gangen da prostigrensene skulle flyttes og prostiet skulle få nytt navn. Det ubeskjedne forslaget fra Jon prest var “Snillfjord og omegn prosti”, helt naturlig fordi Snillfjord ligger midt i prostiet. Slik ble det jo ikke, men mange møter vart holdt her i Snillfjord, på grunn av den sentrale beliggenheten. Prost Dagfinn kommer med også en hilsen i løpet av kirkekaffen.
God stemning når kjent og ukjent møtes til kirkekaffe. Gode kaker fra blant anna Snillfjord omsorgsenter.
Med god hjelp av konfirmanter og dyktige damer i kulissene, ble det en flott jubileumsmarkering for kirka vår i Snillfjord.
Tusen takk til alle som hjelpte til og til alle dere som kom og satte stemning og farge på dagen !
Fra venstre: Jon Nilsen, Liv Inger Kvalheim, Barbara Wrobel, Ingeborg Landrø, Dagfinn Thomassen
Her er prost Dagfinn Thomassens prekentekst:
PREKEN PÅ JUBILEUMSGUDSTJENESTE I SNILLFJORD KIRKE SØNDAG 29. SEPTEMBER 2024
19.s. i treenighetstiden – 2. rekke: 5. Mos. 30, 11-15/Rom. 2, 13-16/Joh. 7, 14-17
Kjære Snillfjord menighet!
Gratulerer med 125-års jubileet og takk for at dere har valgt å markere dette i dag. 125 år er jo bare «halvrundt», men likevel inviterer dere til jubileumsgudstjeneste. Det er jeg glad for fordi dette er med å synliggjøre lokalkirken og løfte fram både kirken og menigheten. Jeg har vært på møte i menighetsrådet deres hvert år siden jeg startet som prost i Orkdal, og jeg vet at dere er stolte av kirken deres. Jeg husker at jeg forut for kirkevalget i 2019 forsøkte å foreslå at soknet kunne slå seg sammen med ett av de andre soknene i Orkland kommune. Da fikk jeg tydelig melding tilbake; Snillfjord sokn skulle bestå selv om det nå var delt i tre deler; Hitra, Heim og Orkland. Og dere består fremdeles, ja mer enn det: Dere lever i beste velgående. Det er en dugnadsånd her ute som er helt unik. Dere gir gode bidrag både til kirken og menighetsarbeidet.
Likedan har dere Jon som soknets prest, slik han har vært i mer enn 30 år. Jeg har fortalt historien før, men gjentar den gjerne her i dag: Vi hadde møte mellom biskopen og den nye Orkland kommune for en del år tilbake. Biskopen ville vite hvordan det var for Snillfjord kommune å bli delt i tre. Ordføreren svarte slik: «De kan ta fra oss det meste, bare vi beholder jordmoren og Jon!» Det sier mye om hvilken pris menigheten setter på din tjeneste her, Jon. Du er høyt elsket og verdsatt! Stå på og hold ut, gode Jon!
Jeg fant denne meditasjonen over dagens tekst:
«Han underviste
På tempelplassen
I høytiden
Folk strømmet til,
Ville høre.
Han var annerledes
Hans myndighet gjorde inntrykk
Hans ydmykhet likeså
Lærd var han ikke, men vis.
Likevel-det var noe betenkelig
Med så sterk autoritet
Hos en som ikke hadde fått opplæring
Hos noen man kjente.
Hva slags makter var det snakk om?
Hvor kom hans inspirasjon fra?
Hvordan kunne han undervise uten utdanning?
-Den som vil gjøre
Guds vilje
Skal skjønne
Om læren er av Gud,
Sa han.»
I prekenteksten for i dag er Jesus til stede på løvhyttefesten. Dette var en av de tre store valfartsfestene, og den het først «festen for frukthøsten» og var en jordbruksfest i takk og glede til Guds velsignelser gjennom markens grøde. Folket bodde under festen i løvhytter til minne om levemåten under utvandringen fra Egypt. Jesus begynner å undervise, og da starter murringen. Hvordan kan han undervise? Han har ikke gått i lære hos noe rabbiner; han har ikke studert teologi. Jesus hadde hverken tradisjonens informasjon eller embetets autorisasjon. Han hadde ingen jordisk ordinasjon, men en himmelsk fullmakt. (Skjevesland). Og denne fullmakten gjør han seg bruk av nå. Han underviser og er ganske tydelig i sin tale: «Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv.»
Å gjøre Guds vilje. Hva er det? Hva vil det si? Det kan være å overholde og leve etter budene som er Guds gode vilje for livet vårt. Leseteksten fra 5. Mosebok sier at budene ikke er langt borte fra oss, men temmelig nær. De står der som trafikkskiltene i trafikken med den hensikt å peke på det som gir trygghet og derav det gode liv. Teksten avsluttes slik: «Se, i dag har jeg lagt fram for deg livet og det ode og døden og det onde.» Gud peker på hva som fremmer det gode liv; hva vi kan navigere og styre livene våre etter.
Vi har dette året markert jubileet for kristenretten og likedan Magnus Lagabøters landslov. Det ble spurt ifm feiringen om hvor landet vårt ville være uten de kristne verdiene som kristenretten bygger på? Tar vi bort kristentroen, sitter vi igjen med verdier som ikke er forankret i en spesiell moral. Hva vil en slik løsrivelse bety for handlingene og verdiene våre? (Luthersk kirketidende).
Å gjøre Guds vilje kan likevel ikke bare være moral, det er også snakk om tro, om troshandlinger. Trospraksis, å gjøre tro, er en del av Guds gode vilje for livene våre. Konkret har vi søkt troen med beina våre; vi har gått på gudstjenester og møter i kirke, bedehus og synagoge. Vi har lagt til rette for at barn og unge skal lære Jesus å kjenne. Frivillige har stilt opp som søndagsskolelærere og ledere i utallige barneforeninger, vi har gitt gaver og penger tid og krefter i menigheten eller på bedehuset. Alt dette er å gjøre tro. Fra egen barne-og ungdomstid har jeg gode og lyse minner om ledere som trofast stilte opp både som søndagsskolelærere og ledere i gutteforening og ungdomsforening. De gjorde tro!
Biskop Finn Wagle sa at den tro som ikke blir overlevert, vil ikke overleve. Å gjøre tro er å overlevere troen til de generasjoner som kommer etter oss, slik at troen kan overleve også etter vår tilmålte tid. Jeg tenkte på det da jeg satt og skrev denne prekenen. Kanskje skulle vi i dag be spesielt for alle de som overleverer troen; enten de gjør det som jobb eler frivillig. Vi kan be for kateketer, trosopplærere, frivillige i menigheten. Be om at de holder ut, ikke gir opp, fylles med den ånd som gir kraft, kjærlighet og sindighet. Det ville være dypt meningsfylt på en jubileumssøndag.
I forberedelsene til i dag kom jeg over flg. i Luthersk kirketidende:
«Noen sa engang at å begynne å tro var som å skru på lyset i rommet. Rommet en stod i var det samme, virkeligheten den samme, men lyset fikk oss til å e rommet på en annen måte. Det som før var skjult i mørket, ble tydelig. Når vi tror og gjør hans vilje, fylles synsfeltet av sannheten. For det som Jesus sier om Gud er sant, læren er fra Gud og den som gjør, får se.»
***