Enken som Jesus roser løftes frem for sin uegenyttige handling. Eller kanskje ikke det var handlingen det handlet om, men hennes livsholdning. I hennes univers og livsholdning dreiet livet seg omkring livets kjerne. Hun må ha sett livet sitt i en vid sammenheng. Bønnen, toren, livets harde realiteter, - alt dro henne til tempelet, til et møte med sin skaper og Gud. Og der, i helligdommen, ga hun seg selv, det hun var og hadde, over i Guds hender. Det er som fortellingen understreker at det "er i Ham vi lever og rører oss og er til", som det heter i en av kirkens bønner. Så er det ikke selve pengesummen som er poenget, men hennes livsholdning. Hennes liv er fundamentert i grunnfjellet. Så er hennes stund i tempelet ikke et offer, men en hengivelse til den Herre og Skaper som ga henne liv og ånd.
Ole Elias Holck
Evangelietekst
Markus 12,37–44
37 David selv kaller ham herre, hvordan kan han da være Davids sønn?»
Advarsel mot de skriftlærde
Den store folkemengden lyttet gjerne til ham, 38 og i sin undervisning sa han: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, 39 sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. 40 De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»
Den fattige enkens gave
41 Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. 42 Men det kom også en fattig enke og la i to små mynter av kobber, som tilsvarer en romersk kobbermynt. 43 Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. 44 For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»