Det står skrevet i evangeliet etter Lukas.
Alle reiser seg og synger: Gud være lovet, halleluja, halleluja, halleluja.
«Jesus kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:
Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.
Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over nådeordene som kom fra hans munn.» Luk 4,16-22a
Gode ord i rett tid, mens vi venter!
På at viruset skal roe seg.
På at noen skal finne opp en vaksine.
På at verden skal bli mer i vater.
Men fremfor alt, venter vi vel kanskje på normale dager.
På å besøke dem vi er glad i.
Klemme.
Komme sammen.
Leve.
Sånn som vi kjenner det best.
En kan bli sprø av all denne ventingen.
Og så kommer advent.
Som ER ventetid.
Tåler vi, enda mer venting nå?
Eller – er advent dypest sett, et gløtt forbi – det andre vi venter på?...
Det står ikke i Bibelen.
Men jeg tror det godt kunne ha stått.
Salige er de som venter.
Eller enda bedre;
Salig – er den som har noe å vente på.
For.
Er vi ikke mye fattigere – uten ventetid?!
Kan det ikke være bra, å ha noe til gode?
Eller?...
Ikke på alle områder!
Virus, vaksine eller verden i vater. Det haster å få på plass.
Klemmene også.
Besøk på sykehjem.
Deilige opplevelser av fellesskap. Og å være mange.
Det trenger vi.
Så det blir godt når dette er over!
Men ellers.
Kan ikke det å vente, òg være fint?
Advent i kirka, handler også om å vente.
Som kristne, venter vi på Herrens komme.
«Advent» betyr faktisk betyr akkurat det; Herrens komme.
Kan det være ekstra godt å bli minnet på – i år?
Jesus – som kom for å forkynne godt budskap for fattige.
Og rope ut et nådens år fra Herren.
Fattige. Det er vel ikke oss, er det lett å tenke?
VI er jo ikke fattige!
Men akkurat nå føles det litt sånn likevel.
Vi kjenner på avmakt. Savn. Og hjelpeløshet.
Kanskje er vi også litt fattige på håp.
Ikke ulikt det,
som mange mennesker på kloden –
har fått mye mer trening enn oss – i å leve med.
I år er vi på ett vis mer likestilt.
Alle er blitt litt fattigere.
Og trenger det gode budskapet enda mer.
Et nådens år.
Det betyr håp. Noe nytt skal vokse fram.
Heldige – er vi som venter!
Venter – på at Gud melder flytting.
Og kommer oss nær…..
Therese Ulvan synger:
Eit lite barn voks opp til mann
og sa at han var Gud.
Han levde slik som andre, han,
og såg heilt vanleg ut.
Hans rike låg langt borte
frå all sorg og vondskap i vår verd,
og enda bed han oss forstå
at det er inni oss det er.
Evangeliet etter Lukas.
Og Edvard Hoem sin mektige salme.
Det er sterke saker!
Dette er Jesus sin første tale i Lukasevangeliet.
Og han debuterer i hjembyen sin.
En by, med mennesker, som også ventet.
På håp.
Guds hjelp.
Nytt mot.
Og så leser Jesus nettopp det.
To tekster som kommuniserte utrolig godt med folkets lengsler og håp om Guds hjelp.
Og typisk for Lukas.
Som forteller om hvordan Jesus fremhever de fattige og utstøtte.
Ordet som er oversatt med «undertrykte», betyr egentlig «gått i stykker.»
Jesus kommer til det i oss som har gått i stykker!
Og for å sette oss fri!
Hva er gått i stykker i ditt liv?
Eller du er redd for at det kan skje?
Det som gjør at vi mister fotfeste ….
Mister grepet ….
Det Jesus sa, var ikke bare lesning fra en gammel bok.
Han gjorde det virkelig.
Han gjør det virkelig!
Og Edvard Hoem nytolker evangeliet
Der han fikk et ønske fra sønnen sin skole i Bergen, om å skrive en ny julesang til avslutningen før jul.
Og så skriver han,
en sang der vi møter Gud som menneske i 4 dimensjoner:
Gud i den historiske Jesus, slik han stod fram i samtida.
Gud i hvert enkelt menneske
Gud i verdens fattige, som Jesus identifiserer seg med.
Og Guds rike som skal vises for alle –
den den dagen de fattige reiser seg
og krever det de har rett på!
Therese synger:
Han sa: Ein fattig går forbi,
og det er meg du ser.
Men vi ser millionar, vi,
i svoltens store hær.
Og når vi veit kva vi har gjort
mot alle desse dine små,
forstår du at vi snur oss bort
ifrå den Gud vi skulle sjå.
Ser vi ikke Gud i de fattige? ..... Snur vi oss bort?
Fra de som trenger oss.
Langt unna – eller nært innpå oss?
Advent 2020 – gir oss noen ekstra muligheter.
For det første. Noen av oss, har bedre råd i år. Faktisk.
Er det ikke da en mulighet, ikke til å bare oppfylle handelsstandens ønsker om tiden julehandel?
Mange trenger støtte som driver handel – men det er det jo også andre som gjør.
Humanitære organisasjoner.
Mange som hjelper de fattige mellom oss.
La dem merke, at du ser. Og støtter!
Denne uka, har jeg hatt sorggruppe.
Møtt 4 mennesker som det siste året, mistet den de elsket.
Sorgen går i bølger.
Men det de merker, er at sorgen trenger tid.
Og mens de venter på litt lysere dager, lengter de også etter at flere spør:
-Hvordan har du det?
Og at vi har tid til å høre svaret.
Eller rett og slett; snakker om den som er død.
Midt i advent og juleforberedelser utfordres vi til å se vår neste.
Til ikke å snu oss bort.
Vi skal altså ha utsyn i to retninger i advent.
Mot de som sulter.
Og de som lengter.
Samtidig skal vi også huske.
At det er lov – også å være den andre!
Den som sulter. Kanskje ikke etter mat.
Men vi trenger alle næring, hvile og påfyll.
For selv å ha noe å gi.
Så - ikke vær for streng med deg selv!
Og det er lov å selv kjenne på lengsel.
Etter å få leget, det som gikk i stykker.
Å få på plass, det du drømmer om.
Eller litt hjelp - med det du står i – akkurat nå!
Det er balansekunst – for håp, og ventetid!
Mellom å ta imot.
Se. Og gi videre.
Sånn kan vi smått forstå,
Hva for en mektig Gud vi har!
Therese avslutter prekenen med å synge:
Men er det sant at dei som bur
i svolten kring vår jord,
er Gud som menneske, da trur
vi òg at du er stor.
Når svoltens hær frå land til land
bryt opp og krev ei anna verd,
vil vi forstå med vår forstand
kva for ein mektig Gud du er.
Amen.
La oss bekjenne vår hellige tro,
sunget at Tonje:
Tonje synger trosbekjennelsen
Inngangsord, 1. søndag i advent, Byåsen 29.11.20
L: Kjære menighet!
«Jupmele dijjine åårmåhke-lea
jih ræffæem dijjese vadta!»
Nåde være med dere
og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus.
Advent i år – kan være en gave til oss
Der vi tenner lys.
Lytter til musikk.
Synger.
Og kan gi oss selv en mulighet til å stoppe opp,
og kjenne hvordan livet mitt egentlig er – akkurat nå.
Det er noe spesielt med ukene før jul.
De rommer så mye.
Mye godt.
Og noe sårt.
Det er mørkt ute.
Mange kjenner også på et mørke – eller uro, inni seg.
Midt i alt dette;
Venter vi på at Jesus skal komme.
Samtidig som han er her, allerede! ...
Det gjør – en forskjell.
Når jord og himmel møtes.
La oss synge sammen; «Tenn lys»