UKRAINA EPILOG – rapport fra turen til Leinstrand menighets vennskapsmenighet i Zhmerynka.
Første møte med Ukraina: En passkontrollør gjesper usjenert, og viser null interesse for nye besøkende til landet. Noen hadde visst glemt å skru på serviceinnstillingen.
Pastor «Yura» (Yurii Nartovskiy) kjenner vi. Han kjører gjerne 4-5 timer for å hente oss på flyplassen. Så viser han oss Kiev, med enorme monumenter fra Sovjet-tiden, og Majdanplassen, hvor over 100 personer ble drept av politiet i februar 2014. Den russiskvennlige presidenten Janukovitsj hadde nektet å undertegne en handelsavtale med EU, og det var medvirkende årsak til at folk tok til gatene. De øynet vel en mulighet for å komme ut av fattigdommen.
Ankommer bønnesenteret utenfor Zhmerynka etter at veien har gitt oss en «rystende» opplevelse (for å sitere Helge Venås) de siste kilometerne. Huset er et nedlagt sykehus som menigheten til Yura har restaurert til en standard som blaserte nordmenn faktisk kan leve med. I tillegg har de reist et hjem for eldre og et rehabiliteringssenter for alkoholikere. Uten en krone/«hryvnia» fra myndighetene, som heller ikke støtter daglig drift. Nordic Harvest Mission på Levanger har støttet arbeidet med penger og hjelpesendinger i mange år, og vi ser på nært hold hvor viktig det har vært. Leinstrand menighet har hengt seg på i senere år, via Karon og John Wanvik på Sundet gård. Engasjementet øker i vår gruppe på turen.
Vi får bli med hjem til folk som samles i grupper hver uke for å be. Ei gammel, krokete dame med to tenner takker Gud hjertelig for at hun får være hans barn, og for at han sørger for mat til henne. Vi sier litt om oss selv, og ei dame blir tolket: «Say something else». Bare si hva som helst! Hun syntes det var veldig eksotisk med nordmenn på besøk.
Vi får bli med på et formiddagsmøte på en skole på lørdagen, hvor vi blir bedt om å dele noe. Vi er ikke akkurat forberedt, men «stunter» oss igjennom. Stor takknemlighet hos de fremmøtte. Jeg tror ikke pastoren er opptatt av timelister, som prestene i Norge er pålagt å være. Vi har oftest fri på lørdager. Pastoren holder en lang preken og bruker god tid på å be for folk etter møtet. Det er nok av nød å ta seg av. Jeg ber for en krigsveteran fra østfronten, alkoholmisbruker. «Gud, bevar også hans familie og venner.» Han må medgi at han ikke har noe familie. Jeg beklager, og spør ikke spesifikt om det med venner.
Vi blir med i hjemmene, og ber for dem som bor der. Ei dame har med sønnen sin på ca 5 år, for han kan ikke være alene med faren, som drikker. Det er veldig mange som drikker familie og privatøkonomi i stykker. Myndighetene, blir vi fortalt, har visst ingen plan for å å få bukt med problemet. Vi blir fortalt at de som har maktposisjoner, sørger for familien sin og vennene sine, og er korrupte. Pressen eies av makthaverne, og vanlige folk er ikke opptatt av nyheter. De visste ikke at et parlamentsmedlem hadde utropt «Bibelens år 2018» som en kampanje i Ukraina.
Vi får bli med på gudstjenesten søndag kl 1000-1230. Menigheten leier en sal i en musikkskole til det formålet. De får ikke bruke mer enn én sal, så det blir ingen søndagsskole for de 20-30 fremmøtte barna. Jeg preker om den romerske offiseren som kjenner på avmakt, og roper på Jesus, vel vitende om at mange i rommet gjør akkurat det samme. Jeg synger sammen med Ingfrid, kona mi, «Come to Jesus» av Chris Rice. Det er vanskelig å fullføre, for gråten presser på.
Vi får mye og god mat uansett hvor vi kommer. Vi får vennlige smil og gode ord. Også fra presten i den russisk-ortodokse kirken som ligger ved torget i Zhmerynka. Vi får noen minutter med han, og vi holder samtalen på overflaten. Hadde vi fått timer og gått i dybden, hadde vi støtt på opptil flere stridsspørsmål. Vi vet at Moskvapatriarkatet ikke ser med blide øyne på en Ukrainsk-ortodoks selvråderett. Patriark Kyrill i Moskva er visstnok sint på patriark Bartolomeus i Istanbul, som er åpen for det. Pastoren vår har rukket ut hånden til flere ortodokse prester. Ikke alle ønsker kontakt eller samarbeid med noen utenfor den «rette» kirken som har Moskva som sitt sete.
Pussig at vi har opplevd det samme på mer hjemlige trakter. Eller ikke.
Mandag er avreisedag. Vi legger igjen koffertene med klær og nyttige gjenstander som vi hadde med fra Norge. Frokost hos pastoren og kona. Det er bare et par av deres 13 barn som er hjemme. De har tre barn selv, og har tatt til seg 10. Ofte er bare mor hjemme og må håndtere alskens situasjoner.
Vi drar ikke uberørt hjem igjen. Vi tar med oss inspirasjonen fra dem som i så stor grad ofrer seg for andre. Ikke uten viss bismak i munnen, med tanke på egne, litt mer puslete, offer.
Sveinung Enstad