Såner kirke

Når sånerfolket for første gang bygde kirke, vet vi ikke sikkert. Men det kan med sikkerhet sies at det skjedde før året 1347. I et gammelt dokument fra dette året leser vi at "Tordr Palsson gaf Sana kirkiu halft merkr bolt - - - -". Såner kirke fikk altså som gave en andel i gården til Tordr Palsson. Å gi en slik gave til kirken var en utbredt skikk i gammel katolsk tid. Kirken var ofte en stor jordeier i bygda, og satt med part i en rekke gårder i sitt område. Kirken i Såner var ikke noe unntak. Av oslobispen Eystein Aslakssons jordebok fra ca 1390 (en oversikt over kirkens jordeiendommer i Oslo bispedømme) fremgår at Såner kirke på den tiden var parthaver i Amote litla (Åmodt), Augha rudi (Augerad), Vidænese (Winæs), Narfuæstadum (Narvestad), Breidæuiik (Brevik) samt en rekke andre gårder. Dette opphørte i årene etter Reformasjonens innførelse i 1536. Såner kirke ble i gammel tid viet til Sankt Olav (Olav den Hellige) på st. Crispinus og Crispianus dag 25. oktober. Men årstallet sier de gamle kildene intet om. Kirken var fra først av selvstendig sognekirke. Etter Reformasjonen fulgte en periode med mangel på prester, og Såner kirke ble da annekskirke under Vestby. Ellers er det ikke mye man vet om denne eldste kirken i Såner. Byggemåte og utseende er ikke kjent. Av inventar fra middelalderkirken er det kun kjennskapet til en gammel kirkeklokke som er bevart. Denne klokken var i bruk helt til den sprakk under begravelsen av kirketjener Johan Olsen i 1936 (!) Da hadde den gjennom tidene gjort tjeneste i tre kirker i Såner.

 

Omkring år 1600 var årene løpt fra den gamle middelalderkirken. Tiden var kommet for å bygge en ny. Første "byggetrinn" var av enkleste slag. På 1600-tallet hadde kirken ett rektangulært skip med en liten takrytter på toppen, et smalere kor, og inngang gjennom et lite våpenhus. På 1700-tallet ble sånerkirken utvidet med forkirke vest for hovedskipet og sakristi øst for koret. Kirken fikk dermed dette utseendet:

 

Denne kirke nr 2 i Såner var en panelt langkirke av tømmer, som etter hvert fikk 350 sitteplasser. Den var oppført på et solid fundament av sten. Deler av denne stenmuren fins der fremdeles under Såner nye kirke fra år 2000. Bordkledningen, med over- og underliggere, ble satt på og tjærebredd i 1634. Oljemalt ble kirken først ut over i 1800-årene, først med gråfarge, og senere hvitmalt. Innvendig ble tømmerveggene skavhugget i året 1620. Kirken hadde "en god og sømmelig" altertavle fra 1600-tallet, men fikk likevel ny altertavle i 1720-årene, bekostet av Niels Tanch.

Denne altertavlen, som nå oppbevares på Norsk Folkemuseum, er et treskjærerarbeid i bjerk og furu. På alteret kunne det veksles mellom flere meget fine alterduker, bl. a. " 1 fin Lerritz alterdug med hvid Søm neden om foræret till Kierchen af Søfren Lauritzen i Hølen og hans Kiereste Maren Joensdatter anno 1687." I Vestby menighetsblad 1955 fortalte da 96-årige Laura Oddestad om kirkens interiør: -"Hver gård hadde sin plass, som Huitfeldts stol bakerst til høyre, også kalt høneburet. Foran denne var Sons avdeling, rett overfor Hølens på venstre side. Disse to avdelingene ble benevnt "strandekjørka". Foran disse var "bondekjørka", skilt fra strandekjørka med et utskåret treverk." Dette må forstås slik at bondekjørka var for bondefamiliene i Såner. At der var klasseskille, er sikkert nok. De aller fineste familiene hadde sin innelukkede stol med dør som kunne åpnes fra  innsiden med en liten knott.  Noen ble til og med gravlagt inne i kirken, under kirkegulvet. Fra slutten av 1600-tallet heter det: "Søfren Lauritzen paa Høllen haver udi Kirchen imod den syndre Side it Muret begravelsze Stæd ladet indrette - - - oc een sømmelig vel udhuggen Ligsteen oven paa i Kirchens Gang ladet legge." Kirken hadde galleri i vest, d v s på inngangssiden. Langs midtgangen stod utskårede figurer av "de 12 apostler." Midt i kirken hang tauene ned fra klokkene. Ringeren tok "først det venstre tau to ganger rundt hånden, deretter et kraftig tak i det høyre, og så klang klokkene utover bygda." Utenfor kirken stod gapestokken, til skrekk og advarsel (opphevet ved lov av 17. mai 1848).

I flere århundrer etter Reformasjonen var det ikke uvanlig at kirker var i privat eie. Eieren fikk inntekter av sin kirke i form av tidens skattemidler - tiende og landskyld. Det var nok regnet for gjevt å sitte med en kirke, men noen billig fornøyelse var det ikke, til tross for inntektene. Det ble jevnlig klaget over at Såner kirke var i dårlig stand. Det endte med at de daværende eiere, garverfamiliene Rosenlund og Torkildsen, overlot kirken til Vestby kommune i 1869.

 

 Ny kirke innviet 12. mars 1880.

Det ble etter hvert klart at det ikke var annen råd enn å rive den eksisterende kirken. Dette ble et anliggende for ikke mindre enn tre kommuner: Vestby, Son og Hølen. Det oppstod en voldsom diskusjon om sitteplasser, kirkens plassering m.m. som til forvekslingligner den vi hadde for noen år siden. En komite fremholdt at en tegning som ga 488 sitteplasser skulle være tilstrekkelig. Den nye kirkens størrelse var bestemt av de gamle murene. Men det kunne være mulig å reise kirken et annet sted, da ville man stå mer fritt. Dessuten "bør det tas under overveielse å oppføre et kapell i Son." Så kom departementet inn og fastholdt at det måtte være minst 606 sitteplasser. Intet nytt under solen! Siste gudstjeneste i gamlekirken ble holdt 30. april 1879. Dette var vemodig for mange, og leserinnlegg kom i avisene, den gang som nå. Innvielsen av den nye kirken, oppført på murene av den forrige, ble foretatt 12. mars 1880 av biskop Carl Peter Parelius Essendrop, med prosesjon og fullt rituale. Kirken var reist av brødrene Furuholmen fra Askim og Varteig for en sum av 30 000 kroner. Dette var en bindingsverkskirke med malt utvendig panel. Den hadde galleri langs begge langsidene, samt orgelgalleri.Skipets himling var utført som "tønnehvelv". Altertavlen fra 1901, malt av Ottar Holmboe, viste Jesus i Getsemane. Orgel kom på plass i 1883, og skiftet uti 1956. Før dette var det ikke noe instrument, men Helge Holters oldefar var en meget habil kirkesanger. Kirken fikk elektrisk lys i 1918. Fra tiden omkring innvielsen arbeidet en aktiv

"fremtidsforening" eller kirkeforening for å skaffe utstyr. Den ble imidlertid oppløst i årene etter århundreskiftet. Fremtidsforeningen fikk en god arvtager i Såner syforening, som ble stiftet av lærerinne fru Ek 21. januar 1920. Denne foreningen ga mange verdifulle gaver til Såner kirke.

Det var mange, mange som var glad i sånerkirken av 1880. Den hadde sin sikre plass i folket, i menigheten. Dette beskrev sogneprest Torstein Fjeldstad så fint ved 100 årsjubileet i 1980: -"Såner kirke er som en domkirke. Det er ikke noe hus som møter hele folket slik som kirken - i livets avgjørende stunder. Ved døpefonten når barnet ved Guds nåde blir gjort til Guds barn i den hellige dåp. Kirken møter de unge konfirmantene i livskraftens morgen. I kirken kneler brudeparet for å få velsignelse. I Guds hus har mang en mann og kvinne fått kraft i sorgens stund. Men i kirken lyder også lovsangstoner "fra tusen munne".

Såner kirke har hatt mange trofaste tjenere gjennom årene. Vi må her nøye oss med å nevne kapellan Lars Kjørsvik 1924-46 (senere sogneprest i Vestby), organist Jacob Trandem 1921-47, organist Asmund Haugtun 1947-73, kirketjener Oddvar Teigen 1954-64, kirketjener Arne Teigen 1965-94, klokker Svend Heier 1926-58 og klokker Vilhelm Koren 1958-83.

 

Vi husker tragedien da Såner kirke brant 25. mai 1995. Men vi skal også huske biskop Kvarmes ord i Såner ved vigslingen i 2000: "Vi skal glemme det vonde som ligger bak oss, og strekke oss mot det nye." Og nå er det nye kommet. Den aller nyeste Såner kirke ble innviet 3.desember 2000.