Britt Arnhild Wigum Lindland: Pilegrimens diakonale fotspor

 

 

Av
Britt Arnhild Wigum Lindland
Diakonirådgiver, Nidaros bispedømme
Studieprosjekt, Italia 2017

Da Gud gav snøen farge

Det var en frisk, strålende morgen, en dag da verden ennå var ny og uerfaren. Gud vandret rundt i sitt skaperverk, med malerskrinet sitt, og lommene fulle av pensler i alle lengder og tykkelser. Malerskrinet inneholdt hele regnbuen, Gud åpnet det, tok fram sin palett og en pensel og startet arbeidet. Han nynnet mens penslene danset, malte ivrig, beundret det han skapte, klødde seg litt på haken, blandet noen farger, malte videre. En hvit markjordbærblomst, en gul marikåpe, en skinnende oransje mandarin, masse røde tomater. Et lite fjellvann ble blått, det skulle jo speile himmelen. Fargene gjorde Gud mer frimodig, han våget seg ut på havet; blått, turkis, akvamarin, indigo, sølvgrått. Fiskene fikk også farge, og sjøstjernene, rekene, den digre hvalen, blekksprutene. Gud moret seg ekstra med blekksprutene, og med ett var det ganske lite blått igjen i malerskrinet. Gud lo, og gull og sølv sprutet ut i verdensrommet. Stjernene tok til å skinne.

Det ble en lang, travel dag for Gud. Utpå ettermiddagen hadde dyrene fått farge, en grå elefant, en stripete sebra, fugler i alle fargekombinasjoner, sommerfuglene fikk de vakreste mønstre, blomstene, fruktene, trærne sloss nesten om å vise seg fram – en rød kamelia, lilla auberginer, han kjente en helt spesiell glede over grønnfargen han blandet til oliventrebladene.

Malerskrinet var nesten tomt nå. Men enda var det litt igjen og en solsikkeåker fikk farge, en dompap kunne ikke holde tilbake forfengeligheten og ba om å få pyntet opp brystet sitt med litt rødt. Da kunne ikke hanen være dårligere. Han kom rett og slett og dyppet kammen sin i restene av rødfargen.

Så var skrinet tomt, bortsett fra en bitteliten dråpe blått. Og godt var det, den lille dråpen altså. Gud hadde jo nesten glemt forglemmegeien. Med skapende fingrer, med kjærlighet, fant Gud fram sin aller minste pensel, dyppet den i den blå dråpen og malte dagens siste strøk.

Gud så seg rundt, og han så at alt var godt. Solen gikk ned, det ble natt og verden sov.

I løpet av natta ble det kaldt, og det begynte å snø. Svarttrosten var den første som våknet. Med sin karakteristiske sang satte han i gang med sin frydefulle oppgave, å vekke verden. Men hva var nå dette? Verden føltes så kald og rar, han frøs. Fylt av undring, skjelvende av frost, fløy den bort din hvor Gud lå og sov: ”Tutui, tutui, du må våkne Gud, jeg kan ikke kjenne igjen verden.”

Gud åpnet øynene sakte. Han hadde hatt så vakker en drøm. To vesener, de kalte seg Adam og Eva, mann og kvinne, hadde kommet vandrende ut i hans nyskapte fargerike. Rett ut av regnbuen kom de, kvinnen hadde fremdeles vanndråper i håret. Mannen plukket en bukett løvetann til kvinnen, sammen bandt de en krans av blomstene, og akkurat da mannen skulle til å sette kransen på kvinnens hode, ble han vekket av svarttrosten. Gud så seg rundt. Skjønte ikke først hvorfor verden var blitt så annerledes enn i går. Men så, selvfølgelig; ”Snø” utbrøt han, ”det har snødd i løpet av natta, og jeg har glemt å gi snøen farge. Nå kan ingen se den.” Han tok opp malerskrinet, men han hadde gjort en grundig jobb dagen før. Hvert eneste lille pigment var oppbrukt.

”Vel” sa Gud til seg selv, ”jeg må da kunne finne noen som kan avgi litt av fargen sin.” Gud tok en stor slurk blått vann før han la ut på sin vandring, med det mål for øyet å finne farge til snøen.

Det viste seg å bli en vanskelig oppgave. Det var slett ingen som hadde farge å avgi. ”Dersom du tar gulfargen min” sa vepsen, ”hvordan kan jeg da få fortalt verden hvor farlig jeg er?” Doggpilen hadde slett ikke tid til å svare der den bøyde seg dypere og dypere ned mot vannet for å speile den nye fargen sin. Blåklokkene viftet i vinden og Gud hadde ikke hjerte til å spørre dem, de var så vakre å se på.

Gud gikk fra blomst til blomst, fra tre til tre, fra isbjørn, til nesehorn, til maursluker, til flaggermus. Ingen hadde farge å avgi til snøen.

Hele dagen gikk, det ble kveld og Gud satte seg sliten ned på en gammel trerot. Hvordan skulle han nå få gitt snøen farge? Da hørte han en svak, svak bjelleklang: ”Bruk oss, bruk oss, bruk oss.”  Gud så seg rundt, og nede ved føttene sine, han hadde nesten trampet på dem, så han noen små, hvite blomster titte opp av bakken. ”Bruk oss, bruk oss, bruk oss.” Snøklokkene ringte ivrig med bjellene sine. Et bredt smil brøt fram over Guds ansikt. Forsiktig bøyde han seg ned, men uendelig varsomhet tok han litt hvitfarge fra snøklokkene som spilte så vakkert. I kjærlighet løftet han hånden og gav snøen farge.

”…….en hjelp til å begynne dette meningsfylte livet”

En pilegrimsvandring har tre elementer i seg hørte jeg engang pilegrimsprest Hans Jacob Dahl si. Oppbruddet, veien, målet! Vi kjenner oss igjen i det. Vi forlater noe, vi bryter opp. Det være seg rent konkret fra et geografisk sted, et oppbrudd fra en livssituasjon, en søken etter noe, eventyrlyst, en trang til å utvide horisonten. Et oppbrudd kan være så mangt. Så legger vi ut på selve vandringen. Kort eller lang. Noen går en time eller to. Andre i flere uker. Vandringen er hoveddelen vil mange si. Og det ligger på en måte i navnet – pilegrimsvandring. Vandring. Vi går med målet i sikte. Ser det først bare som noe vi vet finnes der framme. Får det første glimtet når vi kommer til feginsbrekkja. Kommer endelig fram. Går kanskje tre ganger rundt katedralen før vi til slutt beveger oss inn i det aller helligste. Til alteret. Til møtet med Den Hellige. Med Gud.

Jeg har aldri gått en langvandring. Tre dager er min lengste pilegrimsvandring, og så har jeg en masse korte vandringer med meg i livsbagasjen. Men mer og mer har jeg reflektert rundt hva som skjer på en pilegrimsvandring. Hva er det som gjør at jeg legger i vei? Hva opplever jeg underveis? Hva møter jeg når jeg kommer fram til helligstedet? En pilegrimsvandring har tre elementer i seg, sa Hans Jacob Dahl.

En pilegrimsvandring er gjerne innoverskuende. Vi går i stillhet. Vi ”er oss selv nok”, og skal på mange måter være akkurat det så lenge vi er på vandring. Jeg og skaperverket. Jeg og Gud. Riktig og viktig? Ja, det vil jeg si at det er. Likevel har jeg lenge savnet et fjerde element i pilegrimsvandringene. Et ”hva så”? Oppbrudd, veien, målet – hva så? Hva gjør pilegrimsvandringen med oss som vi kan ta med oss videre på veien som kristen. Som et diakonalt menneske. Som en diakonal kirke?

Det har de siste årene blitt mer og mer vanlig med diakonale vandringer. Fanger vandrer. Sørgende vandrer. Psykiatrien vandrer. Så bra! Rune Hvidsten beskriver hvordan han har jobbet med dette i ”Diakonale spor i keltisk landskap” og særlig i ”Kroppen som vandrer – diakonalt blikk på pilegrimsvandringer”. Mari Kolbjørnsrud leverte våren 2012 en masteravhandling i diakoni med tittelen ”Helende vandring? En kvalitativ studie av hvordan pilegrimsvandring kan gi et særegent bidrag til diakonien……” og diakon Eilev Erikstein arrangerer jevnlig diakonale vandringer, både korte og lange. Så ja da, diakonien er så absolutt til stede i pilegrimsvandringene. Og har nok alltid vært der.

Likevel stiller jeg spørsmålet. Hva så?
Hva er det med pilegrimsvandringen som kan gjøre oss til mer diakonale mennesker? Som kan bidra til å tydeliggjøre den diakonale kirken?

Jeg har jobbet med disse spørsmålene noen år, og etter hvert har noen tanker begynt å konkretisere seg. Noe av det jeg har jobbet med la jeg fram på et seminar i forbindelse med Mikkelsmesskonferansen for et par år siden. Og så har jeg nå, de siste ukene hatt mulighet til å trenge litt dypere inn i stoffet. Takk til Nidaros bispedømmeråd for tre uker studiepermisjon i april 2017. Disse tre ukene, hvor en uke med et retreat i ”Frans av Assisis fotspor” har inngått, har gitt meg mulighet til å jobbe mer med emnet, og flere verktøy er nå klare til å legges i verktøykassa til den diakonale pilegrimen. Eller for å si det på en annen måte – flere blomster har vokst fram på blomsterenga.

Så ser jeg at dette er noe jeg gjerne skulle jobbet enda mer med. Jeg søkte om studiepermisjon i tre måneder, og ser at her er det stoff til bearbeiding og nytenkning for både tre måneder og sikkert enda mye mer. Samtidig har tre uker gitt meg en god mulighet til å sortere tanker jeg allerede har hatt, og også tid til å tenke noen nye. Som diakon og som et vandrende, diakonalt menneske, er dette noe som opptar meg og jeg kommer nok helt sikkert til å jobbe videre med dette på fritiden i årene framover, og hvem vet, kanskje kan det i framtiden dukke opp nye muligheter til å trenge enda dypere inn i dette stoffet.

(fra innledningen jeg hadde på seminaret på Mikkelsmesskonferansen, midt i det vi den gang kalte flyktningkrisen:

Jeg har jobbet med disse tankene lenge, flere år, og akkurat dette seminaret i flere uker. Så har jeg sittet i helga og ”finpusset” og med ett skjønte jeg at dette like gjerne som en diakonal pilegrimsvansdring  kunne vært en fortelling om en syrisk flyktningfamilie på vandring i ukesvis opp gjennom Europa, eller en mindreårig eritreer i gummibåt over Middelhavet…….alle disse historiene vi etter hvert kjenner så altfor godt. Jeg lurte ei stund på om jeg skulle gjøre om hele seminaret, la det bli et flyktningseminar. Men jo mer jeg jobbet med dette, jo mer så jeg at det trenger jeg slett ikke. ”Hva så?” er en utfordring til hverdagsdiakonien. I mitt liv. i ditt liv, i menighetsdiakonien. Da handler det om flyktninger og asylsøkere, men det handler også om tiggere, om han som sitter utenfor Bunnpris på Flatåsen i all slags vær og selger blomster, om han som sitter på Nordre og spiller trekkspill, om hun som fortvilt tigger penger for å kunne gi mat og helsehjelp til sine barn. Det handler om den ensomme. Den sørgende. Den arbeidsledige. Den syke. Den fattige. Det handler om jorda vår. Om alt det skapte. Det handler om hvordan jeg i min livsvandring, oppbruddet, veien, målet…….kan leve som et diakonalt menneske.)

Rune Hvidsten forteller i ”Kroppen som vandrer” om ”Kristin Lavransdatters siste pilegrimsvandring – en indre helbredende reise og diakonal modning.”  Hvidsten starter med påstanden – en pilegrimsvandring kan bidra til en diakonal innsikt og bli en utfordring til diakonalt engasjement. Kristin reflekterer over sitt liv og får en ny innsikt. Da Kristin kom fram til Nidarosdomen ble hun bergtatt av skjønnheten, men hun forstod også at ”det vakreste er det mennesker kan gjøre når de hjelper hverandre”. Kristin har med seg broder Edvin i tankene når hun vandrer, ”overalt hvor han kom, lå hans kjærlige forbønner for alle mennesker etter ham som godvær”. Når hun nå legger ut på sin egen reise opplever hun at hun har fått et kall til å leve slik broder Edvin levde – ”kallet opplevdes å komme primært fra Gud, men også fra de fattige selv”.

I løpet av Olsoknatta i Nidarosdomen fødes hennes nye liv, blant annet fordi hun ufrivillig må ta ansvar for et sykt, lite barn som er kommet bort fra foreldrene.

Kristins siste vandring ”ble ikke bare en selvsentrert opplevelse. Vandringen utfordret også til å se sin neste og leve sitt liv for andre, og den ble en hjelp til å begynne dette meningsfylte livet”.

Og nettopp her ligger dette ”hva så?” som jeg spør etter.

Birgittabønnens og Jesusbønnens felles pulsslag

For mange år siden gikk jeg tre dager pilegrim på Dovre sammen med arbeidskolleger. Vi hadde med oss pilegrimsprest Rolf Synnes, og den tredje dagen, som også var den dagen vi gikk lengst og tyngst, ble vi oppfordret til å vandre i takt med den hellige Birgitta av Vadstena sin bønn: Herre, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den. Denne bønnen har fulgt meg siden, og ofte dukker den opp helt av seg selv når jeg er ute og går. Prøv å gå i takt med bønnens rytme, så skal du se hvor lett det går. Hvor naturlig det går. Herre, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den.

(I Nidarosdomen brukes forresten denne bønnen fast i gudstjenestene. Noe jeg synes er veldig fint i en pilegrimskirke)

I en liten landsby en knapp time nord for London ligger benediktinerklosteret Turvey Abbey. Sist jeg var der hadde klosteret fire munker og ni nonner. En av nonnene er danskengelske Sr. Miriam. Sr. Miriam er svært kreativ, og i tillegg til at det er hun som har ansvaret for kjøkkenet og matlagingen, lager hun ting av papir, perler, tråd, knapper, silkebånd, saks og lim. Mye av det hun lager selges i klosterets lille gavebutikk.

Jeg har vært heldig og hatt muligheten til å tilbringe noen dager hvert år de siste årene på Turvey Abbey, og har etter hvert blitt godt kjent med både Sr. Miriam, Sr. Judith som er den av nonnene som har ansvaret for gjestene, bittelille Edith på rundt 80, som lager de mest fantastiske ikoner, Sr. Lucy og alle de andre. En gang jeg kom på besøk stod Sr. Miriam nærmest og trippet, klar til å gi meg en god, varm velkomstklem, og deretter en liten gave: ”Look Britt, I have something for you”. Og så drog hun meg med inn i den lille gavebutikken og plukket ned to små poser fra ei hylle. I den ene posen lå det ei lita bok med ”The Jesus Prayer”, i den andre en rosenkrans, et kjede bestående av små treperler, med et bittelite kors i enden. ”Have you heard of the Jesus Prayer?” Sr. Miriam så forventningsfullt på meg. Jeg rakk å tenke på både rosenkrans og Kristuskrans og Birgittabønn, men jeg måtte til sist innrømme at Jesusbønnen, nei, den hadde jeg ikke hørt om, hvis det da ikke var Fadervår hun mente. Så kunne Sr. Miriam fortelle at The Jesus Prayer opprinnelig kommer fra ortodoks tradisjon, en må faktisk helt tilbake til ørkenfedrene på 400-tallet for å finne opprinnelsen.

Lord Jesus Christ, Son of God, have mercy on me, a sinner.
Jesus Kristus, Guds Sønn, ha barmhjertighet med meg, en synder.

Be uavlatelig oppfordres vi til i Bibelen. Dette kan virke helt uoverkommelig, hvordan skal vi kunne be hele tiden? Men vent litt, kanskje kan nettopp Jesusbønnen være til hjelp? Allerede på 400-tallet instruerte den hellige Johannes av Cassidan sine munker til å velge seg et vers fra Bibelen og så memorere det i løpet av dagen. dette utviklet seg etter hvert til Jesusbønnen og ble en ”be uavlatelig-bønn”

Jesusbønnen består av to deler; den første uttrykker helligheten, den andre menneskets syndighet og behov for barmhjertighet. I vestlig tradisjon har gjerne synd med skyld å gjøre. I den østlige, den ortodokse, inneholder syndsbegrepet ikke så mye skyld, men heller det som er sykt, det som trenger helbredelse. ”As we pray – have mercy on me, a sinner – we acknowledge our nature, a nature that is in need of healing” skriver Sr. Miriam i det lille heftet hun har laget om Jesusbønnen.

Vi erkjenner at vi har behov for helbredelse, behov for å bli helbredet. Vi kunne bedt – have mercy on us, sinners, en erkjennelse av et kollektivt ansvar. Som mennesker har vi et kollektivt ansvar, selvsagt har vi det. For de enorme forskjellene mellom fattig og rik på denne kloden vår, for overforbruket av ressurser, for skadene vi påfører både naturen og hverandre som mennesker. Men om vi skal få gjort noe, skape forandring, er det viktig at hver enkelt av oss tar på oss ansvar, et personlig ansvar. At nettopp jeg innser at jeg er ansvarlig. Jeg er ansvarlig. Du er ansvarlig.

Jesus Kristus, Guds Sønn, ha barmhjertighet med meg, en synder.

Hva om vi som pilegrimer kombinerer disse to bønnene, Jesusbønnen og Birgittabønnen:

Jesus Kristus, Guds Sønn, ha barmhjertighet med meg, en synder
Herre, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den.

I vandringen blir det nesten som et pulsslag. Innpust: Jesus Kristus, Guds Sønn, miskunn deg over meg, en synder. Utpust: Herre, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den.

Oppbrudd, veien, målet: Jesusbønnen

Hva så: Birgittabønnen.

Hellig uro!

Vi har ikke bønnekranser i vår lutherske kirke. Ikke sånn rosenkrans som den katolske kirke har. Martin Lønnebo har utviklet Kristuskransen, som på mange måter er en bønnekrans for oss. Kanskje er vandring, pilegrimens diakonale fotspor, en bønnekrans?

Pilegrimens diakonale fotspor = pilegrimens bønnekrans.

Santa Maria

Som en del av de tre studieukene mine har jeg fått være med å lede et retreat på Santa Maria, et fantastisk retreatsted midt i hjertet av Toscana, med en kirke hvor det finnes skriftlig materiale som sier at de eldste delene er minst 1000 år gamle. Både som en forberedelse til retreatet, i samtaler med Thomas Müller som driver Santa Maria og som jeg ledet retreatet sammen med, og i løpet av de fem dagene retreatet varte, har jeg lært mye om Frans av Assisis, den hellige Frans, eller fillefransen, og jeg ser at Frans ikke bare har mye å lære oss om diakoni generelt. Det er jo fra Frans vi har utsagnet: Evangeliet må forkynnes, om nødvendig med ord! Rune Hvidsten skriver i ”Diakonale spor i keltisk landskap”: I sin ungdom spilte, sang og skrålte trubaduren Frans i gatene i Assisi. Da han skulle begynne sin misjon sa han til sine brødre at de først og fremst skulle forkynne med sine gjerninger, og at de skulle synge folk opp i himmelen.

Frans har også mye å bidra med nettopp i spørsmålet jeg stiller meg: Oppbrudd, vandring, målet – hva så?

Sammen med Frans ser jeg at dette ”hva så?” langt fra er noe likegyldig ”ja, å ka så da?”, men et sterkt uttrykk for det diakonale mennesket. Mennesket som finner kraften og styrket hos Han som det møter ved målet.

Frans brøt opp. Frans vandret. Frans ba. Frans handlet – Frans ga svar på spørsmålet «Hva så?»

Jeg kom til Santa Maria med et ønsker om ikke bare å bruke Frans sin Skapningens lovsang (Solsangen), men også andre tanker og refleksjoner jeg har jobbet med og jobber med knyttet til studieopplegget mitt. Jeg kom en dag tidligere enn de andre deltagerne, ikke minst for å kunne ha god tid til å planlegge de kommende dagene sammen med Thomas. Jeg har møtt Thomas tidligere og jeg har vært på Santa Maria tidligere, men vi har aldri ledet retreat sammen.

Da jeg la fram mine planer for Thomas, både om Solsangen, om Frans av Assisis bønn, om Birgittabønnen og Jesusbønnen, og om det å vandre i de to siste bønnenes pulsslag, ble han skeptisk. Dette var altfor mange impulser å gi deltagerne. Dette var altfor mye å jobbe med på fem dager. Det ville ikke bli stillhet. Det ville ikke gi oss mulighet til å trenge dypere inn i Frans og Skapningens lovsang. ”Men la meg i det minst fortelle om studieopplegget mitt og om VANDRING – BØNN – HANDLING når jeg første kvelden skal ha en innledning om Frans og hans liv da?” ba jeg. Thomas var fortsatt veldig skeptisk og vi avsluttet kvelden uten egentlig å ha blitt helt enig om hvordan vi skulle legge opp dette.

Neste formiddag hadde jeg god tid. De andre deltagerne skulle ikke komme før på ettermiddagen, og Thomas og kona hans Paola forlot Santa Maria for noen timer. Jeg hadde hele området helt for meg selv. Sammen med fugler og blomstrende frukttrær.

Jeg fikk tenkt gjennom opplegget en gang til og fikk gjort noen viktige forandringer. Thomas hadde rett, det gir liten mening å presentere alt på en gang. Dette skulle tross alt være et retreat, hvor deltagerne, meg selv inkludert, skulle få tid til å tenke, tid til å reflektere, tid til å høre Guds stemme. Ikke min stemme med alt det jeg hadde.

Innledningen min ble gjort om. Fortsatt ikke helt uten VANDRING – BØNN – HANDLING tankene mine, men nå i en ny, mye enklere form.

Dagene på Santa Maria hadde sin egen rytme. Vi ble vekket klokka sju, det var morgenbønn i kirka klokka halv åtte og frokost kvart over åtte. Deretter var det stillhet og tid til egen benyttelse, bare avbrutt av lunsj, fram til ettermiddagen. Klokka fire brøt vi stillheten. Da var det ettermiddagste, og vi brukte minst en time på å samtale om hvordan dagen hadde vært, hva vi hadde sett, ting vi hadde oppdaget. Disse samtalene ble utrolig fine, og nettopp i dem ble det naturlig å også samtale både om Jesusbønnen og Birgittabønnen og Frans av Assisis bønn. I tillegg til Solsangen som var den som preget dagen vår (hver morgenbønn startet med at vi leste en del av Skapningens lovsang, samt en bibeltekst). Etter dette var det fri fram til middag klokka sju, og så avsluttet vi sagen med nattverdgudstjeneste kvart over åtte.

Et forsøk på å sortere noen tanker

VANDRING: Jesusbønnen - Solsangen/Birgittabønnen     

BØNN: Jesusbønnen - Birgittabønnen    

HANDLING: Jesusbønnen - Frans av Assisis bønn 

Solsangen. Skapningens lovsang

Jeg har strevd litt med å finne en norsk oversettelse av Solsangen, Il Cantico delle Creature som holder seg til originalteksten. Fant den til slutt i Kristin Floods oversettelse i hennes bok om Frans av Assisi.

Il Cantico delle Creature/Skapningens lovsang
oversatt fra italiensk av Kristin Flood

Gode, Allmektige og Høyeste Herre
Måtte all lovprising, ære og velsignelse
være rettet mot Deg,
Deg alene tilkommer den, Du Høyeste,
og intet menneske er verdig nok til å nevne ditt navn.

Priset være Deg, min Herre,
og alle Dine skapninger
særlig den ærede Broder Sol
som skaper dagen og lyset for oss
Strålende og vakker i sin prakt bærer han preg av Deg, du Høyeste.

Priset være Deg, min Herre,
for Søster Måne og for alle stjernene
du har drysset over himmelen,
så klare, vakre og edle.
Priset være Deg, min Herre,
for Broder Vind, for luften, skyene,
den klare himmelen og all slags vær som du nærer din skapning med.

Priset være Deg, min Herre,
for Søster Vann, så dyrebar, ydmyk, ren og tjenlig.
Priset være Deg, min Herre,
for Broder Ild, så vakker, glad, kraftig og sterk,
med ham lyser du opp natten.
Priset være Deg, min Herre,
for vår søster Moder Jord,
som støtter oss, gleder oss
og gir oss rike frukter,
fargerike blomster og gress.

Priset være Deg, min Herre,
for alle dem som tilgir, av kjærlighet til deg
og som bærer smerte, sorg og lidelse.
Ære være dem som bærer disse med fred,
for en dag skal de bli kronet av Deg, du Høyeste.

Priset være Deg, min Herre,
for vår Søster Død, den legemlige,
for henne kan ingen unnslippe.
Ve den som dør i dødssynd,
og velsignet være den som oppdager Din hellige vilje,
for ham er den andre død smertefri.
Pris og velsign vår Herre,
vær takknemlig og tjen Ham.
Med den største ydmykhet.

Det vi i dag kaller Frans av Assisis bønn har jeg funnet på wikipedia, sammen med denne informasjonen: Frans av Assisis bønn er en fredsbønn, som er oppkalt etter Frans av Assisi, fordi den gjenspeiler hans ånd.

Den ble antagelig skrevet på begynnelsen av 1900-tallet, og forfatter er ukjent. Bønnen ble først kjent da den ble trykket i 1912 på fransk i det lille franske magasinet «La Clochette» som en anonym bønn. Det finnes flere versjoner, også på norsk.

Herre gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tviler rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!

Amen

Jeg lærte en viktig ting disse dagene. Det jeg jobber med i ”Pilegrimens diakonale fotspor” er en verktøykasse. Eller en blomstereng.  Jeg liker bildet blomstereng mye bedre enn verktøykasse. Frøene blir gitt  – gjennom Bibelord, salmer, møter med mennesker, vandringer, refleksjoner, naturen. Frøene blir gitt av den skapende Gud. Jeg har sådd noen frø, blomster og urter vokser opp, og så ligger blomsterengen der med sine vakre blomster og farger. ”Blomster små, gule blå, titter opp av jorden nå…….” Blomsterenga er åpen, her er det fritt fram å komme for å plukke. En blomst eller to, eller hele buketter.

Så er håpet mitt at denne rapporten skal presentere noen av blomstene, av urtene, og vise hvordan de kan brukes, av deg og meg, av menigheten. I det diakonale arbeidet.

En dag den siste uka i Italia skrev jeg følgende innlegg i bloggen jeg har laget for studieopplegget:
http://brittarnhildshouseinthewoods.typepad.com/pilegrimens_diakonale_fot/

Mosaico millefiori

Hun satt ved et lite bord rett nedenfor Piazzale Michelangelo i Firenze. Franske Victoire, med et smil som kunne smelte hva det måtte være, og et hår som flammer av ild. Foran henne på bordet lå en liten gylden oval ramme som hun holdt fast mellom venstre hånds tommel og pekefinger. I høyre hånd hold hun en liten pinsett som knep rundt en bitte bitte liten glassbit, og mens hun pratet med oss, førte hun den lille glassbiten ned blant hundrevis av andre små biter. Dette gjentok seg, gang på gang. Noen av bitene nesten usynlige, andre fint mulig å se med det blotte øyet. Sammen var de i ferd med å la en fargerik blomstereng vokse fram inne i den gylne rammen.

Det lå flere ferdige smykker på bordet, men jeg visste med en gang jeg så det at det var nettopp det Victoire jobbet med jeg ønsket meg. Det var noe med fargene. Med variasjonene. De vakre innslagene av ulike glassbiter....... Victoria så opp på meg og må ha sett noe i øynene mine. Eller kanskje helt inn i sjelen min.  Hun så at jeg så potensialet i det uferdige.

"I will sit here for at least one more hour." Victoire smilte. Ildtungene i håret hennes speilet seg i det myke oransje skjerfet mitt og fikk om mulig en enda varmere glød. "You can walk up to the church Basilica di San Miniato al Monte. May be the brothers will sing their famous gregorian prayers while you are there. And when you come back, your necklace will be finished!"

Jeg har smykket rundt halsen nå. Victoire hadde sett hvordan jeg ville ha det, og lagt inn nye  bittesmå glassbiter av oransje, rødt og blått. Til og med litt svart var det blitt plass til. Jeg kjenner at det er selve livet jeg bærer rundt halsen. Livet med alle sine nyanser av sorg, glede, gråt, latter, smil, aktivitet, stillhet, vekst. 

::::::::::::::::::::::::

Hva har så dette med Pilegrimens diakonale fotspor å gjøre?
Se det lurer jeg også på. Vet at svaret er der et sted, og noen små glassbiter i ulike farger er i ferd med å falle på plass. En etter en. "I need glasses to read" sa Victoire, "but I never need glasses when I work with the millefiori mosaic." Sånn er det kanskje med studieprosjektet mitt også. Jeg trenger ikke briller, for jeg har allerede øyne å se med.......øyne skapt av Han som lager den vakreste mosaic millefiori av alle. Og som lager på nytt hver dag.  

Så ligger kanskje litt av svaret i at jeg, i pilegrimens ånd, ikke fyller verktøykassa med ideer til diakonale fotspor, men åpner blomsterenga. Her er det fritt fram å komme inn. Har kan en sette seg ned å bli så lenge en vil, eller en kan stikke innom på et kort besøk. Her kan en plukke en enkelt blomst og gå igjen, eller en kan fylle favnen med blomster.

Blomster for den diakonale pilegrimen

Når jeg prøver å fortelle om prosjektet mitt, ”Pilegrimens diakonale fotspor” tenker mange umiddelbart på diakonale pilegrimsvandringer. Det å la selve vandringen være helende. Den helende vandring er et viktig aspekt ved enhver pilegrimsvandring, men mitt fokus i dette prosjektet er ikke nødvendigvis der, men hva en pilegrimsvandring gjør med oss som mennesker, som menighet, som kan gi konsekvenser for hvilken kirke vi er/ønsker å være. Som kan gjøre oss til en mer diakonal kirke. Som Kristin Lavransdatter da hun  opplevde at vandringen ikke bare ble ”en selvsentrert opplevelse. Vandringen utfordret også til å se sin neste og leve sitt liv for andre”. Samtidig som dette er to ulike innsteg, henger de nøye sammen, og det er ikke nødvendigvis verken enkelt eller ønskelig å skille dem fra hverandre.

De følgende verktøyene, blomstene, vil nok ha innslag av både den helende vandringen og dette ”hva så?” som jeg hele tiden etterspør.

Emmausvandrerne

Bibelfortellingen om Emmausvandrerne har blitt viktig for meg i dette arbeidet.

Luk 24, 13-35:

Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, 14 og de snakket om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.»  «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»
    Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.
    De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.

Emmausvandrerne møtte Jesus, øynene deres ble åpnet og de utbrøt – brant ikke hjertene i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss. Måtte de diakonale fotsporene gi oss brennende hjerter for hele Guds skaperverk. Måtte de brennende hjerter kalle oss til et liv i forsoning. ”Menneske, du som har makt til å ødelegge jordens vev: Du er kalt til et liv i forsoning!

H U S T A V L E

ROPET FRA EN SÅRET JORD
Menneske, du som har kunnskap om godt og ondt:
Livet er truet, ta ditt ansvar!

OPPDAG HELHETEN
Jorden er et vev uten sømmer som ingen har rett til å rive i stykker.  

SANS HELLIGHETEN  
En hellig duft hviler over alt som er til.
Livet skal verdsettes, vernes og elskes.

GLED DEG OVER SKJØNNHETEN  
Skaperverket eier sin egen rikdom.
Ingen ting er bare råvarer.
Jordens gaver skal forvaltes med hengivenhet og takk.

DYRK SAMMENHENGEN  
Ditt liv er innfelt i jordens liv.
Alt er gitt deg til låns.
Alt skal du overlate til dem som følger etter.

KJEMP FOR RETTFERDIGHETEN  
Moder jord har nok til alles behov.
Men ikke til alles grådighet.
Misforholdet mellom fattig og rik er forakt for menneskeverdet.

LEV I FORSONINGEN  
Menneske, du som har makt til å ødelegge jordens vev:
Du er kalt til et liv i forsoning!  

(Finn Wagle / Eyvind Skeie)

Tårekrukker, en krukke for tårer

”De som sår med tårer, skal høste med jubel. Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd” Salme 126, 5-6

I Chichester Cathedral, sør i England, hadde de for noen år siden en utstilling, eller kanskje heller en slag installasjon, med 1000 keramikkkrukker, ”A Thousand Tear Bottles”. Alle de 1000 krukkene er laget av keramikeren Deborah Thompsett. Krukkene er alle håndlaget, dreid av en klump leire på størrelse med en knyttneve, fra babystørrelse til den største arbeidsneven. Dette ut fra tanken at et menneskes neve tilsvarer størrelsen på dets hjerte. Vi kom tilfeldigvis over denne utstillingen da vi besøkte Chichester. for et par år siden.

Et A4-ark med informasjon ligger lett tilgjengelig og jeg plukker med meg et og leser mens jeg vandrer rundt i katedralen. Om antikken og dens tåreflasker og om referanser til bibeltekster. Pilegrimer hadde i gamle dager med seg tåreformede små flasker, leser jeg, og i Victoriatiden samlet man tårene sine i flasker og ventet på at tårene skulle tørke inn. Det var symbolet på at sørgetiden var over.

I katedralen finner jeg de tusen krukkene samlet på tre forskjellige steder, de to første med henvisninger til to bibeltekster der gråt er nevnt.

- ”Jesus gråt” Joh 11,35. Dette korteste verset i NT beskriver Jesu sorg da han kom til graven til Lasarus og hørte at han var død.

- ”Hvorfor gråter du, kvinne?” Joh 20,13,  er spørsmålet Maria Magdalena fikk da hun kom og fant graven tom. To ganger får hun det samme spørsmålet, først av to engler, så av Jesus selv.

- De fleste av krukkene er imidlertid samlet ved katedrales ”shrine”, helligsted…….and perhaps this, more than any other location in the cathedral, is the place for tears. For centuries, people have come here to the Shrine, to light candles and express their deepest sorrows and joys.

(Mer om The shrine of St. Richard at Chichester Cathedral: http://www.chichestercathedral.org.uk/about-us/delve-deeper-1/the-shrine-area-of-st-richard.shtml )

På The Holy Island, Lindisfarne, møtte jeg en gang engelske Laura som gikk pilegrim. Da vi møttes hadde hun gått alene fra Melrose i Skotland, til tidevannsøya Lindisfarne, på Englands nordøst-kyst. Vi delte bord på en av øyas caféer, og ble sittende å prate lenge etter at teen vår var blitt kald. Laura kunne fortelle at hun aldri hadde vært spesielt aktiv i kirka, men at hun var døpt som de fleste andre hun kjente, og gikk til gudstjeneste på julaften og kanskje en eller to ganger ellers i året ved spesielle anledninger. Så opplevde hun en dyp krise i livet, og begynte å vandre. Korte strekninger til å begynne med, men etter hvert lenger og lenger. Hun kunne fortelle at de siste årene hadde hun hver sommer gått en måneds tid gjennom Europa. Alltid alene. Med Santiago de Compostela som mål. ”Jeg tar alltid med meg tårene mine når jeg vandrer” kom det stille fra Laura etter at vi hadde sittet en god stund i stillheten. ”De forsvinner ikke, men på en måte tørker de underveis, og jeg er i stand til å leve enda litt videre.”
En annen kvinne møtte jeg i sorggruppesammenheng for mange år siden. Hun og mannen var barnløse, nå var mannen død og etter 50 år hvor det hadde vært de to, stod hun plutselig helt alene igjen og opplevde at verden raste sammen rundt henne. ”Når tårene kommer som sterkest må jeg ut og gå” delte Olga med oss på et sorggruppemøte. ”Det beste da er at det er regn og kaldt ute. Så trekker jeg hetta på regnfrakken godt over hodet, og ingen kan skille tårene mine fra regndråpene. Og når det blåser som verst er det heller ingen som kan høre ropene mine til Gud.” Olga gikk pilegrim.

”Tears can be a gift”, leser jeg videre på arket jeg plukket med meg i Chichester. ”Therefore, a sign of healing and resurrection – where even at our most forlorn the flow of the tears can bring a changing tide of strength and newness. Weeping is after all the opposite of indifference; it is a sign of compassion, of deep connectedness of others, a sign of love. This love is what makes our tears an expression of our deepest sorrows – and also the means by which we might heal from them” ”May those who sow in tears reap with shouts of joy” Psalm 126,1

Kan en vandring i sorg gi oss ny innsikt? Slik Kristin Lavransdatter opplevde det. Kan ropet fra en såret jord ”vise oss veien og gjøre oss villige til å gå den”?

OPPBRUDD – VANDRING – MÅLET – HANDLING

VANDRING – BØNN – HANDLING

Menneske, du som har makt til å ødelegge jordens vev: Du er kalt til et liv i forsoning!

(jeg sitter i leiligheten min i hjertet av Venezia og jobber med dette, og akkurat da jeg hadde skrevet dette begynte kirkeklokkene i Chiesa del Santa Maria Miracoli, Mirakelkirken, å slå, som for å bekrefte tankene ...)

Diakonal pilegrimsvandring for Språkcafeen i Lademoen kirke

Høsten 2013, da jeg så vidt var i gang med dette prosjektet mitt, tok jeg med noen av diakonene i Nidaros på en tredagers studietur og pilegrimsvandring. Vi drog til Hållandsgården i Sverige og gjennom korte vandringer, lange bilturer og kvelder med samtale/refleksjon, kom vi til slutt til Pilegrimsgården i Trondheim. Pilegrimsprest Einar Vegge var med på hele turen. Dessuten var lederen på Hållandsgården sammen med oss den første dagen, og Kjartan Bergslid, som den gang jobbet delvis som pilegrimsprest, vandret sammen med oss på den delen av vandringen som gikk inn mot Stiklestad.

Etter denne vandringen hadde jeg, Einar Vegge, diakon Magne Fossum og diakoniarbeider Bertil Jönsson vinteren og våren 2013/14 noen arbeidsmøter hvor vi jobbet videre med tematikken. Dette førte blant annet til at Einar Vegge og jeg tok kontakt med diakon Sissel Håve Smørvik og sammen med henne utviklet et opplegg for en vandring med brukere av Språkcaféen i Lademoen kirke.

Det spesielle med den gruppen vi vandret med på Lademoen var at deltagerne hadde ulik religiøs bakgrunn. Språkcaféen er et åpent tilbud, noe som betydde at vi ikke på forhånd visste hvem som kom, men siden Språkcaféen til vanlig foregår bak i kirkerommet i Lademoen kirke, kunne vi gå ut fra at ingen av de som deltok hadde noen direkte motforestillinger mot å oppholde seg i en kirke.

Vi forberedte oss grundig, blant annet ved at jeg, Einar og Sissel gikk selve ruten på forhånd, både for å gjøre oss kjent, men også for å se hva nærmiljøet hadde som kunne brukes inn i selve vandringen. Det viste seg å være svært fruktbart, har var det mye vi kunne bruke. I et referat fra et tidlig planleggingsmøte skriver jeg:
Når vi vandrer møter vi verden/livet. Hva gjør det med oss videre? Det er nettopp når vi stiller oss dette spørsmålet at vi får kontakt med diakonien. En diakonal pilegrimsvandring skal utfordre oss utover det vanlige. Den skal være profetisk – kan den som leder vandringen peke videre?
Gjennom en lokal vandring kan vi ta på oss briller som viser oss hverdagsmiljøet vi vandrer gjennom. Hvilke utfordringer gir dette oss? Hvordan kan vi gjøre vandringen slik at vi løfter blikket og ser lenger enn vår egen nesetipp, unngå å bli navlebeskuende? En slik vandring krever grundig forberedelse hos den/de som leder vandringen, men også hos de som vandrer………. Ressursene ligger i gruppa som vandrer. Våger vi å åpne for ”de frie innspill” derfra underveis?

Etter å ha gjort oss kjent i nærområdet laget vi følgende skisse:

Brukerne av språkcaféen har ulik religiøs bakgrunn, noe som også gjaldt de av brukerne som deltok på vandringen. Vi hadde likevel noe felles som vi kunne dele underveis, og da vi til slutt kom fram til alteret i Lademoen kirke, og alterbildet som viser Emmausvandrerne, kunne vi prate om møtet med det hellige og hva det gjør med oss, vi kunne tenne lys og vi kunne være sammen i stillhet.

Pilegrimens bønnekrans:

Dette har jeg allerede skrevet om tidligere i rapporten.

• Skapningens lovsang
• Frans av Assisis bønn
• Jesusbønnen
• Birgittabønnen

Avslutning

Så langt har jeg kommet i løpet av disse ukene. Skulle gjerne hatt mer tid, skulle gjerne gjort mer praktisk. For eksempel laget opplegg for den lokale menighet sammen med diakoner og andre i menigheten. Det har det ikke vært tid til.

Så tenker jeg at kanskje gjør ikke det så mye. Det jeg håper nå i forlengelsen av mine tre studieuker, er at jeg skal kunne presentere noen av tankene mine i ulike sammenhenger. Kanskje får noen lyst til å plukke en eller flere blomster, ta frø fra dem og så i sitt eget liv, i sin egen menighet. Kanskje kan pilegrimens diakonale fotspor, forspor som trår varlig, men som lager en sti, en vei å vandre på for den diakonale menighet.

::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::: 

Litteratur

Dette har jeg lest i løpet av studiepermisjonen (og fortsetter å lese i etterkant):

• Kristin Floods bok om Frans av Assisi
• Fioretti, tekster av Frans og hans følgere
• Diverse engelsk litteratur om Frans av Assisi
• Diakonale spor i keltisk landskap, Rune Hvidsten
• Den lille pilegrimsboken
• Triologien om Kristin Lavransdatter (deler av den, særlig slutten av siste boka)

Skulle gjerne jobbet videre med:

• Det diakonale pilegrimsmottaket. Hvordan tar vi imot pilegrimene som kommer?
• Det diakonale pilegrimsmotiv i bibeltekster og salmer
• Konkrete opplegg for korte, lokale vandringer som gjør at vandringen blir ”ikke bare en selvsentrert opplevelse, Vandringen utfordret også til å se sin neste og leve sitt liv for andre og den ble en hjelp til å begynne dette meningsfylte livet” /Rune Hvidsten om Kristin Lavransdatters siste pilegrimsvandring)

Adresse til bloggen jeg har opprettet i forbindelse med dette prosjektet: http://brittarnhildshouseinthewoods.typepad.com/pilegrimens_diakonale_fot/