Olaussen (53) skal lede storprostiet i Trondheim. Han er utdannet teolog og jurist, og har også arbeidet som journalist i en årrekke.
Les mer: Hva er en prost?
God ettermiddag alle sammen,
hyggelig å se dere - godt at dere har funnet veien - hjem til kirken - på en vakker høstkveld. Og i rette tid også; dette med å stille på klokka er alltid en litt skjør handling - hvilken vei går egentlig tiden? Frem eller tilbake?
Uansett: Nå er vi her - sammen i Guds hus.
Til rette tid, som det heter.
Vi kommer fra forskjellige steder og forskjellige liv; våre nære historier, timene før denne gudstjenesten, er garantert nokså ulike, - OG: om vi tenker over våre lange historier om veien hit blir forskjellene ganske sikkert uendelig mye større.
Hvorfor er akkurat du akkurat her i kveld, nå?
Hvordan havnet du her?
Hvordan havnet jeg her? Nyinnsatt som prost, i Strinda, I Trondheim?
Teksten i dag, på bots- og bønnedag, er svært velkjent.
Jeg tenkte jeg skulle lese den helt til slutt i dag, som et speil til betraktningene i denne lille talen. Men bare for å minne om innholdet: En mann har to sønner, den yngste av dem tar med seg farsarven, reiser vekk og sløser bort alt langt hjemmefra. Den eldste sønnen, derimot, blir hjemme, jobber trofast på hjemgården.
Lang hjemmefra får den yngste en slags oppvåkning. Han"kommer til seg selv!" - står det - og bestemmer seg for å dra hjem igjen. Og der møtes han ikke av noen kald skulder, tvert imot, faren jubler og lager fest. Storebror er først litt fornærmet; han fikk jo aldri noen fest for sitt strev, men faren gir ham noen anerkjennende ord til forklaring og forankring, og trolig blir han også med på festen.
Skjønt det siste fortelles ikke. Det kan vi bare gjette.
Det er jo en fortelling dette, en lignelse.
Og derfor leser vi den i lys av våre egne historier, legger våre fortellinger om veien hjem - eller veien hit - til kirken i kveld - inn i den.
Fortellingen har selvfølgelig opprinnelig ingen tittel. Det er noe bibelutgivere har funnet på siden - et uttrykk for tolkning.
I 1978-utgivelsen av Bibelen het den "Den bortkomne sønnen".
I 2011 heter det "Sønnen som kom hjem".
Det viser et stort spenn - er dette en fortelling om å komme bort eller om å komme hjem?
Arnold Eidslott har skrevet flere dikt om lignelsen, og et av dem - som Trond har vist meg - heter "Den fortapte sønn" - med undertittelen "Hans gryende lengsel".
Jeg har talt mine år
De er mange -
Hvornår kaller
min far meg hjem
All min ensomhet vet
Jeg er en fremmed
Som en flyktning
lever jeg her
Hos min far vil jeg bo
Jeg har ventet
Dag og natt ventet
å få høre hans røst
Når han kaller meg hjem
vil jeg svare
med en lovsang
og kaste min stav.
Det er en fin tolkning. Å lese det som en fortelling om lengsel. En lengsel etter et sted å høre til. Et kall. Og den tar kanskje utgangspunkt i en slags allmennmenneskelig hjemløshet. Jeg er en fremmed, sier Eidslott. Som en flyktning lever jeg her.
Jeg har ingen erfaring av hvordan det er å leve som flyktning. Det er jo noe vi bare aner rekkevidden av, og som jeg kun kan kjenne på en hjelpeløs medfølelse i møte med. Og jeg har forsøkt å grunne på hvordan dagens bibelfortelling fungerer for en som er på flukt. Hvordan skal man finne håp i fortellingen om en kjærlig far som tar i mot deg når du vender hjem, dersom dette hjemmet simpelthen ikke finnes, dersom det er umulig?
Jeg har ikke noe svar å gi, og det har neppe teksten heller, utenom at vi nettopp gjennom bildene av og fortellingene om mennesker på flukt kan ane hvor desperat viktig tilhørighet og et hjemsted er for mennesket.
Derfor er det desto mer underlig at vi også deler en erfaring av å stadig lengte vekk, lengte etter noe annet, drømme, håpe, forvente noe mer. Begge sønnene i fortellingen bærer lengselen, både han som er langt bort, men også han som er hjemme. Hvorfor får ikke han den samme bekreftelsen og anerkjennelsen? Det finnes en uro i mennesket som søker og jakter. Som leter etter noe. Det er et eller annet i oss som liksom skal oppnå noe. Hvor kommer det fra? Hva jakter vi på?
Tilsynelatende er det godt hjem han vokser opp i, denne gutten. Han har en god far, kanskje er han et bilde på Gud - en Gud som slipper tak i menneskene og legger både uro og lengsel i dem?
Men det får klinge i bakgrunnen. I dag lurer jeg på denne rastløse sønnen. Kanskje er det nettopp et luksusproblem han kommer i kontakt med når han vil ut i verden for å realisere seg selv. Det finnes i alle fall en uro i ham; han vil ut.
Han vil oppleve noe, skape sitt eget liv.
Og han bruker sin del av arven, en formue står det, på å lete, søke.
Dramaturgien i dagens lignelse er ikke uvanlig. Denne grunnideen om at man må ut i verden for å søke lykken, er gjenkjennelig fra all verdens historier. Og det er vel kanskje en ide vi også deler med denne gutten, er det ikke?
En forestilling om at lykken finnes et eller annet sted der ute, eller der fremme, om vi bare jobber hardt, presterer, kjemper, fokuserer, - blir det selvhjelpsindustrien omtaler som "en best mulig utgave av seg selv" - en ganske fæl og nådeløs formulering, synes jeg.
Men vår hovedperson finner ingen skatt, han vinner ingen prinsesse, blir slett ikke realisert der ute. Og det er faktisk et nokså uvanlig klimaks i denne fortellingen, for det er slett ikke noe toppunkt vi når til når vi gjenfinner gutten som grisepasser uten mat og penger. Det er bunnpunkt.
Men det er da han kommer til seg selv, står det. Han bryter opp og drar hjemover. Og vi kan vel ane at det viktige i livet, det verdifulle, det som teller, ikke befant seg langt borte, eller langt fremme likevel. Men at skatten var å finne der han hørte til, i det han var og skulle være, i det han var skapt til.
En av kirkehistoriens mystikere, Meister Ecchardt, snakker om å bli den man er. Kirkefaderen Augustin skriver om det urolige hjerte; "Herre, du har skapt meg til deg og mitt hjerte er urolig til det hviler i deg".
Det finnes en uro i mennesket som trenger et svar. En lengsel som trenger et hjem.
Så hvorfor er vi her, sammen i kirken, i kveld?
Hvordan havnet vi her?
Hvordan ser reisene våre ut?
Det er poesimesse, og det passer med et annet av Eidslott sine dikt som avslutning. Det heter "Han som bare hvisker".
Gud er ikke høyrøstet
Hans velde kunne skremme oss
Derfor menneske Gud bare hvisker
for at du skal lytte uten å bli redd
Som den milde brisen
en sensommernatt Hans røst
Dette er både nok og meget her
for deg du støvets benådede sønn
Varsom varsom er Herren
Men denne varsomhet er nok
og meget for Ham den bærende
som kjenner deg som sitt eget her
Han som formet dine ben
i morslivet Han som hvisker
i ditt øre dag og natt menneske
om sin kjærlighet til sine arvinger
Lignelsen fra Lukas 15 lyder slik:
11.Jesus sa: «En mann hadde to sønner. 12. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. 14. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. 15. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. 16. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
17. Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! 18. Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ 20. Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. 21. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ 22. Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. 23. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. 24. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
25. Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. 26. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. 27. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ 28. Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. 29. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. 30. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ 31. Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. 32. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»