Nå har jeg vandret gjennom fastetiden. Prøvd etter beste evne å holde meg til fastens overskrift – bønn, faste og almisser. Har tent lys og sådd frø i regnbuens farger etter som ukene har foldet seg ut, har levd meg inn i Marias smerter, har hatt en fastebøsse liggende på spisebordet og har invitert usynlige gjester på middag, har malt mitt eget fasteteppe i form av bibelfortellinger, legender, litteratur, billedkunst og musikk. Har fulgt Jesus, gjennom hans ørkenvandring, og er klar til å følge han videre, sammensvergelsen mot ham, salvelsen, Judas som forråder, nattverden, de lange timene i Getsemane, Jesus som blir tatt til fange, Jesus for Det høye råd, Peters fornektelse, Pilatus, soldatene som spotter, korsfestelsen og så til sist døden. Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Fastetiden er en dyster og tung tid, og ekstra tung har det føltes i år med Syrias lidende barn på netthinnen. Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Så er det godt å vite likevel at påskemorgen har skjedd. At Jesus har oppstått. Så kan jeg løfte øynene fra det kullsvarte mørke og vite at det er håp, at livet lever.
Ja, nå er den her. Påskemorgen! Jesus var ikke lenger i graven da kvinnene kom. Jesus er ikke lenger i graven. Han har seiret over døden. Fastetiden slutter ikke med et punktum. Nei, den slutter med et jublende utropstegn!
Og vi kan igjen hilse hverandre med den gamle påskemorgenhilsenen:
Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden!
Som den gylne sol frembryter
gjennom den kullsorte sky
og sin stråleglans utskyter,
så at natt og mulm må fly,
så min Jesus av sin grav
og det dype dødens hav
oppstod ærefull av døde
i mot påskemorgen røde.
N13 190b
Denne påskeandakten er skrevet av Britt Arnhild Wigum Lindland og stod i år i menighetsbladet for Klæbu menighet.
Preses Helga Haugland Byfugliens andakt som er lagt ut på hjemmesiden til Den norske kirke, finner du via linken nedenfor.