Katrin Glatz Brubakks tale i Vår Frue kirke, 2.august 2023.
"Jeg sier som min mann: Vi skulle levd under krigen. DA kunne vi utrettet noe. Vi kunne smuglet jøder over til Sverige eller vi kunne kjempet med gutta på skauen. Hvis vi levde på 1700-tallet skulle vi sloss mot slaveri og utbytting av koloniene. Og hadde vi levd på 70-tallet skulle vi definitivt blitt hippier og sloss mot pengemakta og Vietnamkrigen.
I stedet lever vi nå. I en tid der vi synes å være oss selv nærmest og reklamer som forteller at det er greit med slagord som «fordi du fortjener det».
Jeg har ikke fortjent noe som helst! Men jeg har vært vanvittig heldig i livets lotteri og det er en flaks som forplikter.
Derfor øver jeg på å være sint! Opprørt over den umenneskelige behandlingen av våre medmennesker på flukt. Forbannet over hvordan vi glatt setter menneskerettigheter til side når det passer vår politikk og angst. Rasende over hvordan vi som samfunn likegyldig aksepterer at barn på flukt blir deprimerte, panikkslagne, suicidale eller psykotiske som en direkte konsekvens av hvordan vi behandler dem. I Europa. I flyktningleire som du og jeg betaler for.
Apatien og maktesløsheten lurer rundt hvert hjørne. Den ekle lille stemmen i bakhodet som sier at det ikke er noe vits, at jeg ikke kan endre noe - den må aktivt holdes på avstand. For dette er en maraton man blir sliten av. Ikke av kampen som sådan, men av de veggene av likegyldighet man stanger mot. Av den politiske motviljen til å gjøre det som er rett. Av alle ryggene som vendes mot døden og fortvilelsen på vår egen dørstokk. For om vi ikke makter å behandle våre medmennesker nettopp medmenneskelig i Europa, hvordan skal vi holde håpet oppe om å få det til i andre deler av verden da ?
Arne Fjellbu gjenkjente tidlig at kampen mot et inhumant samfunn var vesentlig og han tok den, selv om det hadde store personlige kostnader for ham. Jeg kjente ikke Fjellbu, men det aner meg at vi begge hadde den samme ryggmargsrefleksen da uretten ble tydelig for oss: Han kunne ikke la være. Han så hva som var i ferd med å skje og kan kunne ikke annet enn å protestere. Slik var det også da jeg snublet inn i flyktningkrisen i 2015. Jeg så nøden i hvitøyet og det ble mitt kall: å gjøre det jeg kunne og snakke om det når jeg fikk muligheten.
Derfor er jeg så beæret over å få denne prisen i dag. Fordi den viser at vi er mange som vil stå opp for de grunnleggende humanistiske verdiene. Som står sammen i kampen for nettopp et varmere samfunn der vi er villige til å dele og gi omsorg. Der vi møter den andre, om enn så forskjellig fra oss selv, med respekt og de samme rettighetene. Og som ikke minst, at tar vare på de yngste og svakeste blant oss.
Lille Amal er i byen og skal minne oss om akkurat det - at vi skal ta godt vare på de barna som må legge på flukt. Redde og alene, i en skremmende og ofte ugjestmild verden. La oss bruke denne påminnelsen til å holde apatien på avstand. La oss bli så opprørte at vi ikke sitter med hendene i fanget og sier «Stakkars dem», men finner kraft til å hjelpe og til å fortsette å oppfordre til solidaritet. For som Berthold Brecht sier:
«Den som kjemper, risikere å tape.
Men den som ikke kjemper, har allerede tapt»
Så tusen, tusen takk for denne prisen, men mest av alt for felles kamp! For sammen kan vi få til selv det som synes umulig! "
Biskop Herborg Finnsets tale i Vår Frue kirke, 2.august 2023:
Ærede gjester, kjære alle sammen: På vegne av Nidaros bispedømmeråd er det en stor glede å få lede utdelinga av biskop Arne Fjellbus kirke- og samfunnspris, som i år skal gis til Katrin Glatz Brubakk.
Prisen har bare vært delt ut to gang tidligere, til Jan Egeland i 2017 og til Gerd Fleischer i 2020.
Gjennom denne prisen ønsker Nidaros bispedømmeråd å hedre personer eller organisasjoner som i Fjellbus ånd, gjennom sitt mot og klarsyn, har bidratt til å rette oppmerksomhet mot og bevisstgjøre betydningen av kristne og humanistiske verdier i samfunns- og kulturliv.
Arne Fjellbu hadde vært prest i domkirken lenge da krigen kom. Han hadde engasjert seg for de husløse og arbeidsledige og i innsatsen for humanitær hjelp i fm vinterkrigen i Finland. Allerede i 1941 protesterte han mot de kollektive aksjonene mot jødene, som seinere skulle få så forferdelige konsekvenser. Slik stod han tidlig opp for et sårbart minoritetssamfunn. Han var domprosten som i 1942 nektet å gi fra seg gudstjenesten han skulle holde 1. februar, til NS-myndighetene. De ønsket å bruke dagen til å markere Vidkun Quislings innsettelse som ministerpresident i Norge. Arne Fjellbus motstand og protest førte til at han ble avsatt som domprost, og sammen med de dramatiske hendelsene rundt gudstjenesten 1. februar ble dette utløsende faktorer for kirkens brudd med NS-myndighetene. Arne Fjellbu sin protest bidro til en samlet protesthandling som ble en viktig faktor i kampen mot en totalitær statsmakt og ideologi.
Det er i og rundt domkirka at det skjer dramatiske ting: store mengder stimler sammen for å delta på Fjellbus gudstjeneste: de som ikke kom seg inn står utenfor: masse folk. På den iskalde februardagen gir ikke folk opp- de blir stående. Denne fortellinga er også vevd inn i kunstverket som følger prisen: Håkon Blekens trykk som kunstneren har gitt: selv om forgrunnen er dominert av et symbolene på nazismens ufattelige grusomhet, lyser den gule stjerna på den bleke februarhimmelen: veiviseren, håpets stjerne. Da folket stod utenfor kirka, på den iskalde februardagen, begynte de å synge – salmer. De sang «Vår Gud han er så fast en borg»- en tysk salme. Vi skal ikke synge den – men en nyere salme som tar opp motivet i Arne Fjellbus engasjement : vi synger sammen Svein Ellingsens salme «Noen må våke i verdens natt «
Arne Fjellbu var biskop i Nidaros 1945 – 1960. Etter krigsårene beholdt han som biskop en kulturåpen og samfunnsengasjert folkekirkelig profil.
Juryen for Fjellbuprisen har i år valgt en prismottaker som utfordrer oss på sammenhengen mellom verdier og handling.
I Katrin Glatz Brubakk sitt liv og engasjement, kjenner vi igjen noen av de kristne og humanistiske grunnverdier som preget biskop Arne Fjellbu i hans liv og gjerning.
Katrin Glatz Brubakk er barnepsykolog, universitetslektor ved NTNU og feltarbeider for blant annet Leger Uten Grenser.
Katrin Glatz Brubakk har arbeidet i Redd Barna, Amnesty, Greenpeace og som journalist i bla NRK og Adresseavisen.
Katrin har jobbet for og med mennesker på flukt mange steder i verden, i Kongo, Egypt, Hellas, på redningsskip i Middelhavet og i Libanon. Gjennom en årrekke har hun drevet kampanje- og opplysningsarbeid om livsvilkårene for barn på flukt.
Gjennom hele sitt yrkesaktive liv har Katrin Glatz Brubakk hatt et brennende engasjement for barns rettigheter og livsvilkår, for rettferdighet for de hardest rammede og svakest stilte, og for menneskeverd for de minste og forsvarsløse.
Etter at borgerkrigen i Syria brøt ut i 2011, ble tusener av syrere drevet på flukt. I 2013 kom de første flyktningene fra Tyrkia til Lesvos og Morialeiren. I 2015 var Katrin Glatz Brubakk på Lesvos og møtte flyktninger fra Syria for første gang. Siden har hun vært tilbake mange ganger og uten opphold minnet oss om flyktningenes lidelser og utfordringer og utfordret vår samvittighet og medmenneskelighet.
Brubakk bruker sin medmenneskelighet og fagkompetanse til konkret hjelpearbeid for å bedre flyktningers mentale helse. Samtidig vil hun engasjere og opplyse om hvordan flukt og betingelser i flyktningeleiren påvirker psykisk helse på kort og lang sikt. Hun er initiativtaker til kampanje-gruppen «Moriabevegelsen – for barn på flukt.» Denne gruppen har i en årrekke gjennom informasjon, mobilisering og aksjoner satt lidelsene for barn på flukt på dagsordenen.
Brubakk holder foredrag om barn på flukt, traumer, traumesensitiv omsorg og aktivisme. I tillegg har hun skrevet en rekke kronikker om tema. Siden 2017 har hun vært medlem av Norsk Psykologforenings Menneskerettighetsutvalg.
Mennesker på flukt til Europa, er noen av de som i dag møtes av mistillit i vårt samfunn. Grensene er stengte og selv om forholdene i leirene daglig fører til brudd på menneskerettigheter, er det lite oppmerksomhet rundt dette.
Brubakk ga i 2023 boka «Moria. På innsiden av Europas største flyktningleir» (Forlaget Press) sammen med journalist Guro Kulset Merakerås. Boka ble utgitt med målet om å sette hvordan mennesker på flukt blir behandlet, inn i en historisk og politisk sammenheng.
Med tildelingen av «Biskop Arne Fjellbus kirke- og samfunnspris» til Katrin Glatz Brubakk, ønsker Nidaros bispedømmeråd å rette oppmerksomhet mot betydningen av å holde menneskeverdet og våre kristne og humanistiske verdier i hevd. Å holde disse verdiene i hevd innebærer også et kall og en plikt til å handle, et kall til solidaritet og medmenneskelighet.
Det vil alltid trenges mennesker som med mot og klarsyn kjemper for menneskeverd, for de krenkede, de marginaliserte og de små – også når kampen koster.
Nidaros bispedømmeråd ønsker å gi heder til en våken samvittighet, til en imponerende innsats og et brennende engasjement for barns menneskeverd, rettigheter og livsvilkår. Vi ønsker å hedre et menneske som har våget å utfordre vår kollektive samvittighet, og som har vært og er en modig og tydelig stemme på Moriabarnas side.