Først av alt, si litt om hvem dere er og hvilken utdannelse dere har?
Vi møttes første gang på folkehøgskole i Alta i 2007, og giftet oss noen år senere. Studietiden hadde vi i Trondheim, og da vi bodde rett ved Berg kirke, var det naturlig for oss å etter hvert engasjere oss som ledere for villmarkskonfirmantene i Strinda og Berg menigheter. Etter studier fikk vi jobb i Melhus kommune begge to, og vi flyttet derfor dit. Silje er lærer på ungdomstrinnet, og jobbet på Øya ungdomsskole før utreise. Gunnar er sosionom med fordypning i sosialt arbeid og jobbet de siste årene i Norge i barnevernstjenesten. Friluftsinteressen var det som førte oss sammen og det har vi holdt fast på senere også. Med tre barn ble friluftslivet noe annerledes, men er fortsatt veldig givende.
Hva var motivasjonen?
Jeg, Gunnar, vokste opp som misjonærbarn i Ecuador. Jeg har lenge hatt et ønske om å jobbe som misjonær utenfor Norge. Som voksen kjente jeg på denne drømmen som jeg har båret lenge, samtidig som jeg ønsket «å gi» misjonærlivet til Silje og mine egne barn. At det ble akkurat Senegal var ganske tilfeldig. For Silje passet det godt at de søkte etter lærer på feltet. Samtidig virket pionermisjon forlokkende. Misjonsarbeidet her er fort satt i en tidlig fase hvor lite er satt og arbeidshverdagen i stor grad formes av oss som jobber her. Det er både veldig spennende, og innimellom veldig krevende.
Hva er planen videre? Tenker dere at dere blir boende i Senegal i mange år, at dere vil komme tilbake til Norge eller evt. fortsette som misjonærer i et annet land?
Vår plan var fra starten av å være ute fram til 2023. Oppholdet vårt i Senegal ble noe forstyrret av pandemien, så det har blitt litt kortere tid i landet enn vi så for oss. Til sommeren etablerer vi oss på nytt i Melhus og vil fortsette hverdagen der. Afrika kan vel være alt fra jordhytte på rød sand langt utpå landet til svære blokker i storbyer.
Hvordan bor dere?
Her har vi begge deler. Vi bor i en by. Vårt hus er fint og enkelt. Vi har aircondition på soverommene, innlagt vann og et klassisk norsk kjøkken. Vi har koselig hage med litt planter og en hengekøye i skyggen av et mangotre. Noen av husene i byen bærer preg av velstand, mange bor i blokker med klassiske leiligheter. De fleste her bor allikevel ganske enkelt og lever hver dag fra hånd til munn. Noen av naboene våre bor i murhus med blikktak, andre bor i jordhytter med stråtak. De fleste av naboene våre tilbereder maten på bål. På hvert tun er det ofte en brønn, 34 små runde hytter, 1520 mennesker, i tillegg til noen geiter, høner og ender. Våre nærmeste naboer er to brødre med sine til sammen fire koner og ca. 10 barn.
Hva gjør dere når dere ikke driver misjonsarbeid? Og hva holder barna på med?
Å skape meningsfull fritid er nok kanskje det mest utfordrende her for vår del. Det sosiale livet og det varme klimaet gjør det meste av aktiviteter vanskeligere. Vi prøver å komme oss ut på tur i helgene. Lørdagene har vi fast bassengdag på et av byens hoteller. Sykkeltur langs elva er en fin ettermiddagsaktivitet. Bak huset vårt har vi en liten grønnsakshage hvor vi for tiden prøver å dyrke ananas, papaya, salat, søtpotet og maniok. Det er kjekt å prøve å dyrke andre ting enn det man kan i Norge. For barna blir det i tillegg mye lego, tegning og bøker her hjemme. Vår eldste sønn går på fotballtrening noen dager i uka.
Når temperaturen er mellom 30 og 40 grader, hvordan innretter dere dere da?
Temperaturer mellom 30 og 37 grader går bra. Mellom mars og juni, når vi er oppe i 38 – 43, blir det verre. Trening må bli på morgenen eller på kvelden. Kveldene er ofte kjølige (under 30 grader) og en fin tid å hente seg inn på. Vi bærer med oss drikkevann overalt hvor vi drar på dagtid. Mellom kl. 14 – 17 er vi ofte i ro inne. Ting går tregere, planer endres og man blir på en måte tvunget av samfunnet til å senke tempoet gjennom hele dagen. Det mest utfordrende med varmen er kanskje at vi kan bli sløve, trege, lett irriterte, tiltaksløse osv. Det skjer ofte uten at man nødvendigvis er bevisst at det er varmen som er hovedårsaken. Aircondition på natta, en rask dusj, og et par t-skjortebytter i løpet av en dag hjelper også på.
Hva jobber dere med?
PUSTEMASKEPROSJEKT
Normisjon bistår helsemyndighetene med å gjennom føre kurs og sikre at utstyr og kunnskap om en type pustemaske for spedbarn er på plass for jordmødre i regionen. Pustemasken er utviklet i Norge og allerede tidligere innført i Senegal. Den skal brukes på nyfødte barn det første minuttet etter de er født, og vil med det redde mange fra tidlig død eller komplikasjoner senere i livet. Vi har imidlertid sett at implementeringen her i regionen har vært mangelfull og vil bistå myndighetene med å få dette på plass og sikre at opplæringen videre er bærekraftig. Prosjektet har vært under planlegging en god stund og vi holder de første kursene denne høsten. Prosjektet planlegges avsluttet til sommeren 2023.
ICDP (INTERNATIONAL CHILD DEVELOPMENT PROGRAMME):
Normisjon har begynt im plementeringen av foreldreveiledningsprogrammet ICDP i regionen, i samarbeid med to andre organisasjoner. Håpet er at metoden skal styrke barns oppvekstsvilkår, styrke relasjonene mellom voksne og barn og redusere vold i familiene. I forlengelse av ICDP- kursingen ønsker vi senere å utvikle nye tiltak sammen med lokale organisasjoner for å løfte fram barns stemme og forsterke barneperspek tivet samfunnet. Prosjektet har lang horisont, og vi vil søke om Noradmidler til dette arbeidet fra neste år. I tillegg har vi jevnlig kontakt og gir noe økonomisk støtte til et barnehjem i byen. Marie, damen som driver barnehjemmet, er et fantastisk menneske med stort hjerte for barna hun har ansvar for. De bor på hennes tun som om de var hennes egne barn. I tillegg har hun ansatte som hjelper til med matlaging og oppfølging av barna, og frivillige som gir barna lese og skrivetrening. I dag har vi tre grupper som studerer bibelen på denne måten. Vi blir godt mottatt, og folk her er positive når vi forteller at vi er misjonærer som er her for å dele bi belhistorier om Jesus og Gud. I sist bibelgruppe så vi hvordan Gud kan tale direkte til helt vanlige mennesker. For mange muslimer her i området er dette en fremmed tanke.
EVANGELISERINGSARBEIDET
Håpet vårt er å se en disippelgjøringsbevegelse blant Malinkéfolket. Malinkéene holder hovedsakelig til i Mali, Guinea, Gambia og Senegal. Bibelen har nett opp blitt oversatt til deres språk. I evangeliseringsarbeidet vårt forsøker vi å lære dem å stille spørsmål og å selv lete etter svarene. Vi gjør Ordet tilgjengelig for dem ved å lese eller lytte til bibelfortellinger sammen med dem på deres eget språk. Etterpå setter vi i gang en samtale om det vi har hørt: Hva forteller denne historien oss om Gud? Hva forteller det oss om mennesket? Hvis dette er sant, hva innebærer det for meg i dag? Pionermisjon kan være frustrerende fordi resultatene er vanskelig å se og kommer ofte lengre framme. Denne høsten har vi imidlertid flere konkrete, positive erfaringer som har vært oppløftende: ICDP-opplæringen er endelig i gang med positive tilbakemeldinger fra deltakerne. Vi har begynt et samarbeid med maliske misjonærer som kommer over grensa for å fortelle om Jesus til sitt eget folk, men i et annet land. Og gjennom en av bibelgruppene våre er det nå én person som kaller seg kristen og som er tydelig på at Jesus må være Guds sønn. Det har vi ikke opplevd før i arbeidet her.
Les mer: Menighetsblad nr. 4 i Strinda, Berg og Strindheim menigheter