Swenberg ble møtt av æresvakter og salutt ved Holtålske i Skiløperkompani etter ordinasjonsgudstjenesten. Han skal arbeide som sokneprest i Gauldal prosti med tjenestested Haltdalen, Ålen, Hessdalen og Singsås.
Her kan du lese preika til den nyordinerte presten:
Dagens gammeltestamentlige tekst er den opprinnelige Aronitiske velsignelse. Den som vi avslutter hver gudstjeneste med. -Tar du imot den? For velsignelse, det er noe som handler om å ta imot. Ta imot en gave. Noe som er godt for deg. -Uten å gi noe tilbake. -Klarer du det? -Kan du håndtere en velsignelse? -Eller er du så godt oppdratt at du alltid må gjøre rett for deg? Er du så godt oppdratt at du ikke kan bare slappe av og skjønne at en velsignelse er en velsignelse og at den er gratis?
”Herren velsigne deg og bevare deg.” Altså: Må Herren Gud gi deg en masse gode ting gratis, uten at du gjør rett for det. -Og må Herren Gud også se til at du ikke blir så stor på deg selv, så høy i hatten, tror jeg man sier på norsk, på grunn av velsignelsen du fikk, at du begynner å tro at du fikk som fortjent, at du var så flink og god at dette var bare å forvente. -Nei, at du hellre forstår at det du fikk var en gave fra Gud.
Men det stopper ikke der. Gud sier i sitt eget Ord: ”gi som gave det dere fikk som gave” Matt 10:8. For, hvis vi gjør dette, hvis vi gir videre som gave det vi fikk som gave, så er vi med på å spre Guds velsignelser videre til de rundt oss.
Den beste måten å gjøre dette på, mener i hvert fall jeg, dere kan jo spørre biskopen om facit etterpå, men jeg mener at det beste er å stoppe opp, og å lytte til Gud. -Alle har vi i løpet av dagen de der små mellomrommene hvor vi kan ta en pause og lytte til Gud. Uansett om vi er lærer eller sykepleier eller kjører brøytebil så kommer de der små pausene hvor vi kan åpne våre ører oppad og spør: hva vil du akkurat nå Gud? -Hva ønsker du av meg i denne situasjonen? -Kan jeg si noe fra deg til noen? -Kan jeg gjøre noe for noen? Den som øver seg til dette kan få være med på ganske spennende ting, og den personen kan få gi Guds velsignelser til sine medmennsker. Uten at det, vanligvis, koster ett eneste øre. For Gud er ikke særlig interessert i dine penger, men veldig interessert i ditt hjerte og dine ører. Det å være til velsignelse for andre handler så veldig mye mer om å høre Guds stemme og å adlyde den, -enn om å tvangsmessig gi penger til det ene eller andre.
Hver sann gave har med seg en eller annen type offer, en kostnad som giver tar på seg, -men lydighet er bedre enn offer. Ved å lytte til Gud i hverdagen, i de der små mellomrommene, kan vi gi til andre på en helt annen måte enn vi normalt ville gjøre, ja på en måte som vi ikke trodde var mulig. Umulig for oss fordi det er av guddommelig opphav, men det skjer likefullt fordi at for Gud er ingen ting umulig. - Det blir alltså Guds velsignelse gjennom oss. Slik blir det mulig for oss å være til velsignelse for andre mennesker, for kirken og for vårt lokalsamfunn. Men da må vi bort fra tvangsmessigheten.
Tenk så her: Hvis du har to flasker med vatten, og du møter noen på gaten, midt i sommeren, og den personen er veldig tørst. Hva gjør du da? Husk: lydighet er bedre enn offer. -Jeg sier: ikke gi ham vannflasken, hellre be til Gud og spør: hva skal jeg gjøre nå? -For du vet ikke alt. Det kan godt hende at Gud har jobbet lenge med en dame som kommer rett bak deg. Hun har én flaske med vann, og et hardt hjerte. Og dette er hennes mulighet til å få åpne seg for sitt medmenneske. -Gud ser helheten, så spør Gud om veiledning. Lydighet er bedre enn offer. Og når Gud sier til deg at du skal ofre noe, ja da får lydighet og offervilje virke sammen.
Det er saligere å gi enn å få, heter det i hvert fall på svensk, men det er, etter min erfaring, mye vanskeligere å få enn å gi. -Dette å bare åpne hendene og ta imot, det er, slik jeg prøvde å formidle i starten, noe jeg tror vi er litt uvant til. -Og fra et åndelig perspektiv så er det viktig, særlig for den som skal gi, å også klare å ta imot. Hvis vi skal gi som gave det vi har fått som gave så må vi klare å først åpne hendene foran Gud og ta imot, ellers har vi lite å gi videre.
Den største gave som er oss gitt, det er frelse i Jesus Kristus, -dette å få bli et Guds barn. Og det er noe vi aldri kan gjøre rett for. Noe vi aldri kan betale for. Ingen ting ville være nok. Og at Jesus over hode ble født, det er fordi Maria klarte å åpne siner ører, klarte å lytte til Gud, si ja til denne store gaven til menneskeheten, si ja til velsignelsen og bære den videre ut i verden.
I navnet Jesus har vi fått frihet fra synd og skam, frihet til ett liv hvor vi frimodig kan komme foran Gud i bønn og takksigelse. Bønn for alle våre bekymringer, alt vi bærer på, og takksigelse for alt godt vi har i våre liv. Vi har i Jesu nav frihet til å leve gjenopprettede som barn til Gud, slik Adam og Eva gjorde før syndefallet. Gjennom Jesus er vi fri fra det som vil binde oss.
Slik står det i den 124. salme:
”Vi slapp fri som fuglen fra jegerens snare.
Snaren røk, og vi slapp fri.
Vår hjelp er i Herrens navn,
han som skapte himmel og jord.”
-I Herrens navn. ”Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv.” I Herrens navn, i navnet Jesus. Der har vi vår aller største velsignelse, den velsignelse som er grunn og forutsetning for alle andre velsignelser. Derfor er det også dette navnet vi må begynne med å ta imot med åpne hender og hjerter.
Amen