Husker jeg noe av det? Ja, selv om jeg var ei lita jente sitter det som spikret. Jeg var på ferie i et naboland og kunne ikke riktig ta det inn, men jeg skjønte alvoret. Det er fortsatt der. Det har preget meg som menneske. For eksempel kan jeg ikke lenger gå inn i et større lokale eller delta på et arrangement uten å se meg om etter rømningsveier, for tenk om noen kommer inn og begynner å skyte?
Nå når 22. juli skal markeres og minnes kommer alvoret frem igjen; en terrorist med en grotesk og inhuman ideologi ville radere ut de han mente var en fare for landet vårt. Han ville bringe demokrati og solidaritet til taushet på verst tenkelig vis, ved å slakte ned ungdommer som var samlet for å styrke hverandre i troen på at de betydde en forskjell for de gode kreftene i landet vårt.
Vi trodde det ikke kunne skje igjen, men da Philip Manshaus i august 2019 drepte sin 17 år gamle stesøster, fordi hun hadde asiatisk opprinnelse, og utførte et terrorangrep mot Al-Noor-moskeen i Bærum, ble det gjort til skamme. Både han og Anders Behring Breivik mente de kunne utføre sine usle handlinger med et kristent livssyn som beveggrunn. Dette er så feil som det kan få blitt. Kirken vil på ingen måte vedkjenne seg denne type tankegods.
Vi som er engasjert i ungdoms-demokratiet i Den norske kirke forstår hvorfor disse ungdommene søkte og fortsatt søker sammen på Utøya. Vi er glade i kirken vår og de verdier den representerer, og vi er opptatt av hvordan det skal gå med kirken fremover. Vi er kirkens fremtid, på samme måte som Auf-erne er arbeiderbevegelsens fremtid.
Vi har ingen kirkepolitisk agenda ut over engasjement og ansvar, men vi har en tro som styrker oss i dette. Og vi har stor respekt for alle samfunnsbevisste og modige unge talspersoner for frihet, likeverd, respekt, solidaritet, inkludering, miljøvern og andre viktige tema. Dere er våre søsken og med-kjempere.
Derfor er det viktig for meg som leder av ungdomsdemokratiet i kirken i Nordland, Sør-Hålogaland ungdomsråd, å hilse til våre venner i Auf og andre samfunnsbevisste ungdommer, og til de som ønsker å være det. Jeg tenker at vi har et felles ansvar for å tørre å engasjere oss, enten vi gjør det i et politisk forum eller i kirken. Vi skal ikke la oss skremme til taushet, men gi hverandre støtte til å stå i det godes tjeneste.
Vi vil også huske på de overlevende som ble skadet den dagen, og de som kom fra det uten fysiske skader, men med den verst tenkelige av alle erfaringer. De som kan fortelle om selvoppofrende venner og heroisk innsats for å hjelpe andre. De som sliter med seinskader fysisk og psykisk og som aldri helt vil bli ferdig med smerter, traumer og vonde minnebilder.
Og de som mistet sine. Det er ufattelig mange foreldre, søsken, venner og lokalsamfunn i hele landet vårt som fortsatt sørger.
Vi deler denne bønnen, i håp om at smerter, sorg og lengsel med tiden må bli mildnet, men at det som skjedde 22. juli aldri må bli glemt.
Bønn utarbeidet av Den norske kirkes ungdomsutvalg:
Gud, i dag er det ti år siden Norge ble rammet av terroren 22. juli – både i regjeringskvartalet og på Utøya.
Et angrep på demokratiet – og på mennesker som brukte sin stemme. Vi ber for de vi mistet og for de overlevende.
Vi ber for ungdommen på Utøya. Uskyldige ungdommer som engasjerte seg for samfunnet vårt.
Det skal være trygt å ytre seg, Gud. Det skal være trygt å engasjere seg.
Vi ber for ofrene og familie, venner og lokalsamfunn som ble berørt.
Amen
For Sør-Hålogaland ungdomsråd, Ingrid Olsen.