Tekst: Amos, 8, 4-8
Når vi kommer til mai, er det nok ikke uvanlig at de som driver med handel og produksjon sukker over de mange røde dagene. I år har maimåneden færre enn vanlig av dét slaget. Desto mer har en pandemi lammet produksjon og handel på måter vi knapt kunne forestilt oss for bare få uker siden. Blomstrende næringer på så mange slags felt trues nå med konkurs. Situasjonen er alvorlig og vil gi store ringvirkninger i lang tid framover.
Profeten Amos som levde 7-800 år før Kristus hadde nok ikke til hensikt å henge ut handelsstanden generelt. Den opprinnelige sauegjeteren anklaget kongen og folket i sin samtid for å ha vendt seg bort fra Gud. Det både feires og festes, men innholdet i høytidene er glemt, og det er viktigere å bli ferdig med dem så handelen kan komme i gang igjen. Desto verre: Medmennesker som skulle beskyttes og hjelpes, utnyttes og plages.
Det er gjenkjennelig på flere måter, det scenarioet Amos beskriver. Innholdet på de røde dagene oppfattes ikke lenger så viktige som selve festen. Inntekten anses ofte som viktigere enn arbeidsforholdene til produsentene. For enkelte er det i tillegg et stort poeng å skatte så lite som mulig av den avkastningen de har fått karret til seg. Skatteparadiser er igjen et hett tema i nyhetsbildet, og det bør det definitivt være videre!
1. mai er ikke lenger den store flaggdagen for mange, men selv om de fleste av oss har gode arbeidsbetingelser, behøver vi ikke lande i samme grøft som et folk for så lenge siden. Guds kjærlighet omfatter alle mennesker, ikke bare dem som tjener godt og kan se fram mot en god pensjon. Guds kjærlighet gjelder i akkurat like stor grad dem som skrudde sammen den nye mobilen din under kritikkverdige forhold, som deg som bruker den. Den omslutter oss i vår - tross alt - ganske så bekvemme pandemi-tilværelse like mye som mennesker som har flyktet fra uverdige leve- og arbeidsforhold og nå lever i tettpakkede flyktningleirer.
Amos levde lenge før Guds plan for menneskene ble fullbrakt med Jesu død på korset og påfølgende seier over døden ved oppstandelsen. Likevel er utnyttelse av det Amos kaller småkårsfolk fortsatt et kjent fenomen. Også kirkehistorien helt fram til vår tid kan bidra med skammelige eksempler. Vi er skyldige i å svikte både Gud, det skaperverket vi er satt til å forvalte, og vår neste. Jorden skjelver for vår utpining av dens ressurser, og vi ser elver og hav stige pga. klimaendringer som vi med stor sannsynlighet også, iallfall delvis, har skyld i. Konsekvensene er lagt ned i naturen selv som en dom over våre handlinger.
Men vi har et perspektiv langt utover det som Amos hadde: Gud glemte aldri alt dette vi som mennesker har gjort – og gjør, men ved Jesus død og oppstandelse har vi del i Gudsriket tross svik og likegyldighet. Hvor uendelig mye mer skulle ikke vi da se til at våre medmennesker, småkårsfolk eller ei, får sin rett! Hvilke utrolige konsekvenser ville det vel ikke fått for småkårsfolk om vi faktisk brukte rett mål, ikke solgte for ublu pris og brukte korrekt justerte vekter?
La oss gå ut i maidagene, og alle andre dager, åpne for at Guds kjærlighet i stadig større grad må få skinne igjennom i møte med våre medmennesker og i de valgene vi gjør! Guds fred!
Soknepresten i Sørfold Lisbeth T. Gieselmann
PS!
Bildet viser Rørstad kirke bygget i 1761. Kirka og omgivelsene rundt den kunne nok fortalt mye om småfolks kår. Noe av dette er skildret i Leif G. Strømdals bok "Menneskers møte" som handler om Rørstad kirke og historiene rundt den.