Familien flyktet fra tvangsekteskap i Afganistan og konverterte til kristendommen etter en stund i Europa. Nå vil norske myndigheter sende familien ut av landet.
Lokalsamfunnet slår ring rundt familien, og prost Kristin Moen Saxegaard forteller til Vårt Land at familien har mulighet til å fortsette å bli i Hønefoss kirke.
– Vedtaket fra menighetsrådet står ved lag. Vi har ikke noe hastverk. Vi skal se dette bli sluttført, og utover det har ikke menighetsrådet tatt stilling veien videre, forklarer Saxegaard.
Søndag holdt lokalsamfunnet hender rundt kirken på Hønefoss for å markere sin støtte. Saxegaard delte denne appellen med deltakerne:
Det hele begynte en søndag i mars 2018. Kirka var ny, og orgelet skulle innvies. Fra øverst i koret så jeg alle menneskene som var møtt fram, og i øyekroken så jeg to smågutter og en liten baby på leketeppet ved lysgloben. Så fint, tenkte jeg. Det var først gang jeg så de tre små asylsøkerne.
Så fikk vi høre hele historien deres. Og at de var kommet for å be om beskyttelse. Menighetsrådet og sogneprest Tor Magnus Amble ga først et nølende ja. Etter hvert ble mer og mer sikre i sin sak, og vedtok at de var velkomne til å bli, «til det fantes en bedre løsning.»
De trengte beskyttelse mens de ventet på å få prøvet saken sin i lagmannsretten. Det skulle ta nøyaktig 2 ½ år fra de begynte ventetiden hos oss, til domsavsigelsen kom sist torsdag. Det har vært en tid med store utfordringer. Med frykt og isolasjon, med skuffelse over avslag på søknader om midlertidig opphold i ventetiden, med venting og bare venting.
Med det har også vært en tid med mye godhet. Med gode vennskap. Til oss som har vårt daglige virke her i kirka, til menigheten, til folk som har kommet på besøk, folk som har gitt penger, kommet med arveklær og tilkjørt mat, tatt barna med på kino og teater, vært på bowling og bursdager, gitt undervisning til de voksne, hatt trosfellesskap, gitt helsehjelp, til fotballtrening med HBK, og fremfor alt trygge og gode opplevelser og vennskap i Hønefoss barnehage og på Benterud skole. Til tross for alle begrensningene kirkeasylet har gitt, har familien blitt godt integrert i mange ulike fellesskap her i Hønefoss.
Og vi i Hønefoss kirke har fått hjelp. Med nyvaskede vinduer og gulv, og stoler som er blitt ryddet hit og dit. Vi har fått vafler på hverdagsgudstjenestene og fantastisk god afghansk mat på kveldsmesser og andre arrangement.
Vi har lært mye disse årene. Om at vi må slutte å ta godene våre for gitt.
For det er så ufattelig stor forskjell på å være tenåringsjente i Norge og i Afghanistan. I Afghanistan blir en jente fratatt barndommen sin når hun er 8 -9 år gammel, og blir pålagt å leve etter de mannlige familienes forgodtbefinnende, uten noen egne, selvstendige rettigheter.
Vi har også lært at det er forskjell på norske barn. Morvarid er født på norsk sykehus og har bodd i Norge hele livet. I dag er hun en tre år gammel kry barnehagejente med sterke meninger og rosa tyllskjørt. Nå er det bestemt at hun må flytte til et land hun aldri før har vært i før, et av de farligste landene i verden, for å bli fratatt drømmer, frihet, muligheter og menneskeverd.
De av oss som har fulgt familiens sak rettens vei mener at grunnleggende menneskerettigheter og trosfrihet ikke har blitt tatt hensyn til i tilstrekkelig grad. Derfor vil vi benytte vår rett og plikt til å ta i bruk demokratiets mulighet til å protestere mot vedtaket som staten har gjort og som domstolen ikke vil stanse.
Derfor står vi her i dag. For å slå ring om familien og vise at vi er sammen i dette. Og for å vise at vi bryr oss om hverandre i lokalsamfunnet vårt og vi bryr oss om de verdiene vi vil at landet vårt skal bygge på.
Takk til alle som har kommet. Gud velsigne dere!
Kristin Moen Saxeggard
Prost i Ringerike