– Kristendommen har fra første stund handlet om glede, sa Jan Otto Myrseth, biskop i Tunsberg, da han åpnet årets Mikkelsmessekonferanse i Drammen – en tverrfaglig konferanse om gudstjenesten i regi av Bragernes kirke, Drammen kirkelige fellesråd og Ad Fonte – Akademi for musikk og liturgi. Teamet var «Kom tilbe med fryd».
Myrseth har jobbet mye med fornyelse av gudstjenesten, og sitter i Nemnd for gudstjenesteliv som er Kirkerådets nemnd for liturgisaker.
Feire gudstjeneste?
Myrseth påpekte at gleden er gjennomgående i hele evangeliet. Engelen på Betlehemsmarken slo an tonen da han sa til gjeterne «Vær ikke redde! Se, jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket.» Og Lukasevangeliet slutter i den samme akkorden når Jesus tar avskjed: «Da falt de på kne og tilba ham. Så gikk de tilbake til Jerusalem i stor glede».
For biskopen gir det derfor fullstendig mening at vi feirer gudstjeneste. Å feire er alltid knyttet til en hendelse og forutsetter et fellesskap som reagerer på det som feires.
– Når vi feirer høytid, fødselsdag eller bryllup, stopper vi opp og gir oppmerksomhet til noe som er der hele tiden. Det vi feirer er ikke bare gyldig den dagen vi feirer. Et ektepar er ikke bare gift på bryllupsdagen sin. Men det som alltid er, blir sant når vi feirer det. Det blir enda mer dyrebart og levende, sa Myrseth.
Det som alltid er
I gudstjenesten feirer vi det som alltid er: Jesu oppstandelse fra de døde. Men gjennom liturgiens språk, riter og handlinger blir det gjort levende for oss. Gudstjenesten fører oss igjen og igjen tilbake til virkeligheten. Uke etter uke samles vi rundt livets sentrum, rundt den viktigste fortellingen som finnes: Alteret og nattverdbordet.
– Men merkes det på meg? Våger jeg å fortelle andre om det? Synes det i kroppen min, i øynene mine, i måten jeg oppfører meg på? Kanskje vi ikke trenger å finne på så mye nytt, men oppdage storheten i det vi har?
Vår lengsel som utgangspunkt
Hva er det så som hindrer eller hemmer opplevelsen av at det som skjer i gudstjenesten berører eller er relevant? Er det gudstjenesteforordningen som ikke fungerer? Eller personalet som ikke presterer godt nok? Ifølge erkebiskop Martin Modeus, som har forsket på menneskets forhold til gudstjenesten, er det frie valget av avgjørende betydning. Mennesker ønsker å bli berørt.
– Å bli berørt ligger bortenfor det som kan organiseres frem, sa Myrseth.
Det hører sammen med det Modeus beskriver som «den hellige ånds usynlige berøring av menneskers hjerter.»
– Kan det være at vi har mistet kontakten med vår egen lengsel? Er det ikke derfor vi gir etter for en kundeorientering, at vi begynner å tenke for mye på hva folk vil ha – og at det sikker er noe annet enn det jeg selv trenger? spurte Myrseth.
– Det holder ikke at jeg én gang ble berørt av Kristus eller kirkens liv. Hver dag trenger jeg ny nåde. Augustin sier: «For du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil vi finner hvile hos deg.» Min lengsel er den hvilen jeg trenger. Lengselen må brukes som utgangspunkt når vi arbeider med gudstjenesten.
Er kirken noe vi må utholde?
Myrseth mener vi trenger å øve oss i å elske kirken, Kristi kropp i verden.
– I enkelte møter med kirkelige medarbeidere sitter jeg igjen med et inntrykk av at kirken er et nødvendig onde, noe de trenger å ta avstand fra. Jesus er god, men kirken er mest plunder og heft, sa biskopen.
Problemet er at Jesus selv identifiserte seg totalt med kirken sin. «Hvorfor forfølger du meg?» var spørsmålet Saulus som forfulgte de kristne fikk av Jesus.
– Selvsagt skal vi være selvkritiske når det trengs. Men midt i vår kritikk, må vi også elske kirken, med sine mangler, sin fattigdom og sin menneskelighet. Kirken er Kristi kropp, ikke noe vi må utstå eller i verste fall bekjempe. Den er selve fundamentet, grunnen for livene våre, sa Myrseth.
En verdensvid kirke
På samme måte må vi øve oss i å elske gudstjenesten. Den er ikke et problem vi skal holde ut eller løse. Gudstjenesten åpner en hel verden for oss. Kommisjonen for tro og kirkeordning, som omfatter 120 medlemmer fra et globalt spektrum av kirkesamfunn – fra adventister og pinsevenner til katolikker og ortodokse – sies det at «Nattverdfeiringen har alltid noe med kirken som helhet å gjøre, og hele kirken har del i enhver lokal nattverdfeiring.»
– Dette betyr at det i hver gudstjeneste skjer noe som går langt ut over det rommet der den foregår. Er ikke dette noe vi i lykkelige stunder kan oppleve i gudstjenesten? spurte biskopen.
– At vi opplever mening som går dypere enn overflaten? At vi kjenner at her skjer livet, her formes jeg, her bidrar jeg, her skjer det noe viktig. Jeg er ikke en tilskuer eller en utfører, men jeg er med i noe som hender.
Vi er kirken
En grunnleggende innsikt om kirken er at den ikke er til for seg selv, men for verden sin skyld. Den er ikke til for å være en arbeidsplass, et aktivitetssenter eller et fellesskapstilbud. Kirken er til for at Gud selv har steget ned, gått inn i vår verden, og blitt en av oss. Han har satt skulderen si under menneskeslekten og løftet oss opp.
– Guds ønske er å gjøre verden hellig. Det betyr å re-etablere verden i sitt rette forhold til Gud, sa Myrseth.
Gudstjenesten er en reise inn i Guds rikes dimensjon, og reisen starter når den enkelte av oss går hjemmefra til gudstjenesten, enten vi kjører eller går noen kvartaler.
– Når vi går hjemmefra, er vi på vei til å konstituere kirken. Eller rettere sagt: Å bli forvandlet til Guds kirke. Fra å være en mengde ulike individer, kalles vi sammen på én plass. Vi tar med oss våre liv, vår verden, og så blir vi mer enn vi var.