I moderne lutherdom har tanken om Glorias funksjon som respons på syndsbekjennelsen og den påfølgende syndstilgivelsen ofte overskygget dette perspektivet. Når det private skriftemålet utover 1800-tallet nesten ble avviklet i de lutherske kirkene, forandret det forståelsen av både syndsbekjennelsen, Kyrie og Gloria radikalt. Fra å være en syndserkjennelse, en innrømmelse av sitt behov for Guds nåde, ble Kyrie-leddet i stadig større grad forstått som en privat bekjennelse – en erstatning for det private skriftemålet – og ikke hele gudsfolkets rop om hjelp. Dermed ble også responsen, Gloria, individualisert. Fra å være vår deltagelse i julens under, ble Gloria til en slags takkesalme for den personlige syndstilgivelsen.
Konsekvensen ble at vi ofte mistet av syne hele gudstjenesten opprinnelige karakter av å være en vandring gjennom frelseshistorien. Troen er alltid personlig. Men høymessen er ikke først og fremst en gruppe mennesker som ved siden av hverandre i kirkebenken gjør private åndelige øvelser. Vi er et fellesskap, Kristi kropp, som med åpne sanser feirer og dramatiserer oss gjennom Jesu liv fra englenes sang i Betlehem til oppstandelsen og pinsedag.
Derfor er det så fint å synge englenes lovsang, for den synger man aldri alene. Om vi er to eller tusen på gudstjenesten, er det aldri bare vår private sangstund. Englene leder an, og vi stemmer i. Gloria er derfor også tradisjonelt en plass der røkelse kan benyttes – slik de vise menn ofret røkelse til barnet i krybben – for Johannes åpenbaring forteller oss at i den himmelske gudstjenesten der englene lovsynger dag og natt, der stiger røkelsen opp som tilbedelse for Guds ansikt.
Gloria er gudstjenestens første jubel. Men vi er bare ved begynnelsen av reisen. Som da de amerikanske troppene gikk i land i Normandie, har frelseren satt sine ben på vår jord og er på vei til å hive ut de fremmede maktene. Vandringen mot seieren på korset kan begynne for alvor.
Tekst: William Grosoås