I vår menighet drives et solid ungdomsarbeid. Det ble ikke minst tydelig når vi denne våren feiret nummer to i en rekke av fire tidligere ungdommer som går mot prestetjeneste i kirken. Ordinasjonen ble som ventet en stor fest for hele menigheten. To timers gudstjeneste spekket med kor og bibellesninger etterfulgt av kakebord og en lang rekke hilsener på menighetshuset.
I de fleste menigheter er ordinasjoner en sjeldenhet, og det skaper en viss usikkerhet. Hva skal serveres? Hvor mange gjester kan vi forvente? I hvilken rekkefølge skal talene holdes? Kvinneguiden gir ingen svar. Og hva feirer vi egentlig? At studenten sto på sine eksamener og endelig har fått jobb? Bør vi ikke da også lage fest når den like aktive og trofaste ungdomslederen endelig blir ferdig med sine medisinstudier? Eller feirer vi at kirken har fått en ny medarbeider? Hvorfor har vi ikke da en tilsvarende fest når noen bestemmer seg for å bruke sin karriere og sin økonomi og ledelses-utdannelse til å bygge menighet?
Ordinasjonsrushet i menigheten vår gir en påminner om hvor viktig det er å tenke gjennom disse tingene for å ikke ende opp i profesjonskamp, misunnelse og kirkelig identitetspolitikk. Hva forsvarer å sette hele menigheten på hodet for akkurat presteordinasjonen?
Det finnes egentlig bare én prest i den kristne kirke. Denne presten er vår frelser Jesus Kristus. Korset gjorde slutt på alle andre offer. Vi trenger ingen nye prester. Vi har en prest, og bare hans offer kan bygge broen mellom mennesker og Gud. Men samtidig ville Jesus la alle mennesker få del i hans tjeneste. Jesus kaller alle troende til å være ”et hellig presteskap som bærer frem åndelige offer” som apostelen Peter skriver i sitt brev. Fordi vi i dåpen blir ett med Jesus, vår evige øversteprest, er vi alle prester.
”Hvor vidunderlig", skriver en munk fra østkirken, "skulle ikke troen og tilbedelsen fornyes og styrkes om vi innså att vi ikke bare er tilskuere som pliktskyldig har inntatt vår plass når gudstjenesten feires – vi feirer disse mysteriene som prester!” I troen på Presten med stor P er vi alle prester, både i gudstjenesten og ute i verden.
Likevel trenger vi ordinasjonen og det spesielle prestedømmet. Noen må lede gudstjenesten og forkynne ordet. Og det er en oppgave ingen kan ta på seg selv. Hverken teologisk utdannelse eller spesielle begavelser gjør noen til prest. Prest i kirken blir man når biskopen på vegne av det allmenne prestedømmet blir lagt hendene på og gitt ansvaret for ”ordet og bønnen” i menigheten.
Vi må derfor ha to tanker i hodet på en gang. På den ene siden er presten som ansatt i en menighetsstab hverken viktigere eller høyere stilt enn de andre tjeneste. Men samtidig finnes det en symbolsk sammenheng mellom prestens rolle og alle døptes rolle i menigheten som ikke gjelder de andre tjenestene. Derfor er ordinasjon noe mye mer enn en innsettelse, eller en annerkjennelse av en ny medarbeider. Ordinasjonen er en feiring av det allmenne prestedømme som synliggjøres i det spesielle prestedømmet. Presteordinasjon er en fest på linje med bryllup dåp og konfirmasjon. For på samme måte som vi i et bryllup ikke bare feirer de to som gifter seg denne dagen, men kjærligheten som sådan, på samme måte som vi i konfirmasjonen ikke bare feirer vår egen hormonelle sønn eller datter, men at Gud bekrefter sitt løfte til alle mennesker med sin kjærlighet, og på samme måte som vi i dåpen ikke bare feirer at vårt barn er så uvanlig vakkert og søtt, men at Gud i vannet gir alle som tror nytt liv og frihet fra synden, på samme måte feire vi presteordinasjonen at vi alle er prester, og at Gud nå har sendt oss en medarbeider som hver søndag skal minne oss på nettopp dette.