Det gikk en stund før de kristne fikk egne kirkebygg. I motsetning til jødedommen, hadde de kristne ikke et fysisk sted, ikke noe tempel, som var viktigere enn andre steder. ”Vi som israelsfolket var i ørkenen”, forklarer Paulus til menigheten i Korint. ”Vårt hjemland er ikke verden der synden fortsatt hersker, men himmelen. Og på veien gjennom livets ørken gir Gud oss brød og vin til vandringen, han leder oss til rasteplasser der vi kan hvile ut og få nye krefter. Men vi kan ikke slå oss ned i oasene. Vi må videre.”
Når de kristne etter en stund begynte å bygge kirker så var det med denne tanken i bakhodet. Kirken er en rasteplass på vandringen. En smak av det vi skal få i evigheten. Men vi må videre, ut i hverdagen og ut i livet. Vi kan ikke slå oss til ro her. Ordet messe, som betegner kirkens nattverdsgudstjeneste, kommer av det latinske ordet missio, sendelse. Målet med gudstjenesten er å sendes videre.
Og derfor spilte prosesjonen i begynnelsen og avslutningen av gudstjenesten etterhvert en viktig rolle. For å markere sammenhengen mellom livet ”der ute” og liturgien, begynte og sluttet gudstjenesten utenfor kirkerommet. Verken presten eller noen andre ønsket menigheten ”velkommen”, som om de var på besøk. Heller ikke tok presten menigheten i hånden ved utgangen, som om det var slutten av et privat selskap, eller som om det kristne fellesskapet var bundet til huset. Gudstjenesten var å forstå som en rasteplass. En oase på vandringen.
Jeg tror denne forståelsen av prosesjonen svekkes når vi begrenser prosesjon til dåp og vielser. Fokuset flyttes fra vandring til fremvisning. Fra feiring til høytidelighet. For prosesjonens symbolske budskap gjelder ikke noe få, men alle døpte. Vi er et folk på vandring. Derfor burde hele menigheten ideelt sett vært med. Når det ikke er mulig, kan vi tenke som vi gjør når barna går i tog på 17. mai: de går for å feire friheten, og vi heier på dem, fordi den friheten også er vår.
Forrest i toget går korset. Vi er korsets triumftog. Lik generalene i romerriket lot de beseirede føres gjennom byen, mens roseblader ble kastet ut over folkemengden, har Kristus vunnet oss med sitt kors, sin kjærlighet, og fører oss gjennom livet for å ”spre duften av kunnskapen om ham overalt.” (2. Kor 2.14)