Over peisen hjemme henger en kopi av et maleri jeg raska med meg fra en bruktbutikk i Knarvik. Et kjent motiv de fleste har sett. Det er gjengitt på kakefat, veggtepper, plakater og postkort. Bildet viser en mann og en kvinne i bønn på åkeren. De har satt fra seg trillebåren og mellom dem står en kurv med frukt fra innhøstingen. Mannen har tatt av hatten og kvinnen har foldet hendene tett mot brystet. I horisonten bak dem ser vi et kirketårn. Avstanden er lang mellom kirken og bøndenes arbeidshverdag der ute på jordet, men noe binder dem sammen. Bøndene har ikke tid til å være i kirken hele dagen sammen med munker og prester, men nå har åkeren blitt en liten kirke. Klokkene ringer til bønn.
I middelalderen ringte kirkeklokkene til en kort bønn som kalles Angelus tre ganger om dagen. Morgen, middag og kveld. Tidspunktene var de samme som bønnetidene vi kjenner fra bibelen. Klokkenes funksjon var ikke bare praktisk, klokkenes oppgave var å minne de troende på Guds gode nærvær i alle ting. Klokkene var en form for tilbedelse som rammet inn døgnets timer. En måte å velsigne skogene, åkrene og byene der lyden gjallet og pekte på Gud.
Kirkeklokkenes liturgiske betydning ser vi av hvordan de ble innviet. Når en kirke fikk nye klokker fikk de gjerne et navn, ble vasket i vievann, salvet med olje og bedt over av biskopen. Det er ikke lenger vanlig i vår kirke, men om vi skulle tatt opp tradisjonen kunne vi brukt Bob Dylans ord til anledningen:
Ring them bells ye heathens* from the city that dreams
Ring them bells from the sanctuaries cross the valleys and streams
For they're deep and they're wide
And the world is on its side
And time is running backwards
And so is the bride
De tre bønneslagene ved begynnelsen og de ni bønneslagene ved avslutningen av våre gudstjenester er en rest av Angelus-bønnen. Når klokkene ringer er det et kall til å samle sitt indre i bønn og be for alle som hører klokkene. Be om at klokkene skal ”ringe og lokke fra tusen tårn”, som det heter i julesalmen. Og når vi i byen eller på jobben en hverdag hører klokkene ringe i det fjerne, da kan vi stoppe opp et øyeblikk som mannen og kvinnen på åkeren, bøye hode og si med Bob: Ring them bells!
*Bob Dylan er jøde, og bruker ordet hedning om de kristne.