I august ringte bryllupsklokkene for Monica Skjold og Christian Lomsdalen i Birkeland kirke på Nesttun. Men vielsen var ikke helt vanlig: Dette var en velsignelsesseremoni. Dagen før hadde de blitt juridisk viet i en humanistisk seremoni.
– Jeg er veldig glad i seremonier, sier Monica og ser bort på ektemannen.
– Og du er tydelig på at du ikke vil gifte deg i kirken, sier hun.
– Ja, av respekt for dem som tror, sier Christian.
Derfor gjorde de noe som de ikke kjenner til at noen andre har gjort før dem: Humanistisk vielse og kirkelig velsignelse.
– For meg var dette den logiske løsningen, sier Monica.
– Det er som Ole Brumm sier: Ja takk, begge deler. Det er ikke et kompromiss, men en løsning som er tilpasset oss begge. Hvis han skulle lovet noe foran en Gud han ikke tror på, er det det samme som å si at løftet ikke betyr noe. Det ville jeg synes var veldig vondt. Da ville han oppført seg som at min Gud ikke betydde noe. Det ville vært mye vondere. Samtidig er det viktig for meg at dette ekteskapet tilhører min Gud. Der er det velsignelsen kommer inn, sier Monica.
– Humanistisk vigsel har ingenting som strider mot det jeg tror på.
– Og velsignelsen gjennomføres uten at jeg opplever at den er i disrespekt for de som tror, sier Christian.
Troen skiller dem. Monica er kristen. Christian er en av landets mest profilerte humanetikere som nestleder i Human-Etisk Forbund.
De møttes i 2016.
– Da jeg traff ham, var jeg usikker fordi mange av dem jeg hadde truffet fra Human-Etisk Forbund var antireligiøse. Det hadde jeg ikke orket. Jeg hadde ikke orket å hele tiden forsvare troen min. Men det har jeg ikke måttet, sier Monica.
Hun ser på Christian.
– Du er på ingen måte antireligiøs. Du har stor respekt for at folk er religiøse. Du jobber mye med menneskerettigheter, og trosfrihet er en menneskerettighet.
Christian er religionsviter. Det er både en ressurs, men kan også være frustrernde for Monica.
– Han er mye mer belest enn meg på min tro. Noen ganger er det frustrerende, for vi kan snakke om team som han kan bedre enn meg. Jeg blir sittende fast.
Men det kan også være en styrke.
– Jeg kavet meg ned i et forvirret hull om bønn der jeg lurte på om jeg ba riktig og hadde riktig inderlighet i bønnen. Da kom religionsviteren frem og sa: Du kan ikke be for dårlig. Da hadde du styrt Gud. Da er han ikke allmektig lenger. Jeg kunne finne ro i at det var godt nok.
De møttes over nett. Før de møttes, var det viktig for henne å fortelle at hun er kristen. Det kom frem da Monica skulle sitte vert i Åpen kirke i bli-kjent-fasen.
– Var det viktig for deg å si at du er kristen?
– Jeg har sjelden frontet min tro. Det endret seg etter at jeg traff Christian. Jeg begynte som lærer på Gimle ungdomsskole i 2008, men jeg tror ikke noen der visste jeg var kristen før jeg traff Christian.
Forlovelsesgaven fra Christian var ørepynt i hvitt gull. To kors.
- Jeg var ikke helt klar for å gå med kors på jobb, men jeg kunne ikke velge dem vekk, for det var forlovelsesgaven. Etterhvert fant jeg ro i å gå med dem.
- Hvorfor kjøpte du kors, Christian?
- Jeg synes de var fine, og jeg ville kjøpe noe som jeg synes passet henne.
- Hva tenkte du da du traff henne og fikk vite hun var kristen?
- For min del ikke et problem. Det har aldri vært et problem, sier han.
Reaksjonene fra andre har vært blandet.
– Folk fra HEF er mer sjokkert over at du valgte en kristen enn at jeg valgte en fra HEF, sier Monica.
Christian smiler lunt.
– Joda, det er en del overraskelse over at det fungerer, sier han.
Monica og Christian bor på Sandsli med Monicas to barn May-Elise og Liv-Marion og Christians barn Brage og Villemo.
- Har dere gjort avtaler om å gå i kirken og lignende?
- Før jeg traff Christian, gikk jeg i kirken med barna. Kanskje gikk jeg enda oftere når de ikke var hos meg. Det var annerledes å gå i kirken med barn enn uten barn, særlig når større enn søndagsskolen.
Christian er stadig å se i kirken også.
– Jeg blir med såfremt du vil ha selskap, sier han.
Men én ting gjør han ikke: han synger ikke med på salmene.
– Det oppleves som respektløst og feil. Selv om jeg ikke tror på det som man tilber, oppleves det for respektløst for dem som tror at jeg skal stå der og synge.
Hjemme hos Monica har de alltid sunget for maten. Før vekslet de mellom mange bordvers, og barna fikk bestemme hvilken sang de skulle bruke. Nå har de gått over til et supertkort bordvers; «Mat, halleluja. Amen». Det syngest på norsk. Eller estisk, som de har lært fordi Birkeland menighet har vennskapsmenigheter i Tallinn, Estland.
Men det er en viktig regel hjemme hos dem: Det er valgfritt å synge for maten.
Selv om Christian er med i kirken, er det en plass Monica ønsker å dra uten ham: På den årlige menighetsweekenden. Da drar i underkant av hundre barn, ungdommer og voksne i menigheten på et leirsted en helg. Det er mye sosialt, mat, lek – men også bibeltimer og samtaler.
– Jeg har vært veldig usikker på om jeg ville ha ham med. Jeg hadde følt det litt som å ta en ulv inn i fåreflokken, sier hun og ser på Christian. Mange kjenner ham fra skarpe leserinnlegg og twitterdebatter. Han er også lett gjenkjennelig med store piercinger i ørene og hanekam.
- Jeg har omtalt Christian som lam i ulveklær. Han er veldig veldig snill på innsiden, men kan se litt tøff ut.
Hun har landet på at menighetsweekenden er for henne og de barna som vil.
– Jeg opplever den delen av menighetsweekenden som er for de voksne som veldig rå. Bibeltimene går på det essensielle. Om kvelden er det bibellesning og gjerne med et opplegg hvor to og to snakker sammen om hva bibelteksten betyr for oss. Hva vi legger i den. Da er det ikke naturlig at jeg tar med meg en som det ikke betyr noe annet for enn det rent religionsvitenskaplige. I en slik sammenheng skal man være deltagende. Ikke observatør.
- Christian, synes du det er trist at hun ikke vil ha deg med på menighetsweekend?
- Egentlig ikke. Ofte er det møtehelg i HEF også.
– Er dere mye uenige?
– Mindre og mindre, sier Monica.
De snakker mye om religion og tro. Men én ting kunne de ikke diskutere de første årene: Skolegudstjenester.
– Det skar seg. Men nå går det bra, sier hun.
– Skulle du egentlig ønske at hun ikke var kristen, Christian?
– Nei, det har jeg ikke behov for.
– Skulle du egentlig ønske han var kristen, Monica?
– Nei, for jeg kan snakke om med troen med ham. Det er mye viktigere at han er raus, imøtekommende og forståelsesfull. Det var ikke viktig for meg å være i et kristent forhold, men viktig at jeg ikke trengte å kjempe for troen min, sier hun.
Tekst: Astrid Dalehaug Norheim, redaksjonsmedlem Helg i Birkeland og Sædalen.
Foto: Silje Alden.