Søndagstanker – 1.s. i fastetiden – Matt 16,21-23

I dag er det vikarprest Gunnar Erstad som har laget andakten, som handler om at Jesus ble fristet.

Bildet er tatt av <a href="https://pixabay.com/no/users/floyd99-7809551/?utm_source=link-attribution&amp;utm_medium=referral&amp;utm_campaign=image&amp;utm_content=3135229">floyd99</a> fra <a href="https://pixabay.com/no/?utm_source=link-attribution&amp;utm_medium=referral&amp;utm_campaign=image&amp;utm_content=3135229">Pixabay</a>

Det er høy temperatur i ordvekslingen mellom Jesus og Peter i søndagens tekst. Først irettesetter Peter Jesus, etter at han har fortalt om det som venter i Jerusalem: Lidelse og død.

Deretter smeller Jesus til: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall». Jeg kjenner det i magen. Han bruker veldig krasse ord. Kanskje er det ord som lar oss få et glimt inn i Jesu fortvilelse og ønske om å slippe fastetidens vei, den som går «opp til Jerusalem»? Når han kaller Peter for «Satan», etter like forut å ha betegnet samme mann som «salig» (v17), da forstår vi at her er det er sterke følelser i sving.

«Jesus siste fristelse» het en film som gikk på kino for mer enn tjue år siden. Den gjorde sterkt inntrykk. Jeg forsto, etter å ha sett filmen, at Jesus hadde et valg. Og at han virkelig valgte å møte lidelse og død, valgte kjærlighetens vei, «det som Gud vil».

Jesu siste fristelse var en virkelig fristelse

Å unngå lidelsen og døden, kunne leve et liv som de fleste andre jødiske menn på hans alder gjorde.

Jesus hadde et valg. Han kunne gitt etter for fristelsen til å gå en annen vei enn den som førte «opp til Jerusalem». Gjennom de krasse ordene: «Vik bak meg Satan», ser vi et sant og virkelig menneske. Muligheten til å slippe lidelse og død gjør at Jesus kommer oss helt nær.

Selv om jeg har vanskeligheter med å forstå hvorfor Guds vilje var akkurat slik, så er det etterfølgelsens vei som er min utfordring, - ikke å kunne forstå den hellige Guds vilje.

Jeg står sammen med Peter og ser med usikkerhet og spenning mot Jerusalem, samtidig som jeg befinner meg i denne fastetiden. Og da ser jeg, fra begge disse ståstedene, at Jesus ikke rømmer vekk fra lidelse og død.. Han gjennomlevde sin egen smerte den gang. Han er hos oss som kjemper med våre «hvorfor» og våre lidelser her og nå.

Jeg kjenner at jeg er takknemlig for at Jesus ikke unngikk Guds vilje, men fulgte den. Samtidig ser jeg at Peter og jeg har mye til felles. Vi vil helst velge minste motstands vei. Jeg har, som Peter, sterkt imot både lidelse og død.

Samtidig vil jeg, som Peter, fortsette å gå i Jesu følge. Selv om jeg går saktere og saktere når jeg frykter at dette kan medføre lidelse.

Jesus snur seg resolutt vekk fra både fristelsen og fristeren, når de vil få han vekk fra den kjærlighetens vei som innebærer offer.

Men Peter får fortsette i Jesu følge. Der er det plass til alle Jesu venner. Både de som går med nølende skritt og de som går med sikre skritt på etterfølgelsens vei «opp til Jerusalem»

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"