Slik uttrykte en av vårt lands tidligere statsministere seg i et avisintervju for noen år tilbake. I det åpenhjertige, ærlige og flotte intervjuet sa statsministeren videre: «Jeg ber ikke. For meg er ikke det naturlig så lenge min tro mangler en personifisert Gud. Det er nettopp den personifiseringen jeg ikke griper». Ikke skal vi som kirke hovere og si: «Men den personifiseringen har vi grepet. Det er jo det som gir grunn til vår julefeiring». I så tilfelle gir det grunn til motspørsmålene: Er grunnen til julefeiringen at vi som kirke har grepet den personifiserte Gud? Er det ikke heller omvendt – at grunnen til julefeiringen er at den personifiserte Gud har grepet oss?
Åndelig lengsel
Ved starten av det forrige årtusen ble kristendommen innført i landet. Skeptikerne hevder at i dette nye årtusenet skjer kristendommens avvikling. Men hva så med statsministerens ord: «Jeg lengter etter å få glimt av noe som er større enn meg selv». Er det ord som tyder på en religiøs avviklingsprosess? Så visst ikke – den religiøse lengsel er utbredt, og vår verden står så avgjort ikke foran noen religiøs avvikling.
Jeg tror – men på min måte
Et uttrykk i vår postmoderne tid er: «Jeg tror, men på min måte». Det opplyste og postmoderne mennesket søker selv svar på sin religiøse lengsel og kan ikke dikteres til hva det skal tro. Med rette kan det sies at kristendommen ble innført med sverd i Norge. Men i dag er det å tvinge til tro å krenke menneskeverdet. Trosdiktat er avskyelig. Derfor er det viktig å ikke fremme troskonfrontasjonen men dialogen om tro – om troens innhold og troens betydning. Frykter vi at kristendommen da vil komme på vikende front? «Jeg synes det som fortelles om Jesus i Bibelen viser positive og beundringsverdige trekk. Da har jeg heller ingen problemer med å forstå at mennesker i 2000 år har funnet mening i å tro på ham. Jeg forstår at mange har villet dyrke ham, og gi uttrykk for kjærlighet til Jesus. Jeg finner ikke noe usympatisk ved ham. Snarere tvert imot», sier den ovennvente statsministeren seg om Jesus i intervjuet.
Troen på Jesus
Hva gjør at en tro som er så fokusert på en person, kan leve i 2000 år? I andre religioner står og faller ikke religionen med en person slik som i kristen tro og tenkning. I kristen tro og tenkning er Jesus sentrum og grunnlaget for all kristen lære. Vi minnes hans ord: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg». I vår verden blir det nok av ord – både skrevne og talte. Det blir nok av teorier og syn på veien til det gode samfunn. Menneskets åndelige lengsel søker svar, men hvor er svaret å finne? Til tross for at kirken til tider - kanskje oftere enn det- kan oppleves som jordens største blunder, så gir dens fortsatte eksistens samtidig grunn til å kalle den jordens største under. Kan grunnen og svaret ligge noe annet sted enn hos Jesus – hos Ordet som var i begynnelsen – Ordet som var hos Gud og var Gud – Ordet som ble kjød og tok bolig iblant oss? Kan det være det som gjør at en ikke finner noe usympatisk hos Jesus – at der er et lys som skinner i verdens mørke og kaster lys over Ordet – at vi i og med Jesus skal slippe å gjette hvordan Gud er – at Gud solidariserer seg med mennesket i sin grensesprengende kjærlighet slik at han griper oss om ikke vi evner å gripe han?
Jesus - Guds hjerteslag på jord
Slik uttrykker salmedikteren Svein Ellingsen seg om mysteriet at Gud ble menneske:
Vår byrde vil du bære og ta vår tyngste vakt. Du skal beseire mørket med kjærlighetens makt.
Som ingen åndelig lengsel egentlig kan stanses, kan heller ikke Jesus bli uaktuell. For Jesus oppsøker den lengtende som famler i mørket, og han tenner lys uten å kreve tro, lys som vil gi tro. Svein Ellingsen skriver videre i sin julesalme:
Ditt komme, Herre Jesus, Forvandler jordens natt. Og bringer lys til mange som føler seg forlatt.
At Gud ble menneske, er en grunnleggende hendelse for at mennesket kan bli fri i verdens mørke – at mennesket skal slippe å famle for å gripe det «noe» som er større enn mennesket selv, og i stedet bli grepet – få syn for veien til framtid og håp. «Hvem venter på meg, hvem viser vei, hvem skal gjøre meg hel?” synger Ole Paus. Spørsmålene uttrykker lengselen julen vil komme i møte – uttrykker lengselen etter hva mysteriet vil gi. Og i Bibelen står disse ordene:»Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn». Setningen er reservasjonsløs. Den uttrykker at alle som tar imot Jesus, med visshet kan kalle seg Guds barn.