«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.
Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.
Mange av dere som sitter her idag har blitt døpt nettopp her, i denne kirken, i denne døpefonten... Noen for ganske få år siden, andre for ganske mange år siden. Vi kan jo spekulere over hvor mange folk denne døpefonten har tatt imot; hvor mange som har blitt ført inn gjennom porten til Kristi kirke akkurat her. Det blir mange, når vi legger ihop. (Sverre husker godt på hvor mange han døpte i løpet av sin prestevirksomhet… Lurer på om det var 600 eller noe.) Det var på 40 år. Og hvis vi da tenker oss at døpefonten er i hvert fall 550 år... så kan jo den som er flinkere i matte enn jeg lage et overslag. Det er rundt 8 000.
Hvor mange av oss vet om vår egen dåpsdag? Hvor mange husker datoen? Når dåpsbarna har begynt å få dåpslys i gave av menigheten i dag så er det litt for å oppmuntre til å lage en liten tradisjon hjemme og markere dåpsdagen. Ta frem lyset og gjør litt stas på den dagen. Vi burde bli flinkere til det noen hver. Mens jeg satt og forberedte denne preken som kom jeg plutselig på at min dåpsdag er nå på tirsdag, og den hadde gått meg litt hus forbi.
Hva skjer i dåpen? Når folk snakker om det så kan man høre formuleringer som at ”Endelig har lille Anna fått navnet sitt”. Og det er jo en forestilling som er ganske sterk dette, at dåp har med navngivning å gjøre. Når jeg var liten så hadde jeg en formening om at det var presten som fant på navnene, og at han liksom delte dem ut der og da. At det var liksom foreldrene som spurde: ”Hva skal barnet hete?”, og så svarte presten. Men sånn er det jo heldigvis ikke. Men det har vært en forestilling om at dåp hadde med navngivning å gjøre, og det gav seg jo bl.a. utslag i at prestene mange plasser la seg veldig opp i hva slags navn ungene skulle få. I romanen ”Halvbroren” av Lars Saabye Christensen skal de kalle ungen for Barnum, men det er det ingen prester i Oslo som går med på, så de drar til Røst av alle steder og døper ham, for i Nord-Norge godtar de hva som helst.
Teksten for i dag viser en retning som stemmer mye bedre med det som faktisk skjer. Dåp handler ikke om å få et navn, men det handler om å bli kalt ved navn.
Portvokteren åpner for gjeteren, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut.
Vi kan se for oss de tusenvis av unger og ungdommer og voksne som har blitt døpt i akkurat denne døpefonten ihvertfall siden 1400-tallet... og det blir helt umulig å forholde seg til. De blir en eneste stor upersonlig masse. For oss. Vi kjenner noen få av dem, de som står oss aller nærmest. Men for Gud er det ikke sånn. I dåpen så ble hver og en av disse personene kalt ved navn. Og det navnet ble risset inn for evig tid i Guds hjerte. Deres identitet, deres person, det innerste ved dem er sett og kjentog tatt imot.
Vi sier ikke: ”Hva skal barnet hete”, som jeg trodde når jeg var liten. Men vi sier: ”Hva heter barnet?” For dåpens gave er ikke en upersonlig gave. Det er ikke en gave uten navnelapp, for å bruke et litt enkelt bilde. Dåpens gave er en personlig gave. Det som skjedde her i kirken når vi ble døpt, var at Gud tok nettopp oss til seg, ikke en tilfeldig person, det kunne ikke ha vært hvem som helst, men nettopp ham – med alt det han er. Alt det som gjør ham til den han er.
For min del, nå på tirsdag, så skal jeg tenke at den dagen for 35 år siden i Vågå kyrkje – så var det Audunble døpt – til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Audun ble tegnet med korsets tegn. Audun ble medlem av Guds kirke og tatt inn i fellesskapet av alle andre døpte.
Og så kan noen spørre: Ja, hva har så han gjort for å fortjene det?
Og svaret er selvfølgelig at ingen av oss kan gjøre oss fortjent til å ta imot Guds kjærlighet. Det var ikke noe vanskeligere for ham, enn det er for noen av oss andre. Jeg vet helt sikkert at det var lettere for Audun som var 3 mnd gammel, enn det er for Audun som er 35 år gammel. Det er å våge å tro at man er elsket er nemlig ikke så lett bestandig – mye taler for at det kan være lettere jo yngre man er. Og det er del vel Jesus forteller oss også, når disiplene vil vise bort barna som kommer til ham. «Guds rike tilhører slike som dem.»
-
Å bli døpt er å bli sett og tatt imot som individ. Å være døpt er å kunne leve i vissheten om at nettopp jeg, akkurat jeg, sånn som jeg er – er god nok til å ta imot Guds kjærlighet. Akkurat jeg er god nok til å være sett og kjent og tatt imot av Gud. Akkurat jeg, sånn som jeg er, med all min synd og alle mine mangler og alle mine feilsteg, med alt jeg angrer på, er skrevet i Guds hender og Guds hjerte. Han vet hvem jeg er, han kjenner meg, og jeg har blitt båret gjennom porten inn til hans verden for å tilhøre ham – en gang for alle.
Vi er i påsketiden. Og det å leve i påsketiden, det å leve i en verden hvor Kristus har stått opp fra de døde – det er å kunne leve i tryggheten om at vi er sett og kjent og kalt ved navn. At vi har en hyrde og en herre som vi kan følge, og som vi vet med sikkerhet at leder oss til grønne enger hvor vi finner hvile.
Og i fortellingene om Jesu oppstandelse ser vi dette navngivningsmotivet. I Johannesevg. står det om hvordan Maria Magdalena står alene utenfor den tomme graven og gråter. Så kommer Jesus til henne, og hun kjenner ikke igjen ham. Hun tror det er gartneren. Så åpner Jesus munnen og sier – navnet hennes. ”Maria”, sier han. Og da – idet hun blir sett og gjenkjent og kalt ved navn – da blir hun også i stand til å gjenkjenne ham.
Jeg tenker at det ligger en dyp, menneskelig sannhet i dette – at vi er avhengige av å bli sett og anerkjent selv for at vi skal bli i stand til å se og anerkjenne dem vi har rundt oss. Vi må ha en plattform å møte andre mennesker ut fra. Det er det samme som ligger i Jesu bud om at vi skal elske vår neste som oss selv. Grunnlaget, forutsetningen for nestekjærligheten er at vi har en sunn kjærlighet til oss selv. Og sånn er det nesten noe sant i den gamle forestillingen om at man «får navnet i dåpen» også. Det er i møte med vårt livs dypeste kilde at vår identitet stadfestes, blir hel.
I dåpen så blir vi sett og anerkjent av Gud. Han ønsker å gi oss den plattformen for livene våre, han ønsker å kalle oss med navn sånn at vi skal bli i stand til å gå ut – i et nytt liv. Et liv sammen med den oppstandne Jesus. Når Jesus kaller Maria ved navn, så svarer hun med å si ”Rabbuni”, det betyr mester. Hun blir sett av Jesus, og svarer med å knytte seg til ham som sin mester og herre. Hun anerkjenner ham som sin gjeter, som ham som er i stand til å føre henne til det evige liv med Gud.
Vi, som fellesskapet av døpte, har blitt kalt med navn, til å tilhøre den korsfestede og oppstandne Kristus. Til å ha del i den oppstandelsesvirkeligheten som han åpner for oss, hvor døden er overvunnet og ingen ting kan ta fra oss håpet om at Gud seirer til slutt.
Den 17 april 1983 fikk jeg gjennom porten. Gå hjem og finner ut av din egen dåpsdag. Marker den litt neste gang den kommer. For den dagen fikk du Jesus som din gjeter og hyrde. Gå ut idag også, i vissheten om at du er døpt. At du har en frelser som lever. Og prøv å gjøre salmens ord til dine egne:
Han som er den gode hyrding
tek mi vesle, veike hand.
Dag for dag han trufast leier
meg til himlens lyse land.
Tett ved sida mi går Jesus,
alltid vil han vera der.
Eg treng ikkje gå og ottast
når eg fylgjer Jesus her.